– Nei, vi vil ikke skvise ut helsefagarbeiderne
– Glem Loen-vedtaket. Jeg vil ha en helsetjeneste som bruker alle fagfolk til det de er best på. Men hvis vi skal få det til, må vi heve oss over alle forsøk på å sette opp en fiktiv profesjonskamp, skriver Gro Lillebø.
Som tillitsvalgt for sykepleierne i et stort sykehus, er jeg så heldig å få lov til å være med å forme og utvikle sykepleietjenesten sammen med mine kolleger. Vi skal bidra til at vi har nok folk på jobb, at vi har en god og trygg arbeidsplass og vi skal gi fremragende behandling, sykepleie og omsorg til pasienten. Det er grunnleggende viktig.
Gode helsetjenester er livsnødvendig for befolkningen, og det er vårt ansvar. Det som er nedslående, er diskusjonene vi blir stående i og som tar oppmerksomheten vekk fra arbeidet.
Hjelpepleierne ble gradvis faset ut
I 1989, da jeg var 13 år, fattet NSFs landsmøte et vedtak som går under navnet «Loen-vedtaket». Ordrett kjenner jeg det ikke, men det dreide seg visstnok om at sykepleiere skulle ha den rettmessige plassen ved pasientens seng i sykehusene.
I årene etter ble hjelpepleierne gradvis faset ut av sykehusavdelingene og erstattet av sykepleiere. Det var en bevisst politikk fra sykehusdirektører, helseministre og helseforetak: de som har ansvar for ansettelsespolitikken ved norske sykehus.
Senest i går ble jeg konfrontert med Loen-vedtaket og måtte nok en gang forklare at nei, vi vil ikke skvise ut helsefagarbeiderne. Det gjør meg forbanna.
Vi må ha nok folk på jobb
Vi har en bemanningskrise i helsevesenet. Den har vart lenge, men pandemien har vist og forsterket det vi allerede visste: at vi må ha nok folk på jobb hvis vi skal klare å gi befolkningen god og forsvarlig helsehjelp. Da trenger vi toppledere som peker retning til de store samfunnsutfordringene som helsevesenet står i.
Det mangler 7000 sykepleiere og flere tusen helsefagarbeidere. Ett av tiltakene som trengs, er en fornuftig fordeling av arbeidsoppgavene. I dag holder sykepleiere og helsefagarbeidere på å forstrekke seg mens vi gjør altfor mange oppgaver som andre kunne ha gjort.
I stedet står vi og stanger i en diskusjon om hva sykepleietjenesten skal hete. Sykepleietjenesten er et begrep som oppsto lenge før sykepleie ble en profesjon, og den beskriver nettopp det vi gjør: vi pleier de syke. Sykepleietjenesten omfatter gruppen av mennesker som pleier de syke: sykepleiere, helsefagarbeidere, helsesekretærer, postverter og assistenter. Sykehusene er fundert på denne tjenesten.
En fiktiv fiksjonskamp
Det er en grunn til at det heter «Forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste», og at oppgavene til tjenesten er «[…] oppgaver innenfor forebyggende helsearbeid med spesiell vekt på opplysende og rådgivende virksomhet samt kurativ behandling og pleie, opptrening og rene pleiefunksjoner.» Å kalle den noe annet, er historieløst og minner om et forsøk på å viske ut essensen i det vi driver med.
Et forslag som har kommet opp, er pleietjenesten. Hva forteller det? Hva pleier vi? Sko? Føtter? Møbler? Og: må vi virkelig bruke tid på dette?
Jeg vil gjerne ha en helsetjeneste som bruker alle fagfolkene til det de er best på og som har akkurat den kompetansen som pasientene trenger for å få behandling i verdensklasse. Jeg vil jobbe i en helsetjeneste der vi står skulder ved skulder sammen med våre kolleger, uansett profesjon. Vi skal eie sykepleietjenesten sammen, og vi skal forme den sammen. Bli med oss på det, da!
Men hvis vi skal få til det, må vi heve oss over alle forsøk på å sette opp en fiktiv profesjonskamp. Glem Loen-vedtaket. Kom ut av mindreverdighetskomplekset. Bli i stedet med oss på å styre helsetjenesten i riktig retning, med riktig kompetanse, på riktig sted og til riktig tid.
0 Kommentarer