Samarbeid mellom fysioterapeuter og sykepleiere ga bedre praksisveiledning

Hensikten med prosjektet Kropp og sjel 2 var at pasienter med psykiske lidelser som var innlagt i helsehus, skulle møte et tjenestetilbud av høyere kvalitet. Helsepersonell og studenter skulle få økt kunnskap om psykiske lidelser, kommunikasjon, samhandling og relasjonell kompetanse.

Helsehusene ble opprettet i kjølvannet av samhandlingsreformen. Prosjektet skulle styrke psykisk helsetjeneste der det vanligvis er en tydelig prioritering av somatisk rehabilitering. Det var også et ønske om å etablere nye praksisplasser innenfor psykisk helse ved sykepleierutdanningen.

Helsehus er en utviklings- og læringsarena

Ledere i helsehus og utdanningsinstitusjoner står overfor en del utfordringer når samfunnsoppdraget som gjelder kompetanseutvikling, skal ivaretas. Ifølge Kompetanseløft 2020 (1) er det utfordrende å rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell i kommunene.

Kommunene bør satse på å iverksette kompetanseutvikling blant ansatte slik at de blir bedre i stand til å møte aktuelle utfordringer i praksis. Samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisfeltet kan bidra til samskaping og innovasjon som har betydning for deltakerne (2).

Helsehusene i Oslo har tidligere vært involvert i andre kvalitetsutviklingsprosjekter med søkelys på kropp og sjel. Dette prosjektet er en videreføring av Kropp og sjel 1. Helsehus er en læringsarena for studenter, som vil ha stor nytte av at ansatte har veiledningskompetanse (3).

Helsehus er en læringsarena for studenter, som vil ha stor nytte av at ansatte har veiledningskompetanse.

Læring i praksis utgjør 50 prosent av utdanningsløpet ved sykepleierutdanningen (4). Hvorvidt studentene har gode praksisopplevelser, avhenger av tilfeldigheter (5). Regjeringen har utarbeidet en forskrift som har som formål å gjøre helsefagutdanningene likere, mer fremtidsrettet og fokusert på tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov (6).

Det gjør at samskaping mellom utdanningene og praksisfeltet er sentralt. Forbedringsarbeid og kvalitetsheving gjennom kompetanseutvikling er definert som et ledelsesansvar i helse- og omsorgstjenesten. Forankring i ledelsen på alle nivåer kan vises i praksis og er avgjørende for implementering av ny kunnskap ut fra virksomhetens behov (7).

Helsehus tilbyr kortvarige opphold for eldre

Læringsarenaen for studentene i dette prosjektet var praksis i helsehus i Oslo-området. Helsehusene tilbyr kortvarig opphold for eldre mennesker med nedsatt funksjonsevne med henblikk på rehabilitering og optimalisering av deres helsetilstand. Helsehus benyttes for øvrig som et verdig tilbud i livets sluttfase.

Omsorgstilbudet skal gi profesjonelle omsorgstjenester med en helsefremmende tilnærming. Korttidsopphold på helsehus er tidsbegrenset og kan vare fra én dag inntil tolv uker. Målet med korttidsoppholdet er å kartlegge helsetilstand, hjelpebehov og opptrening, slik at den eldre kan komme tilbake til sitt eget hjem.

Oppholdet planlegges med utgangspunkt i pasientens ressurser og behov. Ansatte ved helsehusene er leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og annet helsepersonell. I tillegg er helsehusene læringsarenaer for ulike studentgrupper.

Metode

Vi brukte prosjektorganisering som metode i prosjektet. Arbeidsgruppen besto av en prosjektleder lokalt ved de ulike helsehusene i tillegg til prosjektets arbeidsgruppe. Gruppene hadde jevnlige møter og planla aktiviteter sammen.

Styringsgruppen deltok i møter og ble informert om fremdriften. Pasienter, pårørende, medarbeidere og andre interesserte fikk informasjon om prosjektet. De ulike profesjonenes tilnærminger til pasientene i prosjektet har vært kunnskapsbasert. Det var frivillig deltakelse i prosjektet. Taushetsplikt gjaldt ved alle veiledninger etter vanlig praksis.

Det var fagseminarer ved hvert helsehus

Læringsaktivitetene bestod av fire fagseminarer ved hvert helsehus. Deltakerne var helsepersonell ved fire helsehus i Oslo og studenter ved bachelorutdanningene i fysioterapi og sykepleie ved Oslomet.

Undervisningen ble gjennomført som dialogundervisning. Det var i hovedsak læringsaktiviteter som veiledning i tverrprofesjonelle grupper, praktiske øvelser og refleksjon.

Læringsaktivitetene bestod av fire fagseminarer ved hvert helsehus.

I tillegg var det 16 veiledninger per helsehus i tverrprofesjonelle grupper som et drop-in-tilbud. Ansatte ved hvert helsehus veiledet studenter i fire praksisperioder. På grunn av turnover i personalet samt skifte av studenter valgte prosjektgruppens veiledere drop-in i stedet for prosessorientert veiledning i grupper.

Veilederne var ansatt ved SYE, USHT, SFF og sykepleie- og fysioterapiutdanningen ved Oslomet. Det var to velkomstdager for praksisveiledere med søkelys på hvordan man kan finne gode læresituasjoner relatert til sykepleiestudentenes læringsutbytter.

Personellet og studentene evaluerte aktivitetene

Helsepersonellet og studentene evaluerte fagseminarene både muntlig og skriftlig. De tverrprofesjonelle gruppeveiledningene ble evaluert muntlig. I etterkant av prosjektet var det evalueringsmøte med de lokale prosjektlederne, som oppsummerte sine erfaringer.

Resultater

Metoden med tverrfaglige fagseminarer og veiledninger i samarbeid med flere aktører bidrar til økt oppmerksomhet, forståelse og kunnskap om å møte personer med psykiske utfordringer. Utfallet er avhengig av andre faktorer, som tiltak for å fortsette å styrke praksisveiledernes kompetanse og trygghet i å veilede studenter innenfor psykisk helse.

Det er avgjørende med ro og mulighet til å sette av tid til å arbeide med prosjektet og at det ikke kommer samtidig som mange andre oppgaver, prosjekter eller omstillinger. Engasjerte og ivrige ledere som støtter kunnskapsløftet, god organisering av seminarer og veiledninger, er nødvendige faktorer for å lykkes med forbedringsarbeid generelt.

Diskusjon

Økt tverrfaglig samarbeid er et nasjonalt mål

Det var gode tilbakemeldinger på det tverrprofesjonelle perspektivet i prosjektet. Økt samarbeid og samhandling på tvers av nivåer og profesjoner er et uttalt helse- og velferdspolitisk mål.

Departementet påpeker at fremtidens organisering og arbeidsmåter i tjenesten vil kreve både en solid profesjonsfaglig kompetanse og evne til samarbeid på tvers av profesjoner, tjenester og forvaltningsnivåer (8).

Det var gode tilbakemeldinger på det tverrprofesjonelle perspektivet i prosjektet.

Hensikten med de tverrprofesjonelle veiledningene i prosjektet var å lage et møtepunkt for studenter og medarbeidere der de kunne diskutere og reflektere over felles kliniske problemstillinger ut fra egne faglige perspektiver.

Sykepleiestudentene opplevde at de fikk kunnskap om tverrprofesjonell samhandling i gruppeveiledningene. For fysioterapistudentene kom dette som et tillegg til ordinær praksis. De hadde ikke søkelys på psykisk helsearbeid i sin egen praksis, men de var veldig fornøyde etter at veiledningen var gjennomført.

En utfordring var at fysioterapeutene ikke hadde praksis på samme avdeling. Kontaktsykepleierne trakk frem at det var nyttig med velkomstdager som omhandlet veiledning i praksis.

Ikke alle følte seg trygg på å veilede studenter

Det varierer en del i de ulike helsehusene og avdelingene hvorvidt kontaktsykepleierne følte seg trygg på å veilede studenter i praksis i psykisk helse. Det skal være godt nok å veilede ut fra sin egen bachelorutdanning, men flere følte seg utrygg på den spesifikke kunnskapen om miljøterapi, sykdomslære og relasjons- og kommunikasjonskompetanse.

Oslo som storby har et stort antall mennesker med ulik yrkesbakgrunn og nasjonaliteter. Det fører til at flere med bakgrunn fra en annen kultur og med et annet innhold i bachelorutdanninger arbeider som helsepersonell. I Norge er psykisk helsearbeid en integrert del av utdanningen.

Mange kontaktsykepleiere fortalte at de føler seg tryggere på prosedyrepreget arbeid av somatisk karakter. Driften ved helsehusene har somatiske problemstillinger i fokus, og de opplevde arbeidet som oppgaveorientert. De beskrev at det ofte er mangel på tid til å gå inn i mer tidkrevende prosesser som kreves for en god relasjonsbygging og tilrettelagt miljøbehandling.

Fagseminarer og veiledninger gir kompetanseheving

Det viser seg at tverrfaglige fagseminarer fungerer godt med tanke på at mange hører det samme, og at det blir en felles forståelse for utfordringer og mulige faglige innspill til løsninger og tiltak.

Organisering av veiledning kan påvirke utfallet: at alle møter opp til riktig tid og plass, at de får opp en felles case, og at de ansatte blir fortrolig med veiledning som metode (9). De ansatte uttalte at de ønsker et basisopplegg å velge fra innenfor psykisk helse.

Det blir en felles forståelse for utfordringer og mulige faglige innspill til løsninger og tiltak.

På bakgrunn av erfaringer fra prosjektet om kompetansebehov som ble avdekket, er det utarbeidet en digital kompetansepakke om temaet miljøbehandling som ansatte og studenter kan ha nytte av i fremtiden (10).

Konklusjon

Dette prosjektet har vist at det skjer samskaping mellom utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet ved å ha et felles mål. Å samarbeide om utviklingsprosjekter i praksis bidrar til at organisasjoner får større forståelse og kunnskap om hverandre.

Dette har stor betydning for at helsepersonell, veiledere, lærere og studenter på samme læringsarena får utviklet sin fagkompetanse, noe som er til beste for pasientene.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.

Referanser

1.       Grut L, Lippestad J-W, Monkerud LC, Zeiner HH, Nesje K, Olsen DS, et al. Evaluering av Kompetanseløft 2020. Delrapport II. Oslo: Sintef AS, NIBR, NIFU; 2020.

2.       Willumsen E, Ødegård A. Samskaping. Sosial innovasjon for helse og velferd. Oslo: Universitetsforlaget; 2020.

3.       Despriee ÅW, Sie IM, Svendsen L, Ramthun S. Sykepleiestudenter kan få medisinsk praksis på helsehus. Sykepleien 2019;107(77134):(e-77134). DOI: 10.4220/Sykepleiens.2019.77134

4.       Kunnskapsdepartementet. Rammeplan for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2008. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/uh/rammeplaner/helse/rammeplan_sykepleierutdanning_08.pdf (nedlastet 13.05.2022).

5.       NOKUT. Til glede og besvær – praksis i høyere utdanning. Oslo: NOKUT; 2018. Hentet fra: https://www.nokut.no/globalassets/nokut/rapporter/ua/2018/hegerstrom_turid_til_glede_og_besvar_praksis_i_hoyere_utdanning_3-2018.pdf (nedlastet 13.05.2022).

6.       Kunnskapsdepartementet. Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS). Oslo: Regjeringen; 2021. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/utvikling-av-nasjonale-retningslinjer-for-helse--og-sosialfagutdanningene/id2569499/ (nedlastet 13.05.2022).

7.       Forskrift 28. oktober 2016 nr. 1250 om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016. Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-10-28-1250 (nedlastet 13.05.2022).

8.       Universitets- og høgskolerådet. UHR-prosjektet. Felles innhold i de helse- og sosialfaglige profesjonsutdanningene. Oslo: Universitets- og høgskolerådet; 2015. Hentet fra: https://www.uhr.no/_f/p1/iac4ec92c-90e1-4fca-8c71-6d88568834a0/2015-felles_innhold_290515_1500.pdf (nedlastet 13.05.2022).

9.       Handal G, Lauvås P. Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Damm; 2015.

10.     Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester. Målrettet miljøbehandling. Oslo: Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester; 2021. Hentet fra: https://www.utviklingssenter.no/miljobehandling (nedlastet 13.05.2022).