– Kan man finne fred i møte med sykdom?

Overskriften på dette innlegget kan virke selvmotsigende. Å bli syk innebærer for mange uro, usikkerhet og tap av kontroll. Å kjenne på fred i en slik situasjon kan være vanskelig!

Noen opplever sykdom som varer i kort tid. Dersom man får en akutt blindtarmbetennelse og blir operert raskt, kan man ganske snart komme tilbake til hverdagen igjen. Men mange opplever sykdom og ulykker som er mer alvorlige, og hvor prognosen er usikker.

Man kan tenke: «Vil jeg bli frisk igjen av kreftsykdommen?» eller: «Vil jeg kunne gå igjen etter bilulykken?»

Som sykepleier fulgte jeg en gang en pasient med en muskelsvinnsykdom tett. Livet gikk mot slutten. Han hadde angst, var redd for å dø og bekymret for hvordan han ville dø.

Pasienten ønsket å snakke med prest, og en av de lokale prestene kom. Han og pasienten snakket sammen, ba, og presten sang noen salmer. Jeg fikk være med. Pasienten sa at han følte seg rolig.

Neste dag fikk jeg et bønnekort av ei venninne, som passet godt til pasientens situasjon. Jeg tok med dette til pasienten og leste det for han. Han så på kortet og leste selv. Tok inn ordene.

Da han døde, sovnet han stille og fredfylt inn, slik han hadde håpet.

Jeg hadde vært mye sammen med pasienten og kjente til hvilken angst som hadde herjet i kroppen hans den siste tiden. Hvordan han hadde gruet seg for selve dødsøyeblikket. Og så døde han så fredfylt som han gjorde.

Jeg ønsker med dette innlegget å belyse hvordan sykdom kan utfordre pasienters verdier og tro. Og ved dette også å peke på at det er viktig at vi som sykepleiere har et fokus på eksistensielle eller åndelige behov i møte med pasientene våre – uavhengig av hvilket forhold vi har til tro selv.

I innlegget deler jeg noen erfaringer og tanker som jeg selv har hatt som sykepleier, og håper at de kan være til nytte for flere i møte med pasienter som står overfor alvorlig sykdom.

Jeg vil også dele noen tekster fra Bibelen, som jeg har erfart har berørt pasienter som står i krevende situasjoner.

I Ordspråkene 18,14 skriver kong Salomo: «Motet holder et menneske oppe i sykdom, men mismot, hvem kan bære det?» Hvordan kan man finne og fatte mot i en slik situasjon? På bordkalenderen min står det blant annet: «Tro er å lene livet sitt mot noe større enn seg selv.»

Å kunne lene livet sitt mot noe som er større enn seg selv, kan være med på å gi mot når dagene er tøffe. Og å tørre å slippe andre inn når livet blir snudd på hodet.

Ei dame som jeg er veldig glad i, er alvorlig syk. Hele veien, siden hun fikk de første symptomene, har hun invitert og inkludert venner og familie til å gå sammen med henne i sorg og glede. Ved å gjøre dette har hun gitt oss en gave i form av tillit, ekthet, varme, klokskap og nærhet.

Og resultatet er at hun har et solid nettverk. Hun lærer oss mye om mot. Det krever en god porsjon mot å slippe andre nær når man står midt i en krise.

Å være uhelbredelig syk er svært tøft og krevende. Det kan også være en utfordring for troen. Kanskje føler man seg forlatt, og at Gud er langt borte.

Salmenes bok i Bibelen setter ord på hvordan noe av dette kan oppleves. Forholdet til Gud kan svinge mellom fortvilelse og gråt, men også takknemlighet over at Gud går sammen med oss i alle slags dager. Lengsel etter helbredelse på den ene siden, og å kjenne seg omsluttet av kjærlighet på den andre siden.

«Tårer dag og natt», står det i salme 42, «Å være tynget av sorg», «Å vente på Gud».

Samtidig beskrives det også en takknemlighet over at man aldri går aleine, samme hvor mørkt det er, hvor mange tårer man har grått, og hvor redd man er.

Jeg tror vi alle har noen spørsmål som vi gjerne skulle snakket med Gud om ansikt til ansikt. Noen av mine spørsmål er hvorfor det skjer så mye vondt i verden. Og hvorfor unge mennesker blir syke og dør.

Det er mye vi ikke forstår mens vi lever her på jorda. I 1. Korinterbrev 13,12 står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»

Jeg kjenner en flott mann, som overlevde å være fange i en konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Det tok femti år før han klarte å fortelle fra denne tiden.

Han sa til meg: «Vet du hvilket bibelvers som ga meg stor styrke i konsentrasjonsleiren?» Og han fortsatte: «Salme 23.»

Jeg kikket på han med store øyne. Jeg kjenner Salme 23 godt. Det er en salme som har vært spesiell for meg i mange sammenhenger. Den lyder slik:

Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Han gir meg nytt liv.
Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.

Det gjorde inntrykk å høre mannen fortelle at han – akkurat da han led som mest, var syk og manglet alt – likevel opplevde at Gud omsluttet han og ga han det han trengte: hvile, håp, trøst, ny kraft, tro på rettferdighet og trygghet.

Anders Skuterud er seniorrådgiver i Norsk Psykologforening. I et intervju med avisen Vårt Land i fjor uttalte han at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende.

Mange faktorer påvirker dette. Noen av faktorene kan være at man ikke lenger «tar livet for gitt», og at man blir tvunget til å stoppe opp og tenke.

I Norge lever vi forholdsvis trygt. Vi slipper mange bekymringer som mennesker i andre land har. Jeg har møtt mange pasienter som selv beskriver at de tenkte annerledes om mange ting etter at de ble alvorlig syke.

En sa: «Det er som om jeg får pusset brilleglassene og ser klarere.» Ofte tenker pasientene på en ny måte om hva som er viktig, og hva som betyr noe.

Min erfaring er at relasjonen til de nærmeste blir svært viktig. For mange er det en tid for samtaler og forsoning. Og mange nærmer seg tanker om tro og Gud på nye måter.

Det er svært tøft og krevende å bli alvorlig syk. Det er også svært krevende å være pårørende. Informasjon er viktig. Det samme er muligheten til å lufte tanker, og til å få høre at det er mange måter å reagere på. Det er også mange måter å sørge på.

At pårørende blir utslitt og kjenner på vanskelige følelser rundt dette, er helt normalt. Kjenner du til uttrykket compassion fatigue, som kan oversettes til empatiutmattelse? Man blir rett og slett for sliten til å vise omsorg, og klarer ikke å være empatisk i like stor grad som tidligere.

Reaksjonen kan være et ubevisst forsøkt på å beskytte seg selv. Dette kan ramme både pårørende og oss som jobber i helsevesenet.

Det er en normal reaksjon på en stor følelsesmessig belastning over tid. Hvor viktig er det ikke å snakke om dette, og å få informasjon om at det er en normal reaksjon?

Selv er jeg en kristen sykepleier. Jeg er opptatt av å møte pasienten der han eller hun er, med respekt for den troen og de tankene som er viktige for pasienten.

Det kunne vært spennende om kolleger med en annen tro ville dele noen av sine erfaringer som sykepleier i møte med pasientenes eksistensielle behov?