Slutt å omtale de eldre som en «bølge»

Da en liten kommune på Sørlandet skulle innføre innsatsstyrt finansiering (les stoppeklokke) i helsesektoren på begynnelsen av 2000-tallet, kom forespørselen fra en politiker om det ikke kunne være en rubrikk hvor det sto «sosial kontakt». Dette ble raskt avvist av en politikerøkonom som hadde regnet på saken. «Tre minutter sosial kontakt til alle brukere vil koste tre millioner».

Stigmatisert

Jeg kom til å tenke på hendelsen nå, i kjølvannet av en ny folkehelsemelding, hvor det blant annet tas sikte på å forebygge ensomhet og selvmord i befolkningen. Rådet for sykepleieetikk behandlet for noen år tilbake en sak vi fikk tilsendt. «Er ensomhet helsevesenets oppgave?» Vi svarte at det er vårt alles ansvar. Helsepersonalet som kommer til pasienter og avdekker ensomhet, har ansvar for å handle, fordi ensomhet kan føre til depresjon og andre lidelser.

Mange eldre føler seg stigmatisert. De bidrar ikke i bokstavelig forstand med verdifull produksjon til velferdsstaten lenger. De er blitt en utgiftspost og får høre dette hver eneste dag.

«Så skulle jeg bli omtalt som eldrebølgen igjen», skrev en kvinne nylig i en dagsavis som hadde beskrevet de utfordringene som et økende antall eldre fører med seg. «Ja, vi lager mange problemer for våre barn og barnebarn. Men tenk om vi heller ble omtalt som mor og bestemor?»

Eldri som verdi

Kvinnen setter ord på det mange eldre mennesker opplever i dag, nemlig at de føler at de har liten verdi for samfunnet. Jeg har lenge undret meg over hva dette gjør med oss som samfunn og enkeltindivider. Mens eldrebølgen omtales som utgiftspost, trekker politikere og økonomer fram at velferden må være «bærekraftig».

Jeg forstår selvfølgelig at pengesekken ikke er grenseløs, og at økonomifokus ikke er uten betydning. Mens det ellers betraktes som inhumant å operere med samfunnsøkonomiske regnskap med hensyn til bestemte grupper, blir stoppeklokkene tatt i bruk og minuttene telt når det gjelder eldre og syke mennesker. Det er jo også et slags regnskap. 

Uro

Jeg har en voksende uro overfor hvordan eldre og syke mennesker daglig blir omtalt. Jeg synes begrepet eldrebølge er respektløst (husk tilbake til 1946, da så man med glede på babyboomen!). For en del år tilbake ble det publisert et brev fra en avdød person, etter hans egen vilje. Det var sterk kost. Her forteller han om redselen for ikke å klare seg, ettersom hans sykdom sakte, men sikkert utviklet seg og ikke ga haM mer håp. Han valgte selv å ta sitt eget liv, men i brevet «forlangte» han at mennesker uten håp og med et tungt sykeleie måtte kunne få aktiv dødshjelp.

Flere eldre har i dag de samme tankene. Mange er engstelige for at omgivelsene skal se kroppens forandringer, de skammer seg, de er redde for at pårørende ikke skal tåle belastningen. Vi mister kontroll, vi blir avhengige og hjelpeløse. Når eldre til stadighet hører og leser i avisene at de er en del av en bølge som samfunnet og politikerne ikke helt vet hvordan de skal løse, kan tankene om å være til bry fort komme.

Livsmestring

Alle vil dø med verdighet. Som leder i Rådet for sykepleieetikk kjenner jeg også til situasjoner i eldreomsorgen hvor det skjer uverdige hendelser. Det kan være overbehandling, mangelfull omsorg, eller etisk utfordrende situasjoner som helsepersonale ikke reflekterer nok over. Dette må vi som helsepersonale forebygge og jobbe aktivt med hver eneste dag. Jeg skulle ønske vi, samfunnet og mediene kunne snakke mindre om den utfordrende eldrebølgen og i stedet legge mer vekt på de eldres livsmestring og håp. Sosial kontakt koster. Minuttene teller.