Det er dypt krenkende at man stiller spørsmål ved min autorisasjon som sykepleier

I et nylig publisert debattinnlegg på sykepleien.no mener sykepleier Tanja Vatnås tydeligvis at « Noen sykepleiere lever av unge jenters dårlige selvbilde og streben etter å bli gode nok ».

Jeg sitter igjen krenket og rystet over hvordan Vatnås, på et så tynt og ureflektert grunnlag, kan gå til angrep på sine kolleger. Ikke bare er hennes innlegg etter min mening basert på synsing og skremselspropaganda, hun dekker seg også freidig bak sin egen definisjon av sykepleie: «Hvordan vi definerer sykepleie, har variert gjennom tidene; likevel vil jeg si at vi finner en rød tråd hos alle teoretikerne: Det handler om å fremme helse, helbredelse, lindring, omsorg, etikk osv. osv.»

Sertifisering av kosmetisk dermatologisk sykepleiere

Hun refererer til «såkalte» kosmetisk dermatologisk sykepleiere. Denne «såkalte» har poenggivende videreutdanning i hudpleie for sykepleiere og kosmetisk dermatologi ved Universitetet i Sørøst-Norge. I bransjen betyr det å være sertifisert at du har denne videreutdanningen. De som ikke har denne utdanningen, kaller seg ofte kosmetiske eller estetiske sykepleiere.

Kurs gjør deg kompetent til å utføre enkelte prosedyrer, og jeg tror at vi som sykepleiere skal ha så pass respekt for hverandre at vi har tiltro til hverandres faglige ansvarlighet, ellers bør hele sykepleierutdanningen under lupen. Dessverre er det også her uegnede og kanskje useriøse enkeltpersoner, men det er en annen diskusjon.

Hudplager rammer flere

Vatnås skriver om «mer eller mindre dokumenterte kosmetiske behandlinger», og hun nevner spesielt kremene. De kremene jeg bruker, er faktisk ikke spesielt kostbare, men de er veldokumenterte, og de fungerer.

Jeg vil slett ikke kalle det unødvendig når jeg ved hjelp av mine behandlinger og «kremer» bidrar til at en person med eksempelvis plagsom akne, solskadet hud eller tørr og tynn hud igjen får en hud som fungerer som den beskyttelsen og barrieren den er ment å være.

Vi som jobber med dette, ser at hudplager i form av pigmenteringsforstyrrelser og voksenakne rammer stadig yngre og stadig flere personer. Vi har en livsstil og et miljø som gir huden vår nye utfordringer.

Uten å komme for mye inn på det kan jeg nevne det opplagte: flere og lengre sydenturer, stråling via blått lys fra tv, pc, mobiltelefoner og liknende, trafikkforurensning, stekeos fra matlaging, og hormoner, som er tilsatt det meste av den maten vi spiser, og som vi finner igjen i svært mange produkter – også i produkter som ikke er så veldokumenterte som de jeg selger, og som jeg mistenker at Vatnås oppfatter som billigere alternativer.

Ingredienser og behandlinger er internasjonalt anerkjente og basert på grundig forskning med flere dobbelt-blinde randomiserte forsøk.

Hårfarging versus filler

Når ble det feil å bry seg om utseendet? Vi har til alle tider vært opptatt av å se bra ut. Nå snakker jeg ikke bare om ungdommelighet, men også om å se sunn og velstelt ut. En sliten og forsømt hud preger andres oppfatning av deg og kan ikke minst påvirke selvfølelsen din.

Mye av det som gjøres i Helse-Norge, er basert på å oppnå velvære og god selvfølelse. En etisk og reflektert sykepleier bør kanskje også akseptere at folk er forskjellige.

Vatnås skriver at mange unge sidestiller farging av hår med å sette filler i leppene. Jeg finner ikke sammenlikningen skremmende eller som et bevis på et forvrengt bilde av kropp eller utseende. Tvert imot skjønner jeg sammenlikningen, og jeg vet jo at en filler ikke er farligere enn kjemikalier, så sammenlikningen er, slik jeg ser det, helt grei – og hvorfor ikke?

Jeg vil fraråde min egen datter å farge håret på grunn av kjemikaliene, men jeg kan fint sette filler på henne om hun ønsker det, og jeg vil sikkert si ja til å minske sinnarynken hennes også om den skulle komme.

Hva er naturlig?

Hvor går grensen, og hva er «naturlig», når det gjelder utseendet? Går grensen ved tannpuss? Trenger man tannprotese? Går det ved frisørbesøk? Går det ved hårfarging? Hvilken annen årsak enn selvfølelse og utseende gjør at man trenger brystprotese etter mastektomi, eller parykk når man har alopesi eller etter cellegiftbehandling?

Jeg kan nevne et utall eksempler, hvor de fleste er allment aksepterte, men ikke absolutt sunne eller nødvendige. Jeg vil påstå at en sunn og velfungerende hud er viktig, og at det å ta vare på den er like viktig som å pusse tennene. Jeg er klar over at jeg setter ting på spissen når jeg drar inn brystproteser og parykk, men jeg mener likevel at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom dette og en sunn hud.

Harmløs trend

Unge jenter er ikke min målgruppe, og jeg og de fleste andre seriøse aktører reklamerer ikke aggressivt mot verken denne eller andre grupper. Jeg forholder meg til lovverket når det gjelder markedsføring av medisinske behandlinger.

At jeg setter filler på unge, myndige jenter, er en annen sak. Jeg ser på det som en motesak og en ganske harmløs trend, ikke minst sett i sammenheng med tidligere trender. I min ungdom hadde vi så trange bukser at vi måtte dra opp glidelåsen med tang, og mange unge bekken ble skadet for alltid.

Tatoveringer forsvinner ikke etter et års tid slik en filler gjør, og piercinger foretatt på jenterommet er ikke akkurat medisinsk forsvarlig. Den medisinske myndighetsalderen i Norge er 16 år, med alt det innebærer. Når det gjelder fillere og injeksjonsbehandlinger, er det vanlig å operere med minst 18 års aldersgrense.

Den skjønne nabojenta som du beskriver, Vatnås, ville hun vært like skjønn for deg om hun begynte å drikke eller ruse seg? Hva om hun ble punker eller emo, fikk ansiktet fullt av piercinger, sminket seg altfor sterkt eller gikk med magen bar og miniskjørt?

Ungdom har til alle tider provosert og gjort ting på sin måte. La oss bare innse det, ingen av oss eldre har noen gang fullt ut forstått eller godtatt ungdomskulturen. Men så lenge de oppsøker en sertifisert kosmetisk dermatologisk sykepleier, skal de være i trygge hender.

Utseendepress og jåleri

Som sykepleier er jeg også opptatt av hvordan jentene har det. Jeg snakker med dem om utseendepress og danner meg et bilde av årsaken til at de ønsker å gjøre noe med utseendet. At tillit er et moment, er bra. Jeg grøsser ved tanken på at de skulle sette filler hos noen de ikke har tillit til!

Dersom jeg mistenker psykiske problemer eller årsaker som ligger dypere, behandler jeg dem ikke. Dette er også noe utdannelsen og kursene fokuserer på.

Jeg tar meg tid til å prate og henviser dem til andre instanser dersom jeg vurderer det som nødvendig. Jeg presser ikke, jeg spiller ikke på deres usikkerhet eller ønske om å bli «god nok», bedre eller vakrere enn de allerede er, og jeg anser meg selv som en ansvarlig og seriøs sykepleier og voksen.

Jeg tror ikke jeg har møtt noen som setter filler for å bli akseptert eller fordi de ikke godtar seg selv. Som ei med smale lepper fra naturens side har jeg full forståelse for en tjueåring som synes det er fint å kunne bruke leppestift. Årsaken til at de ønsker filler, er ofte ikke mer dramatisk enn det.

La oss bare innse det, noen av oss er mer «jålete» enn andre, og det har ingenting med selvbildet å gjøre – vi er bare forskjellige.

Prestasjonsbasert samfunn

La nå ikke sykepleierne i den bransjen jeg representerer, få skylden for samfunnets utseendefiksering og skjønnhetspress. En ting er at det alltid har vært der. At det nå kanskje er sterkere enn noensinne, har helt andre årsaker. Vi lever generelt i et prestasjonsbasert samfunn, hvor vi skal være flinke og vellykkede på alle områder. Litt fyldigere lepper er kanskje det jeg personlig bekymrer meg minst for.

At disse kravene kan diskuteres, kan jeg absolutt være enig i, og jeg ønsker meg også et samfunn hvor vi på alle måter kan få være gode nok som vi er, enten vi ønsker filler eller ikke.

Saklighet og ydmykhet

Jeg finner det dypt krenkende at Vatnås stiller spørsmål ved retten til min autorisasjon som sykepleier. Personlig finner jeg det også en smule uetisk og betenkelig å skrive en artikkel som dette uten å ha satt seg bedre inn i saken. Vatnås’ artikkel oser av fordommer og er etter min mening ureflektert synsing og moralisering.

Den jobben jeg gjør, er viktig, jeg hjelper folk, jeg lindrer plager, jeg fremmer helse, jeg forebygger, jeg støtter og viser omsorg, og jeg er bevisst på etiske dilemmaer.

Det er bra med diskusjon, og jeg deltar gjerne. Men da forventer jeg saklighet, en viss grad av ydmykhet for at man ikke har satt seg godt nok inn i en sak, og at man åpner for diskusjon og ikke angriper en hel yrkesgruppe.