Sykepleierne og jeg lo sammen på slagavdelingen

Grytidlig en onsdag morgen i 2017 våknet jeg av sterke hodesmerter som jeg aldri hadde hatt før. Det føltes som om noe brøytet seg gjennom hjernen min. Jeg sjanglet fra sengen, dunket inn i skapdører og tviholdt i rekkverket ned trappen til stua. Venstresiden var delvis lam, hodesmertene ga seg ikke.

Jeg la meg på sofaen for å kle på meg, og etterpå sjanglet jeg ut på kjøkkenet. Jeg prøvde å lage kaffe, men måtte legge meg ned. Jeg ble kvalm og måtte kaste opp. Neste stopp var sykehuset. To dager senere ble det konstatert hjerneslag. Blodpropper i lillehjernen.

Hjemme satt kona mi med vår snart tre år gamle sønn i uvisshet. Hvordan ville fremtiden bli? Hva slags hverdag skulle vi få?

Jeg digget å bli utfordret

Det går bra med meg og min familie i dag. Veien har vært lang og kampen tøff, men vi har klart det. Jeg er tilbake som tilstedeværende pappa og ektemann – og i fulltidsjobb.

Det begynte allerede på slagavdelingen. Jeg har fortsatt sterke og gode minner om inkluderende sykepleiere som alltid møtte meg med et vennlig smil. De hadde tid til å lytte og ga tydelig uttrykk for at de var der for meg. Visst var jeg klar over at de var presset på tid, og at de kunne bli møtt med klaging og kjeft fra pasienter.

Mye svart humor

Sykepleierne og jeg lo sammen. Den andre dagen på slagavdelingen gikk jeg med prekestol. Jeg følte det som nedverdigende, men jeg klarte ikke å gå uten. Dagen etter tok den ene sykepleieren prekestolen fra meg med et smil og kommentaren «den trenger ikke du lenger». Jeg hadde gjenvunnet balansen. Hun slengte pilleesken og sa: «Se her! Denne kan du åpne selv». Og som jeg digget å bli utfordret. Finmotorikk skulle trenes opp igjen.

Det ble mye svart humor mellom sykepleierne og meg på avdelingen. Jeg følte meg sett og ivaretatt. Vi var på bølgelengde. De visste hvilke knapper de skulle trykke på for å få meg i gang. Finne motivasjonen og drivkraften til å kjempe meg ut av den første akutte fasen.

Sykepleierne er det sosiale limet

Noen måneder senere var jeg på kognitiv rehabilitering på Sunnaas sykehus. Det tverrfaglige teamet på avdelingen var fantastisk. Spisskompetente fagfolk og et godt individuelt tilpasset program. Gjennom akuttbehandling og senere rehabilitering vil jeg karakterisere sykepleierne som det sosiale limet mellom pasient og helsepersonell. Jeg har møtt mange dyktige psykologer, leger, sosionomer og logopeder med flere på min vei etter slag, men det er sykepleierne jeg har hatt mest kontakt med.

Mot slutten av rehabiliteringen skulle jeg i likhet med de andre pasientene på avdelingen sette opp en ukeplan for aktivitet og hvile, i samråd med det tverrfaglige teamet, for de første ukene hjemme. I løpet av oppholdet hadde jeg en fast sykepleier, og vi snakket mye sammen disse ukene. Hun fulgte opp både meg og min familie opp på en fabelaktig måte.

Hun så på ukeplanen min og ville påpeke noe som manglet:

«Du må skrive opp hver dag at du skal gi kona di en klem!» Jeg skrev det og fulgte det opp. Det har jeg fortsatt med.

Gratulerer med verdens hjerneslagdag!