Kontinuitet i livets slutt kan være vel så viktig som aktivitet og forebygging

Synet på gamle mennesker og alderdom har endret seg gjennom tidene, og dermed også den rådende «eldrepolitikken». Fra gammelt av har alderdom blitt betraktet som «den andre barndom», der den gamle ble avhengig av sine voksne barn.

Forestillingen om gamle som barn har overlevd inn i vår egen tid og leder fort til umyndiggjøring av gamle. Denne forestillingen kommer noen ganger til uttrykk i hvordan vi snakker med gamle mennesker, og ved at avgjørelser blir tatt uten å ta de gamle med på råd.

Dette er også den tankemessige bakgrunnen for gerontologiens første teori, tilbaketrekningsteorien, som ble publisert av Elaine Cumming og William E. Henry i 1961. Med begrunnelse i at mennesket, som alt annet i naturen, eldes og til slutt dør, var det naturlig at gamle mennesker gradvis trakk seg tilbake fra det pulserende livet og overlot sin plass til nye generasjoner.

Aktiv omsorg

Utover på 1960-tallet ble tilbaketrekningsteorien kritisert av flere forskere, og en sammenfatning av denne kritikken (for eksempel en publikasjon av Havighurst og medarbeidere i 1968) har blitt kalt aktivitetsteorien.

Aktivitetsteorien forklarte tilbaketrekningen med ytre faktorer: Det er ikke naturgitt at eldre og gamle skal trekke seg tilbake. De kan beholde sine roller, være aktive og inkludert – forutsatt at samfunnet fjerner barrierer og gjør noe med det som hindrer aktivitet og deltakelse.

Idealet om aktiv omsorg eller active ageing springer ut av aktivitetsteorien og er ifølge WHO en forutsetning for å møte fremtidens eldreutfordringer. I Norge har aktiv omsorg vært et mer eller mindre uttalt premiss for alle de senere årenes «eldrereformer», inkludert den siste: Leve hele livet.

Passiv mottaker

Mange gamle får tilbud om sykehjemsplass fordi de ikke lenger klarer seg i sin egen bolig. De er uttalt skrøpelige, eller demenssykdommen har kommet så langt at det oppleves utrygt eller uforsvarlig at de bor hjemme. Dette gjelder særlig når den skrøpelige gamle eller personen med demens lever alene.

Vel installert på sykehjemmet får den gamle først og fremst dekket grunnleggende fysiske behov, og medisinsk behandling blir fulgt opp. Det er et økende fokus på psykososiale behov, og sykehjemstjenesten dekker disse behovene i varierende grad.

Samtidig innebærer innleggelse på sykehjem et brudd i kontinuiteten i livet. Det er ikke så enkelt å opprettholde roller og vaner, og å være den man alltid har vært, når hverdagen er styrt av rutiner og den gamle lever i omgivelser som i liten grad er lagt til rette for aktivitet og deltakelse. Tenk bare på det å kunne ta imot gjester til et pent dekket kaffebord!

I eget hjem og med litt hjelp kan den gamle fortsatt ta imot gjester og være vert eller vertinne, og på den måten ta vare på noe som har vært viktig i livet. På et sykehjem blir den gamle lett en passiv mottaker av hjelp og fratas viktige roller.

Kontinuitet

I 1989 lanserte Robert C. Atchley kontinuitetsteorien, som bidrar med å bygge bro mellom tilbaketrekningsteorien og aktivitetsteorien. Kontinuitetsteorien sier at det kan være flere veier til en god alderdom. Verken tilbaketrekning eller aktivitet er naturgitt eller nødvendigvis det beste, men kontinuitet i livet til den som blir gammel, er av betydning for å oppleve en god alderdom.

Kontinuitet handler om å bevare sammenheng i opplevelsen av seg selv. Og det handler om å kunne holde fast ved det som er viktig i livet, eventuelt om å få hjelp til å reforhandle det som er viktig livsinnhold. Og det handler om kontinuitet i sted – i hjemmet og i landskapet man lever i.

Noen ganger kan barn være ivrige med å hjelpe sine foreldre til å flytte til enklere boforhold. Det blir for besværlig med trapper, for utrygt med komfyr og annet som truer brannsikkerheten, og far er engstelig når han våkner om natten og ikke vet hvor han er.

Trygghetens pris

Omsorgsleilighet eller sykehjemsplass gir trygghet med tilsyn gjennom døgnet. Det gjør hverdagen enklere med roll on / roll off med rullator til og fra felles måltider og turer ut i sansehagen.

Likevel vil mange savne sin egen leilighet og balkongen med blomster, eller huset og hagen. Det barna – i sin iver etter å sikre trygge og enkle forhold for sine foreldre – ofte glemmer, er kontinuitetsaspektet. Vi bør bruke litt tid på å utforske hva som er viktig for våre foreldre, før vi tar beslutningen om å søke omsorgsleilighet eller sykehjemsplass.

Leve hele livet-reformen legger blant annet vekt på aktivitet, fellesskap, måltider og gode pasientforløp, men like viktig er det å ta vare på kontinuiteten i den gamles liv.

Det ene konstante

Hjemmet vårt og landskapet vi har levd i, er et godt utgangspunkt; vi kan si at hjemmet og det kjente rammer inn verdigheten vår. Her har vi våre viktige andre: De vi kjenner, og de som kjenner oss.

Roller vi har hatt, er for mange knyttet til hjem og hjemsted. Og det er mye i det kjente som knytter an til livshistorien. Gjennom å være i det kjente bevares identitet og minner om levd liv.

Det kjente landskapet gir ofte ro og velvære, en følelse av å være hel og å høre til. Hjemmet, balkongen eller hagen kan være det ene konstante som består når alt annet er i forandring: kroppslige funksjoner, helse og livshorisont.

Eget hjem fremmer også integritet. Helsepersonell har nok en større respekt for pasientens selvbestemmelse i pasientens eget hjem. Og opplevelsen av å være i ens rettmessige «territorium» er sterkere enn på en institusjon.

Glemmer kontinuitetsaspektet

Det kan virke som at de som utformer dagens eldrepolitikk, glemmer kontinuitetsaspektet og legger all vekt på aktivitet og forebygging. Vel så viktig som aktivitet, fellesskap, måltider og gode pasientforløp er kontinuitet i den gamles liv.

En robust og kompetent hjemmesykepleietjeneste, supplert med innsats fra familie og frivillige og støttet av velferdsteknologi, kan gjøre det mulig for personer med store fysiske og kognitive funksjonstap å fortsette å leve, og til sist fullføre, sitt liv i sitt vante miljø.

Imidlertid har dagens kommunehelsetjeneste et betydelig kapasitetsproblem med hensyn til både kompetanse og antallet hender. Dessuten har vi en stor og økende mangel på sykepleiere.

Disse utfordringene møtes ikke i den siste eldrereformen. Samfunnet trenger en satsing på både forebygging og på å styrke hjemmesykepleiens kapasitet.