Solidaritet uten utløpsdato

«Jeg begynner å bli litt mettet av Ukraina, jeg. Kan ikke journalistene sette søkelys på noe annet snart da? Det kan jo faktisk bli litt mye å …»

Dette utsagnet overhørte jeg forleden dag. Også jeg må fra tid til annen skjerme meg fra krigsbildene. Nærbilder av fortvilte mennesker som forsøker å berge livet. Grusomheter fremvist i over ni uker. Snart 70 dager. Uendelige timer og sekunder med forferdelige opplevelser for befolkningen.

Men Arnulf Øverlands ord fra slutten av 30-tallet skal gjøre oss våkne og engasjerte i det som skjer i Ukraina. «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Umenneskelige forhold

1. mai er arbeidernes internasjonale dag. Jeg retter oppmerksomheten mot helsepersonell i Ukraina. Pasienter med ekstreme skader og krigstraumer, med mangel på medisinsk utstyr og mangel på ansatte. Mangel på sanitære forhold som rent vann. Fravær av trygghet.

Flyalarmer går under operasjoner og behandlinger. Bomber og angrep rett ved, eller i bygget der du jobber. Helsepersonell som blir tatt som gissel eller drept. Dette er mine ukrainske kollegers arbeidshverdag.

Tidlig i mars ble barnesykehuset i Mariupol bombet. Gravide kvinner løp for livet. Andre som akkurat hadde født, måtte pakke den lille bylten nært til kroppen mens de forsøkte å flykte. Verdenssamfunnet så spedbarn, nybakte mødre og rykende ruiner rundt om. Nå er mange av fødeklinikkene flyttet til kjellere.

Det antas at om lag 80 000 kvinner vil føde barn i Ukraina de neste tre månedene. En enorm emosjonell belastning – både for de gravide og for alle helsearbeidere rundt dem som under umenneskelige forhold skal forsøke å gi mor og barn en god start på livet.

Tidlig i april fikk vi rapporter om at tre sykehus i havnebyen Mykolajiv ved Svartehavet var angrepet. Allerede alvorlig syke forsøkte å berge livet samtidig som bombene haglet rundt dem på alle kanter.

Situasjonen på det ene sykehuset skal ha eskalert og utviklet seg til en gasseksplosjon. Det gjorde at flere av de som hadde kommet seg ut likevel, mistet livet. I dette infernoet jobber leger, portører, renholdere, fysioterapeuter, helsefagarbeidere, sykepleiere og alle andre helsefagarbeidere med livet som innsats.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har analysert og verifisert 72 ulike angrep på sykehus, ambulanser og leger i Ukraina siden invasjonen. Minst 70 er drept i disse angrepene før april i år. Tallene øker dag for dag, ifølge WHO.

På verdens viktigste jobb

Her om dagen ringte en journalist meg. Vedkommende var interessert i hva vi tenkte om å få flere sykepleiere som er ukrainske flyktninger på jobb i Norge. Jeg svarte at de må godkjennes av Helsedirektoratet først og at vi ønsker våre kolleger velkommen når de er klare til arbeid i Norge.

Men, de aller fleste ukrainske helsearbeiderne er ikke på flukt. De redder liv under ekstreme forhold i hjemlandet sitt.

På arbeidernes dag er det ukrainske helsearbeidere jeg vil fremheve, applaudere og støtte. Vi oppfordrer til å gi økonomiske bidrag og å sende medisinsk utstyr via hjelpeorganisasjonene. Og til å vise solidaritet med befolkningen – både de som rammes i Ukraina og de som søker trygghet i Norge.

Hos oss står helsesykepleiere, sammen med lærere og barnehagelærere, klare for å ta imot ukrainske barn i barnehager og skoler. Sykepleiere, sammen med leger og psykologer, står klare for å behandle dem som har fysiske og psykiske sår.

Jordmødre, i helsestasjonstjenesten og på sykehus, står klare for å følge opp gravide og fødende kvinner. Spesialsykepleiere med ulike spisskompetanse, både innen flerkulturell kompetanse og krise- og traumefeltet, står klare for å hjelpe. Vi må få til en bosetting som går raskere.

Norsk Sykepleierforbund er våken og engasjert, skulder ved skulder, med våre kolleger i det ukrainske helsesystemet. Vi tåler ikke denne urett, selv om den ikke rammer oss selv.