Nei, vi tar ikke i bruk relevant og oppdatert kunnskap

Debattinnlegget om hvor faglige oppdaterte sykepleiere er, vekket en irritasjon i meg. Irritasjonen bunner ut i at jeg og mine kolleger av ulike årsaker må svare «nei» på spørsmålet om sykepleiere tar i bruk relevant og oppdatert kunnskap.

Selv om debattinnlegget som refereres til handlet om ferdigheter i å lese og forstå forskningslitteratur, er det noen betraktninger som kommer før denne problemstillingen.

Å holde seg faglig oppdatert er et prinsipp i sykepleie. Et prinsipp som har dårlige forutsetninger i og følges opp i dagens hurtighetens helsevesen. Som hovedtillitsvalgt gjennom Norsk Sykepleierforbund, for nesten 500 medlemmer, er det umulig å la være å si noe om utfordringene, sett fra mine medlemmers ståsted.

Mine medlemmer arbeider i psykisk helsevern; i DPS, dag- og poliklinikker og døgnavdelinger for pasienter i alle aldre som har en psykisk lidelse som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten.

Utfordring 1: Mangler tid og trening

Alle sykepleiere lærer gjennom grunnutdanningen å finne relevant kunnskap gjennom forskningsdatabaser. De skriver en bacheloroppgave hvor de har trent på dette gjennom skrivearbeidet. Dette er en styrke i sykepleierutdanningen.

Men, som ved alle ferdigheter, må disse vedlikeholdes for å være gyldige. Det krever at man gjør denne øvelsen ofte nok. Det fordrer derfor at man som arbeidstaker gis tid til å opprettholde ferdigheten. Og gis tid til utdype seg i tilgjengelig kunnskap.

Utfordring 2: Mangler oversikt

Som forfatterne av debattinnlegget nevner, hadde det vært en fordel om relevant og tilgjengelig oppdatert kunnskap fantes på én plass. Hvis man omsider har fått tid til å sette seg ned foran en PC for å holde seg faglig oppdatert, må man nemlig først ta stilling til hvor man skal lete etter ny kunnskap.

Her er det stor variasjon i de ulike avdelingene mine medlemmer arbeider ved. Noen avdelinger har en klar og tydelig plan hvor faget frontes på intranettet og lenker til relevant informasjon er tilgjengelig der. Andre avdelinger har lite tilgjengelig informasjon på sitt intranett og lenker enkelt til EK (elektronisk kvalitetshåndbok).

EK lenker igjen til andre oppslagsverk, retningslinjer og rutiner internt og eksternt på sykehuset. Dette kan for mange sykepleiere oppleves uoversiktlig og kan ta motet fra en. Hvis man i tillegg ikke aner hva som er relevant, blir den dyrebare tiden bortkastet. Dette tar meg til utfordring 3.

Utfordring 3: Hva er egentlig relevant?

Det er en utfordring å vite hva som er relevant. I hurtighetens helsevesen har man knapt tid til å lese e-posten sin, og tid til fag blir mindre og mindre. Mine medlemmer savner tid til refleksjon, som i utdanningen snakkes om som viktig for å være en god sykepleier.

I vårt psykisk helsevern er dessuten få sykepleiere dedikert i fagstillinger slik som somatiske enheter ofte har fagsykepleiere. Dette fører til at det mangler et faglig fyrtårn som kan avdekke, vurdere og sette i gang tiltak i egen avdeling. Det jobber imidlertid mange sykepleiere innen forskningsfeltet, men dessverre har vi ikke helt fått til en god nok overføring av kunnskap mellom praksisfeltet og forskningsfeltet.

Det som er fagspesifikt for sykepleie innen psykisk helse og rusfeltet, defineres sjelden, noe som vanskeliggjør poenget om relevans. Hvordan skal man finne ut hva som er relevant sykepleierfaglig kunnskap i sitt fagfelt? Det hjelper fint lite at det knapt finnes kompetanseplaner. Dette er jeg glad for at mine ledere sammen med andre fagpersoner, har satt i gang et arbeid med i psykisk helsevern i Helse Bergen.

Utfordring 4: Det er ikke kun sykepleiere som er ledere

Dette er ikke negativt i seg selv. Åpenbart er det mange gode ledere som ikke er sykepleiere. Poenget er at sykepleiere som ønsker oppdatert sykepleierfaglig kunnskap, ikke kan søke råd hos sin leder om dette når leder tilhører en annen profesjon.

Lederne er sentrale i utviklingen av helsetjenestene der sykepleiere er en sentral aktør. For å gi best mulig behandling til pasienter i psykisk helsevern må ledelsen ha søkelyset på de fagspesifikke bidragene i ulike funksjoner og yrkesgrupper.

I psykisk helsevern samarbeider sykepleierne med mange andre yrkesgrupper som vernepleiere og sosionomer. At ulike yrkesgrupper får tid til å samtale om hverandres fagspesifikke kompetanse, kan være en styrke i tjenestene. Dette kan gi oss bedre forståelse over hvem som skal ha hvilket ansvar i pasientforløpet. Dette krever igjen at ledelsen har tid til fag og kunnskap til å formidle dette på en god måte.

Må få tid til å holde seg oppdatert

For å gi best mulig behandling og oppfølging til pasienter med psykiske lidelser må også sykepleiere få tid til å holde seg faglig oppdatert. I hurtighetens tid, er det å snakke sammen om funksjon og ansvar en viktig prioritering. Tid til refleksjon likeså. Å arbeide som sykepleier handler om å arbeide med faget i front.

Norsk Sykepleierforbund har en satsing innenfor psykisk helse og rus, med et eget prosjekt. Prosjektet har resultert i blant annet; en egen kunnskapsportal for sykepleiere innen fagfeltet. Jeg er stolt over at NSF som jeg er tillitsvalgt gjennom, gir dette fagfeltet den oppmerksomheten det fortjener.

I tillegg har NSF flere faggrupper som fronter relevant og oppdatert kunnskap for sine fagfelt. Faggruppen for sykepleiere innen psykisk helse og rus heter SPOR. Faggruppene i NSF skal være en ressurs for sykepleiere som ønsker tilgang til oppdatert kunnskap.

Men arbeidsgiver har tross alt ansvaret, og uten at tid til fag systematiseres og planlegges, er jeg redd at svaret fortsatt er «nei» i fremtiden om sykepleiere tar i bruk relevant og oppdatert kunnskap.