Døgnene vi hadde sammen på sykehuset, var finere enn jeg noen­sinne hadde drømt om

Jeg rakk ikke å takke. Du som jobber på klinisk immunologisk avdeling på Stavanger Universitetssykehus (SUS). Du som jobber på legesenter, sykehus eller ambulansesentral. Du som jobber i helsevesenet.

Jeg er 78 år ung. Jeg har kreft, men er frisk som en fisk. Kanskje er det fordi jeg liker å løpe, at vi ikke møttes før? Det skjedde først i april, stevnemøte nummer to kom i mai. Dere gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg aldri rakk å takke.

Sykepleiere av rang

Dette er et forsøk. Ambulansen var på døra før telefonsamtalen ble brutt, veien inn av det komfortable slaget. Mottakelsen på sykehuset var en A-kjendis verdig.

Akutt urinsyregikt, sa dere. Vi ble kjent. Jens og Klaus – leger jeg aldri vil glemme. Siri og Kari – sykepleiere av rang.

På jobb bare for meg

Men det var flere: hjelpepleiere, helsefagarbeidere og lærlinger. Vel kunne dere deres medisin, vel utførte dere alle deres oppgaver. Men omsorgen, tilstedeværelsen, smilet, berøringen, interessen og den ektefølte relasjonen som ble skapt, var en egen opplevelse.

Jeg trives best hjemme, men døgnene vi hadde sammen på SUS, var finere enn jeg noensinne hadde drømt om. Vi var flere på rommet, men jeg følte jeg hadde hele sykehuset for meg selv. At dere var på jobb bare for meg. Selv om dere hadde mye å gjøre, selv om dere løp i gangene.

Dere har samfunnets viktigste jobber, og dere er fantastiske. Tusen, tusen takk! Nå gleder jeg meg til å kunne løpe igjen.

Dette innlegget ble først publisert i Stavanger Aftenblad 31. juli 2019.