Resultatet av besparelser er ikke pent

Som ferdigutdannet sykepleier i 2017 var det alt annet enn sykehjem jeg skulle jobbe på. Men så gikk årene. Kjærlighet, hus og barn ble til, og plutselig hadde jeg søkt på en stilling som sykepleier ved Midsund sykehjem.

Som relativt nyutdannet hadde jeg fått en 100 prosent fast stilling, noe jeg kunne se langt etter ved Molde sykehus. Forventningene var ikke høye i starten, men arbeidsoppgavene, pasientgruppen og arbeidsmiljøet gjør at jeg kan si at jeg stortrives og at dette er en arbeidsplass jeg ønsker å ha i flere år fremover.

Pasientene rammes hardest

Beskjeden til oss på gulvet er tydelig; vi må kutte sykehjemsplasser, vi må redusere bemanningen, og vi må se på hvordan vi kan jobbe mer effektivt for å spare mest mulig. Vi går derfor en høst i møte hvor alle mann alle må brette opp de allerede slitte ermene sine, jobbe hardere og fylle begeret med dårlig samvittighet.

Jeg elsker å være sykepleier. Jeg elsker arbeidsoppgavene mine. Og jeg elsker arbeidsplassen min. Når man jobber på «gulvet» ser man realiteten av besparingen, og resultatet er ikke pent. Ved å kutte i bemanning vil man først og fremst øke en allerede høy arbeidsbelastning, og det vil ramme pasientene hardest.

Flere behov blir ikke møtt

Om vi tar utgangspunkt i Maslows behovspyramide, vil pasientene kanskje (og i ulik grad) få dekket behovet nederst i pyramiden – de fysiologiske behovene som mat, drikke, oksygen, søvn og hvile.

Resten av pyramiden blir man nødt til å prioritere når (og om) arbeidsdagen vår gir oss rom og tid til det. Dette vil være pasientenes behov for trygghet, tilhørighet, omsorg, anerkjennelse og personlige og åndelige behov.

Å få stelt seg, kommet seg opp og ut av sengen, få i seg de ulike måltidene og få kommet seg på toalettet er grunnleggende behov som pasientene våre i dag får dekket hver dag. Ved en nedbemanning risikerer man at flere av disse behovene ikke blir møtt slik de skal.

Ønsker tid til å gjøre jobben

Jobben min som sykepleier, handler om så mye mer enn å dekke disse grunnleggende behovene. Jeg ønsker å få tid til å holde den døende pasienten i hånden gjennom vanskelige tanker. Jeg ønsker å få tid til å ringe pårørende og ta den vanskelige samtalen om fremtiden.

Jeg ønsker å få tid til å gjøre mine administrative oppgaver. Jeg ønsker å få tid til å ta e-læringskurs for å oppdatere meg faglig. Jeg ønsker tid med pasientene mine slik at jeg kan gjøre gode observasjoner. Jeg ønsker å få tid til å hjelpe kollegaene mine når de trenger det.

Jeg ønsker også å få tid til å gjennomføre treningsprogram daglig med pasientene mine. Jeg ønsker å få tid til å utføre miljøarbeid.

Jeg ønsker å få tid til å gjøre jobben min.

Vi må unngå katastrofe

Dette er min lille maydaymelding om pasientene ved norske sykehjem. De blir ikke ivaretatt på en forsvarlig måte med dagens bemanningssituasjon.

Med nedbemanning og besparelser følger også økt sykefravær, dårligere pasientflyt, økt sannsynlighet for avvik og lovbrudd, dårligere arbeidsmiljø, dårligere pasienttilbud og flukt fra arbeidsplassen.

I en undersøkelse utført av Sykepleien i 2021 svarer 72 prosent av sykepleierne at de har vurdert å slutte som sykepleier eller bytte arbeidsplass. Bakgrunnen for dette tallet, ja det skal jeg fortelle, er bemanning som ikke samsvarer med behovet.

Jeg ønsker ikke å slutte som sykepleier ved Midsund sykehjem. Jeg har heller ikke lyst til å miste noen av de mange kollegene mine med uvurderlig kompetanse og hjerte for både faget og pasientene. Dagens utfordringer innen helse og omsorg er småtteri i forhold til hva vi kommer til å møte i fremtiden. Det er på tide å våkne nå og starte tiltakene for å unngå katastrofe.

En annen versjon av dette innlegget ble først publisert av Romsdals Budstikke.