– Vår sytende selvforherligelse begynner å bli pinlig

«Vi jobber oss syke for å hjelpe de syke. Vi kaster opp og gråter, før, under og etter jobb. Jeg skrev ti avvik i natt, men ingen lytter. Jeg er drittlei. Gidder ikke mer. Takk for meg, jeg kommer aldri tilbake.»

Dette er utdrag fra de mange varsko, innlegg og kronikker som har kommet fra sykepleiere gjennom de siste to årene. Fortellingen om et helsevesen på randen, med sykepleiere som de største ofrene: underbemannet, underbetalt, oversett og utslitt. En fortelling som har blitt så vanlig at det nærmest har blitt en egen sjanger, best oppsummert i et innlegg av tidligere intensivsykepleier, Marianne Sjuls.

Intensivsykepleiere fortviler

Sjuls fortelling er gjennomgående skrevet i jeg-form, som er karakteristisk for sjangeren, med setninger som: Jeg er hun som ikke tisset på jobb. Jeg er hun som ble forstoppet. Jeg er hun som gråt i bilen på vei hjem. Jeg er hun som holdt pasienten i hånden da han tok sitt siste åndedrag.Jeg er hun som ikke orket mer.

Sjuls jobbet klinisk i halvannet år og er nå høyskolelektor. Jeg vil tro jeg-formen derfor ikke kan tas helt bokstavelig, men like mye som et bilde på intensivsykepleieres fortvilelse gjennom mange år.

Skulle jeg våge meg på en litterær analyse, ville jeg kalt den unyansert, sentimental, selvsentrert og nesten pinlig selvforherligende. Men hun er ikke alene om å skrive sånn, og det er i beste hensikt. Det er en del av en rettmessig og heroisk profesjonskamp for bedre lønn, arbeidsvilkår og anseelse, frontet av Sykepleierforbundet.

Det er skummelt å nyansere

Det er skummelt å nyansere denne fortellingen. Både fordi du med det sier imot ganske mektige stemmer, men også fordi du risikerer å ødelegge kampen for bedre kår for sykepleierne.

Men om du googler litt i kommentarfeltene, vil du finne noen spede motsvar fra kliniske sykepleiere. Eksempelvis denne: «Kommer ikke på en eneste ting som er ille med å være sykepleier. I tredelt turnus og 100 prosent stilling har man en ganske grei lønn og, sammenliknet med andre som har bachelorgrad og jobber i det offentlige.»

En kunne innvende at hun er en av veldig få og ikke representativ. Mon det. Min erfaring er at mange kliniske sykepleiere synes gråtingen og elendighetsbeskrivelsene er pinlige på våre vegne.

I tillegg nyanseres fortellingen av fakta og tall: Vi bruker mer penger på helse enn noe annet land i Europa. Vi har over dobbelt så mange sykepleiere per innbygger som noe annet land. Det gjelder også intensivkapasiteten. Videre har vi verdens mest gunstige sykelønnsordning, og som en mulig følge av det, også det høyeste sykefraværet.

Vi er vår egen verste fiende

Disse tallene er ikke entydige og rommer komplekse debatter, blant annet om organiseringen av Helse-Norge og sykepleieres mange unødige oppgaver. Jeg tror likevel det er lurt å nyansere elendighetsbeskrivelsen, ellers står vi i fare for å bli vår egen verste fiende.

For det er vel få, om noen yrkesgrupper, som har fått så mye sympati og applaus som oss sykepleiere gjennom disse to pandemiåren med daglige oppslag om utslitte sykepleiere og et Helse-Norge på randen.

Skrekkscenarioene slo heldigvis ikke til, og det ble aldri snakket høyt om halvtomme koronaavdelinger, overbemannet med sykepleiere og andre helsearbeidere som kunne tjene opp mot 90 000,- i måneden uten å anstrenge seg nevneverdig.

Elendighetsfokuset har slått tilbake

Elendighetsfokuset og de mange oppslagene har da også slått tilbake på oss. Noe skjedde rundt juletider i fjor. Mange syntes å ha fått nok av det ensidige fokus på helterollen til sykepleiere. Også sykepleiere selv som spurte om ikke det var på tide å rette oppmerksomheten mot andre helsearbeidere som jobbet like hardt. Eller yrkesgrupper som har hatt det like stritt, lærere for eksempel.

Det er også et paradoks at parallelt med de mange skrekkscenarioene fra en uutholdelig sykepleiehverdag, har det ligget en reell frykt for alle sykepleiere som ikke vil jobbe klinisk.

En gjenganger her, er innlegg fra nyutdannede sykepleiere som allerede før de har begynt å jobbe, postulerer hvor tungt det er og at dette «gidder de ikke». Ikke så rart kanskje, med tanke på elendighetsbeskrivelsene de omgis av. Ikke alle stemmer engang.

Nylig kom det frem at den påståtte flukten fra sykepleieryrket på Ullevål denne høsten, ikke er riktig. Tvert om, så er det flere intensivsykepleiere nå enn tidligere og færre sykepleiere enn normalt som har sluttet.

Underminering av praksis

Pandemien har avslørt mye, og ingen betviler at det for mange helsearbeidere har vært tunge perioder. Og er det én ting som har blitt klart, så er det et sterkt behov for gode kliniske sykepleiere. De som faktisk jobber direkte med pasienter.

Og her kommer jeg til min kjepphest. Den mangeårige underminering av praksis, på bekostning av ofte fjern teori, forskningsmetoder og et uttalt ønske om at en en såkalt sykepleierkarriere burde bestå av en master og helst mer. Undersøkelser viser at det er de unge sykepleiere som har slitt mest under pandemien. Mange av dem er kastet ut i en klinisk hverdag. De er påviselig svært dårlig rustet til praksis. Akkurat det burde vært mulig å gjøre noe med.