Har disse irriterende og påtrengende menneskene fått seg en allianse?

Du skal høre mye som sykepleier, men nå har jeg hørt noe jeg aldri trodde jeg skulle høre.

Jeg snakker ikke om politikere som faktisk bedrer vilkårene til oss sykepleiere. Jeg snakker ikke om en avdelingsleder som forteller deg at vi faktisk må begynne å sløse mer på utstyret. Ei heller snakker jeg om et sykehus som faktisk gir en julegave til de ansatte som er noenlunde nyttig.

Det er ikke en fjern drøm jeg snakker om. Det er noe reelt. Jeg hørte nylig at det finnes noe som heter Pårørendealliansen.

Jeg vet dette kan være sjokkerende å høre for mine medsøstre/brødre/hens og alle dere andre der ute. Jeg vet at sannsynligheten er stor for at dere nå sprutet ut den lunkne kaffen dere akkurat hadde tatt i kjeften, i et tappert forsøk på å svelge det tørre kakestykket dere nettopp stjal fra en pasientmiddag. Jeg vet at dette er mind-blowing informasjon. Det var det hvert fall for meg.

Jeg fikk kjeft

Min første reaksjon var redsel. Har disse irriterende og påtrengende menneskene fått seg en allianse? Jeg husker selv da jeg jobbet på sykehjem og ved et uhell hadde lagt pasientens brukte uridom i hans klesskap. Jeg kommer aldri til å glemme den kjeften jeg fikk fra pårørende som skulle fylle på klær litt senere den dagen.

Har de fått seg en allianse? Disse menneskene som på ekte bryr seg og som står over deg som hauker og dobbeltsjekker at du faktisk gjør ting riktig. De som ringer og ringer. De som hjelper til under stell, som gir oss viktig informasjon som kan hjelpe behandlingen og som ofte er en ubetalt ressurs som er nødvendig for at Helse-Norge står oppreist.

Det er 800 000 menneskene som daglig bruker mye av sin tid på å hjelpe andre og som må vie store deler av sin hverdag til å være pårørende. Jeg snakker om 1/6 av Norges befolkning som har lite rettigheter. Jeg snakker om en gjeng som virkelig fortjener applaus fra balkongen. Jeg snakker om hverdagshelter. Om mennesker som har utdannelse og jobb, men som går ned i stilling for å hjelpe andre uten lønn. Jeg snakker om 150 000 barn og unge. Har de fått seg en allianse?

Hvem er disse pårørende?

De har en allianse. Og den heter Pårørendealliansen. Det er en paraplyorganisasjon for pårørende og deres rettigheter. Jeg tror kanskje ikke det er så skremmende. Jeg tror faktisk dette kan være noe bra. Men hvem er de? Og hvem er disse pårørende?

Som sykepleier vet jeg jo hva en pårørende er, men etter å ha fått servert noen tall og fått dannet et større bilde, har min definisjon og forståelse gitt meg et større og mer reflektert blikk.

Jeg har begynt å tenke på min tid da jeg jobbet på Akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus. Jeg var i tidlig 20-årene, det var mye inntrykk og jobben var både spennende og krevende. Jeg husker at jeg ofte tenkte på de pårørende. Ikke fordi jeg var spesielt observant, men fordi de åpenbart, og i stor grad også, fikk livet sitt forandret i det en nær venn eller familie ble psykisk syk.

Mange av oss er pårørende

Jeg hadde fokus på pasienten, men trengte hjelp og fikk god hjelp av pårørende, men hvem tok seg av dem? Det har jeg ikke tenkt så mye på i ettertid, så ærlig skal jeg være.

Det er mange veier til Rom, men at veldig mange av oss en gang vil kunne titulere oss «pårørende» er ingen hemmelighet, og da er det ekstremt viktig å ha noen som kjemper for våre rettigheter. Kjemper for at våre stemmer blir hørt, vårt arbeid blir sett, vår forståelse blir gitt, og det er det alliansen gjør. Eller som jeg, i en noe poetisk form, skrev da jeg fikk lov til å være med på en markering av pårørendedagen i regi av Pårørendealliansen:

Tusen takk for i dag.

Jeg har nå forstått mer.
Jeg har lært at pårørende er ett ord,
med to betydninger.

Mindre rør og mer på,
og det går det ikke an å være uenig i.

Alliansen fortsetter å røre i
den byråkratiske suppen.
Men resultater bør snart komme.
Det har vært rødt.
Det har vært gult.
Nå må det bli grønt lys,
konkrete lovnader for bedre betingelser.
De syke er kommet for å bli.
Det vil si;

også pårørende.

Ressursen som trenger å bli ivaretatt.
Ressursen som må bli hørt.
Det handler om folkets ivaretakelse.
At det ikke skjer,
er uhørt.

Takk for en fantastisk dag.
Jeg ville lære.
Jeg har lært.
Fra meg til Pårørendealliansen:

Takk for at dere ville ha meg, og for at dere er deg.
Jeg heier.
Jeg heier på action.
Jeg heier på at dere får handling.

Det er ingen grunn til at dere skal få en annen behandling
enn andre.
Jeg forstår dere er lei.

Alle blir syke, alle blir pårørende.
Det er livets vei.
Og nå er det på tide at rettighetene settes opp for alle,
på livets landevei.

Takk for i dag,
og tusen takk for meg.

Jeg kan ikke snakke for alle.
Men et større fokus på det å være pårørende:
rettigheter,
omfang,
hva det vil si,
har vært en liten døråpner for meg.