– Kritiserer stigmatisering av fødsel ved å stigmatisere andres syn på fødsel
– Vi som har spurt kvinner og lyttet til deres svar, vi hører dette når vi spør om hva som betyr noe gjennom svangerskapet, fødselen og barseltiden: Tillit, respekt, mental og fysisk støtte og tilstedeværelse, skriver jordmor Cathrine Trulsvik.
Mitt første inntrykk når jeg leser kronikken «– Fødekvinner må ikke skremmes bort fra sykehusene» er at Unhjem kritiserer stigmatisering av fødsel ved å stigmatisere andres syn på fødsel.
Jeg må innrømme at jeg ble litt forvirra over denne kronikken. Jeg forstår ikke helt hva hun ønsker å formidle. Er det at kvinner har urealistiske forventninger til fødsel eller er det at helsevesenet ikke evner å tilby det kvinner trenger for å føle seg trygge på og ønske å føde på sykehus?
Jeg er delvis enig i at «idylliseringen av den naturlige fødselen kan tolkes som et uttrykk for hva som savnes i den moderne fødselsomsorgen». I den grad det er en idyllisering. Det er jeg mer tvilende til. Jeg vil heller påstå at det er muligheten og muligens viljen til å legge til rette for en fysiologisk fødsel som er fraværende i fødselsomsorgen i dag.
En stor utfordring å få kvinner til å dele sine gode fødselsopplevelser
Kvinner som skal føde og som har født, har ikke tradisjon for å idyllisere noe som helst. En stor utfordring er faktisk å få kvinner til å dele sine gode fødselsopplevelser. Årsaken til det handler i stor grad om tilbakemeldinger fra omverdenen. Noen kaller deres historier for å «idyllisere fødsel».
I de senere årene har plattformer for å dele fødselshistorier blitt flere, og med noen som har gått foran, kommer andre etter og våger å si noe om sin «perfekte» eller ikke så perfekte fødsel. De får ofte tilbakemeldinger som denne Unhjem representerer: «Om dere forteller deres historie så skremmes kvinner», eller: «Når du forteller din historie så tror alle kvinner at de også får det sånn», eller: «Det du forteller er med på å idealisere fødselsopplevelsen», eller: «Ikke si noe om din historie, for da blir din måte å føde på en trend».
Når historier fortelles blir det straks en «trend»
Det finnes utallige måter å be kvinner holde kjeft på. Alle med det underliggende budskapet at kvinner ikke tåler å høre andres sannheter, eller at når historier fortelles så blir det straks en «trend» som gjør det vanskelig for fagfolk når de skal øse av sin visdom (ironi). Vi som har spurt kvinner og lyttet til deres svar, vi hører dette når vi spør om hva som betyr noe gjennom svangerskapet, fødselen og barseltiden: Tillit, respekt, mental og fysisk støtte og tilstedeværelse.
Hva er de mest beskrevne grunnene til at kvinner ønsker epiduralbedøvelse?:
Mangel på menneskelig støtte.
Hva er de beskrevne grunnene til at kvinner ikke føder med jordmor utenfor sykehus?:
MANGEL på dem.
Hva er de beskrevne grunnene til at kvinner ikke har tillit til systemet?:
Fordi de har blitt SVIKTET av det.
Det vil si at ingen av de beskrevne grunnene handler om at kvinner idealiserer fødsel. Alle andre grunner enn det, faktisk.
Jeg opplever at Unhjem i denne kronikken undervurderer kvinners kunnskap, deres evne til å motta informasjon og å gjøre kloke valg basert på den kunnskapen.
Andel kvinner med fødsels- og barseldepresjoner stiger
Visse medisinske intervensjoner ER en trussel mot fødselsforløpet. Det er vist i utallige studier. Hadde det vært sånn at intervensjoner kun ble brukt som «tiltak som understøtter de naturlige prosessene», som Unhjem skriver, så hadde ikke dette blitt et tema eller blitt erfart som traumer av flere og flere kvinner. Kampanjen «Gjør kloke valg» hadde ikke vært et behov, andel kvinner med fødsels- og barseldepresjoner hadde ikke vært stigende, induksjonsraten hadde ikke ligget på nesten 30 prosent og behovet for epidural hadde heller ikke ligget på over 40 prosent.
Intervensjoner igangsettes for sikkerhets skyld
På verdensbasis problematiseres i større og større grad det som beskrives som «too much too soon»; når intervensjoner igangsettes for sikkerhets skyld og på grunn av frykt, og en effektivisering av helsevesenet som ikke tillater at «ting tar tid» eller at fødselsforløp er individuelle. Det er en utvikling som viser seg å være mer komplisert og omfattende enn «too little, too late»; en kjent problematikk i visse områder i verden der medikamenter, hjelp og intervensjoner i motsetning ikke blir igangsatt tidsnok.
Legeforeningen og Jordmorforbundet NSF har sammen jobbet for å belyse at problematikken med overbehandling og overdiagnostikk i høyeste grad finnes her i lille Norge også. De kaller sin kampanje for «Gjør kloke valg».
Uten beviselig positiv effekt for kvinnen
Rutinemessig bruk av CTG (kontinuerlig fosterovervåkning) er en av flere undersøkelser de har konkludert med at er en fare for igangsetting av flere undersøkelser og intervensjoner uten beviselig positiv effekt for kvinnen eller barnets helse i den andre enden. En del studier viser sågar at CTG uten faglig indikasjon øker risiko for alvorlige inngrep som bruk av sugekopp og keisersnitt. Derfor oppfordres det til å ikke bruke CTG rutinemessig. Det er faktisk en nasjonal anbefaling.
Utfordringene er at disse anbefalingene, som kommer fra fagfolk som har studert forskning og studier nøye, ofte ikke følges. Så utrolig mange av dem som jobber med gravide og fødende utfører intervensjon, selv de som ikke er anbefalt, for sikkerhets skyld. De styres av frykt. Og kanskje mangel på kunnskap? Ikke vet jeg.
Viktig at kvinnene føler seg ivaretatt og trygge
Visse intervensjoner ER nødvendig. Min påstand er at om disse forklares godt og forståelig til de det gjelder og de samtidig føler seg ivaretatt og trygge, så vil informasjonen synke inn, forstås og tas til etterretning. Jeg mener det skal være en selvfølge at enhver prosedyre og intervensjon i fødselsprosessen skal forklares ut fra at det volder mindre skade å utføre intervensjon enn å la det være. Problemet er at det over lang tid ikke har blitt tatt på alvor at kvinner i fødsel både vil og forventer god og faglig oppdatert informasjon som legger til grunn nettopp dette. Det er derfor verken greit eller enkelt lenger å prøve å overbevise eller overtale kvinner til rutineintervensjoner (såkalt «one size fits all») kun fordi det er rutine.
For noen dager siden ringte det en kvinne til meg som forteller at hun ble truet med å meldes til barnevernet fordi hun hadde takket nei til rutineultralyd i uke 18. En annen kvinne fortalte meg at hun ba jordmoren sin på helsestasjonen om litt dybdeinformasjon rundt igangsetting av fødsel. Hun ønsket å finne ut mer for å ta et informert valg. Jordmor sier tydelig at det ikke er kvinnens valg; at om hun går over termin så må hun igangsettes fordi det er prosedyre.
Uoppnåelig ideal?
«Idealet ser ut til å være minst mulig inngripen og barnet skal helst forløses uten at jordmor engang har hatt fingrene i nærheten av fødekvinnens underliv. Barnet kommer visstnok når det selv vil og kvinner er skapt for å føde». Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette utsagnet. Er det ironi? Jeg opplever at det er det. At Unhjem mener at dette «idealet» er uoppnåelig og en romantisk og naiv tanke.
Jeg og mange, mange jordmødre i Norge og verden over vil stusse over denne muligens ironiske uttalelsen. Veldig mange fødsler kunne sett ut på dette viset om forholdene var lagt til rett for det. Jordmors jobb er å observere og støtte. Hun skal kun gripe inn når noe ikke utvikler seg normalt. Kunnskap om det normale avgjør hvor god en jordmor er på det unormale. Har jordmor knapt sett en normal eller naturlig/fysiologisk fødsel i all sin variasjon, så blir det nesten umulig å vite når det ikke er normalt lenger. Det betyr faktisk at – i motsetning til det Unhjem hevder her – så kan kvinner forvente å føde sitt barn med egne krefter og på egne premisser og ofte uten at hun må undersøkes vaginalt i noe særlig grad (av og til ikke en eneste gang i fødselsprosessen).
De kvinnene jeg har prata med, beskriver sine fødsler som traumatiske fordi de ikke har blitt sett, blitt hørt, møtt eller forstått. Ikke fordi de ikke har fått sin naturlige fødsel med stearinlys og badekar.
Gravide og nybakte mammaer skal høres på
Kvinner skremmes ikke så lett. Tro det eller ei. De er ikke persilleblad som faller sammen om de blir presentert for informasjon rundt deres individuelle situasjon. De er derimot råtøffe og aksepterer i mindre og mindre grad at noen skal fortelle dem på generelt grunnlag hva som er rett for dem basert på ulogisk og manglede evidens.
Kvinner og især gravide og nybakte mammaer er særdeles sylskarpe når det kommer til å vite hva som er best for seg og sitt barn. De skal høres på. Enkelt og greit.
Leger og jordmødre inne på en fødeavdeling på et stort sykehus har masse erfaring. De vet alt om hva som kan gå galt og hvordan de unormale og potensielt farlige forløpene kan fikses. Organiseringen av svangerskaps- fødsels- og barselomsorgen i Norge har store mangler. De manglene innebefatter ikke kunnskap om hva som kan gå galt. Manglene ligger i at ingen egentlig kjenner kvinnen og hennes historie. Og det er vanskelig å ha tillit til noe eller noen man ikke kjenner. Derfor er mangel på tillit til fødekvinnen muligens hovedproblemet i dagens organisering av omsorgen samtidig som også løsningen på de utfordringene vi sliter med i dag ligger akkurat her.
Mange velger epidural fordi støtten uteble
Det Unhjem skriver i de siste avsnittene av kronikken er grunnleggende for at kvinner skal føle seg trygge og ivaretatt under fødsel. Kvinner som har blitt ivaretatt og støttet på sine behov og ønsker, føler seg ikke mislykket eller som annenrangs fødekvinner selv om fødselen ender i keisersnitt eller de har hatt behov for epidural.
Mange som velger epidural velger det FORDI denne støtten uteble. Mange opplever at det endte i keisersnitt FORDI de ble igangsatt på rutine og individuelle vurderinger ikke ble lagt til grunn. Og de har veldig ofte rett.
De kvinnene som forstår og har blitt forklart de medisinske grunnene til intervensjon og de som har fått menneskelig støtte når de kom til det punktet at de trengte epidural, de er fornøyde med sin fødsel. De føler de har vært med på avgjørelser og tatt valg som passet for dem.
Fravær av smerte ikke den viktigste årsaken til en god fødselsopplevelse
Forskning viser at epidural ikke nødvendigvis gir en god opplevelse av fødselen. Studier viser at fravær av smerte ikke er den viktigste årsaken til en god fødselsopplevelse. Det å ha blitt sett, hørt, møtt og forstått, det er det som står øverst på lista når kvinner beskriver sine PERFEKTE FØDSLER.
Det er så enkelt men tydeligvis også så vanskelig. Min påstand er at Jeanette Varpen Unhjem ikke trenger å «bekymre seg over at dette gir grobunn for at gravide velger bort medisinskfaglig råd og intervensjoner til fordel for et naturalistisk fødselsforløp som kan sette mor og barn i fare» så lenge kvinner blir møtt med det de fortjener; nemlig respekt, tillit og tilgjengelighet på profesjonell hjelp når de behøver det.
I disse dager jobbes det med revidering av de nasjonale retningslinjene for svangerskap-, fødsel og barselomsorgen. Jeg vil oppfordre Helsedirektoratet til å ta innspillet fra Jeanette Varpen Unhjem til etterretning. Om jeg har forstått det rett, er hennes bekymring rettet mot at helsevesenet som det er i dag ikke evner å gi god nok generell og individualisert faglig og oppdatert informasjon slik at enkelte rett og slett konkluderer med at det er farligere, uansett, å være på sykehus under en fødsel. Det er ikke bra for noen.
1 Kommentarer
Sofie
,Denne var fin og forklarte så godt hva jeg trengte under min siste fødsel. Det å bli sett, hørt og respektert. Ikke å bli overkjørt til diverse behandlinger fordi "det er prosedyre her hos oss".