Var overmedisinert: – Dette oppholdet har redda meg

– Dette er det beste som har skjedd meg. Hånden på hjertet, sier Christopher.

Han har vært inn og ut av psykiatrien siden han var tenåring. Nå er han 30.

Han kom til Haraldvangen i Hurdal fordi han ville trappe ned på medisinene.

Christopher er akkurat ferdig med lunsjen i kantinen. Hurdalsjøen er bare noen meter unna, omgitt av skog. Vi er i Viken fylke, en times kjøretur fra Oslo.

– Jeg brukte hele apoteket

Christopher hadde med seg en bærepose med medisiner hit, forteller han.

– Jeg brukte hele apoteket, alt mulig rart. En miks av psykofarmaka, beroligende og stemningsregulerende.

Haraldvangen er en av to recoveryklinikker i Hurdal som gir medisinfri behandling. Det vil si at pasientene får hjelp til å trappe ned eller avslutte medisineringen.

Bærebjelkene i tilbudet er fysisk aktivitet, sunt kosthold og et kurs i livsmestring.

Les også: – Hadde jeg ikke trappet ned på pillene, ville jeg bare eksistert

Pillene hadde vært krykkene hans

«Du er overmedisinert», sa legen da Christopher kom for ni uker siden. «Gjør meg frisk!» svarte Christopher.

Han gjorde kort prosess: Trappet ned de tre første nettene.

– Var du så sikker?

– Jeg var livredd. Pillene hadde jo vært krykkene mine i alle år.

Men han ville likevel.

– Jeg har trappet ned på alt. Det jeg står på nå, stabiliserer meg.

Inspirert av «Helene sjekker inn»

Vendepunktet var tv-serien «Helene sjekker inn». Episoden i mai 2020 handlet om pasienter på Hurdal-klinikkene. Christophers foreldre mente han burde se den.

– Da jeg så programmet, sa jeg: «Dit vil jeg!»

For han hadde kroniske hallusinasjoner, pluss angst. Nå så han en sjanse til å komme ut av det.

Årsaken til at det hadde gått så langt, mener han er dårlige behandlere:

– Pillehelvetet begynte da jeg var 19. Det er så lett å skrive ut en pille. Men det er ikke alltid beste løsning.

Han tok 17 antipsykotika-tabletter i døgnet.

– Nå har jeg to. Jeg brukte sju Vival. Nå bruker jeg tre.

En stund veide han 125 kilo. Nå veier han 70.

Var kvalm og så dobbelt

– Hvordan var egentlig de døgnene med nedtrapping?

– Forferdelige. Kroppen ropte etter Vival. Jeg var svimmel, kvalm, jeg så dobbelt. Men jeg ble meg sjøl, sier Christopher.

Han utdyper:

– Nå kunne jeg begynne å prate om det jeg før ikke hadde fått lov til å prate om. Det var som å få en befrielse. Før hadde jeg fått piller for det vanskelige.

Christopher er litt over halvveis i oppholdet når Sykepleien er på besøk. Han føler seg bedre også fysisk.

Her får han sunn og variert husmannskost. Og mosjon hver dag.

– Jeg liker best turene i skogen.

– Du var helt i tåka

Sykepleier og virksomhetsleder Heidi Sollie har sittet og hørt Christopher fortelle.

– Da du kom hit, var du helt i tåka, sier hun til ham.

– Du satt på en stol og så ut i lufta. Nå er du deltakende og sosial.

Christopher er enig i beskrivelsen.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hver dag deltar han i en gruppe for å lære om livsmestring. Der bruker de det psykoedukative verktøyet Illness management and recovery (IMR).

For tiden lærer de om psykoselidelser, schizofreni og bipolar lidelse.

– Ved å forstå diagnosen kan vi bli kvitt den. Vi kan få et sunnere liv. IMR utfordrer oss alle sammen, sier han.

– Vi er som en liten familie

Gruppene ledes av ansatte, som kan være sykepleiere, vernepleiere eller sosionomer. Flere har selv vært pasient eller pårørende i psykiatrien. Men det er pasientene som driver arbeidet frem og setter personlige tilfriskningsmål for oppholdet.

– Hvordan er det å være i gruppe?

– Vi forstår hverandre og backer hverandre. Vi er som en liten familie. Spør «Hvordan går det med deg?».

– Du stiller opp og er omsorgsfull, sier Sollie.

– Jeg vil behandle andre som jeg vil bli behandlet selv, parerer Christopher.

Nå klarer han å hygge seg med en bok eller se tv om kvelden.

– Det er så fritt her, jeg er vant til gitter i psykiatrien

– Jeg har aldri hatt det så bra. Dette er en investering for livet. Det har redda meg.

Han ser seg rundt i den lyse kantinen.

– Det er så fritt her. Så åpent. Jeg er vant til gitter i psykiatrien.

Nå vil han prøve å få seg en utdanning.

– Hva er det viktigste du har lært her, som du tar med deg videre?

Christopher tenker seg om noen sekunder.

– Å leve med meg sjøl.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Passer ikke for de aller sykeste

Etter at «Helene sjekker inn»-episoden ble vist på tv, kom det mange søknader om plass.

– Vi måtte avslå mange. Nå har det roa seg, sier Heidi Sollie.

Ventetiden er nå fire uker, ifølge Fritt behandlingsvalg.

Sollie er med i inntaksteamet.

– Fritt behandlingsvalg passer ikke for de aller sykeste som trenger veldig mye oppfølging. Oppholdet krever mye av pasienten, de må klare å delta i fellesskapet, sier Sollie.

– Det passer ikke for dem som har hatt mye traumer, sjølskading og dissosiative lidelser, eller for dem med store hjelpebehov og vansker med å fungere i dagliglivet.

Les også: Var rusavhengig, kjempet seg til døgnbehandling

Bruker egne erfaringer

Sollie har erfaring som pårørende og har blant annet videreutdanning i dialogisk praksis.

– Flere i personalet har egenerfaringer og relevant utdanning. Det er i tråd med god recoverybehandling.

Hun har vært ruskontakt og helsesøster i hjemkommunen i Valdres.

– Det er uaktuelt for meg å jobbe på ordinær post på sykehus. Å jobbe i en kommune, derimot, er automatisk recovery, mener Heidi Sollie.

– Vi bryter bobla med fysisk trening

Vegard Skaarud er treningsinstruktør på Haraldvangen tre dager i uken.

– Vi bryter bobla med fysisk trening, forteller han.

– Det er veldig skadelig å gå i den samme mentale tilstanden når du er psykisk nede. Det hjelper å få litt annen hormonproduksjon.

– Endorfiner?

– Ja. De får kjenne fysisk glede. Når kroppen kjennes bedre, kjennes ofte også hodet bedre.

Skaarud legger til:

– Mange her har vært veldig inaktive. Noen er overvektige, andre er i den andre delen av skalaen.

(Saken fortsetter under bildet.)

Fire ganger friskere

Denne onsdagen er det styrketrening på programmet. Noen går, andre løper på oppvarmingsrunden opp og ned lia. Så samles de i en sirkel på gressplenen. Der går det i armhevninger, knebøy og diagonalstrekk. Godt guidet av en oppmuntrende Skaarud.

Mandager og fredager er det intervalltrening: Gå eller løpe i fire minutter. Fire ganger, med pause mellom øktene.

– Flere har aldri trent før. For ikke å skremme dem kaller vi treningen for «fire ganger friskere», sier Skaarud, som ellers jobber som naprapat.

Yoga og tur er også på repertoaret.

– Vi har noen solskinnshistorier. Noen har endret livsstilen helt. Men vi skal ikke gjøre alle om til idrettsutøvere. Målet er å bygge gode rutiner som de kan ta med seg videre, sier Vegard Skaarud.

(Saken fortsetter under bildet.)

Recovery: Mulig å leve godt med psykiske problemer

– Vi var først ut med medisinfri behandling i Norge. Og i verden, sier Ole Andreas Underland, administrerende direktør ved Recoveryakademiet.

Han er utdannet psykiatrisk sykepleier og tar fortsatt vakter i klinikken.

– De som ikke har effekt av medisiner, skal også ha et tilbud.

Han forteller at 70 prosent av pasientene deres vil redusere eller slutte med psykoaktive stoffer.

– En tommelfingerregel i recoveryarbeidet er å anskueliggjøre at det er mulig å leve et godt liv med psykiske helseproblemer. Å gi pasienten håp.

Recovery kan oversettes med tilfriskning eller gjenvinning.

– Hva legger du i recovery?

– At mennesker skal settes i stand til å håndtere sine problemer med egne ressurser. Vi er opptatt av hva som holder deg frisk, ikke det som gjør deg sjuk, sier Underland.

– Intervalltrening gir best effekt

Pasientene opplever ofte at det er under den fysiske treningen de først kjenner seg friskere, ifølge Underland.

– Trening er et veldig viktig tiltak for å forebygge livsstilssykdommer, som pasienter i den tradisjonelle psykiatrien sliter med, sier han.

Medisinering, røyking og inaktivitet medvirker til det.

– Intervalltrening, som vi tilbyr her, er det som har best dokumentert effekt på hjertemuskelen og oksygenopptaket.

– Tvangsmedisinering er det verste

Pasientene oppholder seg på Recovery-klinikkene i fire måneder i gjennomsnitt.

– Vet dere hvordan det går med dem når de drar fra dere?

– Det de får hos oss, er et kurs i å mestre livet. Men mange ringer oss etterpå og spør oss om råd, sier Underland.

Før pasientene drar, sjekker de at pasientene har et nettverk på hjemstedet.

– Ofte er det en forskjell på det pasienten vil, og det omgivelsen er vant til. En person ønsker kanskje å leve med en mani, uten å bli tvangsinnlagt, men pårørende er skeptiske. Da er det viktig å finne ut hvorfor pasienten vil ha det slik. Mange vil svare at det verste som kan skje, er å få en sprøyte i rumpa, sier Underland.

– Unødvendig bruk av tvang er det største problemet i norsk psykiatri. Og det pasientene opplever som det største overgrepet, er tvangsmedisinering.

– Må krangle seg til fritt behandlingsvalg

– Hva strever dere mest med?

– At mange bruker altfor mye tid og krefter for å komme til oss. Pasienter ringer og sier at de ikke får komme hit, de må krangle seg til det. Fritt behandlingsvalg er en rettighet, men den offentlige psykiatrien mener veldig ofte hva som er best for pasienten uten å ta hensyn til pasientens ønske.

– Å få en diagnose og bli satt på medisin er oftest regelen der. Her er det pasientene som har makten over seg selv, sier Underland.