Kosthold og andre konspirasjoner
Jeg kan like godt bare legge kortene på bordet med en gang: Jeg
synes det er hyggelig med god mat. Jeg har ingenting imot å bli
servert det siste innen katalanske kjøttboller eller å drikke vin
fra et hittil ukjent rumensk slott. Jeg synes også det er greit at
mine venner bruker stadig mer av sin tid til å barrikadere seg på
kjøkkenet for så å kunne fleske til med noe sinnssykt velsmakende
på en vanlig lørdagskveld.
Men personlig er jeg temmelig lei av at mat er blitt løftet opp
som en slags bekreftelse på hva det gode livet skal være. Hjernen
min kopler seg automatisk ut når kelnere skal fortelle meg hvor
biffen har bodd hen og soppen er blitt sanket. Jeg trenger heller
ikke en jålete kjøkkenøy i heimen, for å være til. Jeg trives best
med laksepasta og middagsrester fra i går.
Markør. Jeg er neppe alene om det. Men
feinschmecker-kulturen vi har sett blomstre opp de siste 10–20
årene, vitner om at mat er blitt en viktig identifikasjonsmarkør i
vår tid. Nå er det Masterchef og Hellstrøm i alle kanalene og
kokebøker som dekker en hel vegg i bokhandelen. Forrige jul fikk
halve befolkningen en juicepresser i gave. På mange kjøkken lever
den en kummerlig tilværelse, men det har i det minste gitt eierne
en følelse av at de henger med i matgaloppen.
Det har selvfølgelig med vår økende velstand å gjøre at vi ikke
lenger spiser bare for å døyve sulten. Vi skal ikke innbille oss
noe annet. Men det handler om mer enn at stadig flere ønsker å
glede ganen på stadig mer eksotisk vis. Mat er blitt selve symbolet
på hvem vi er. Nå er det ikke nøysomheten, men frodigheten som
teller.
Overflodshornet. Dette hadde ikke vært noe større
problem om det hadde ført til at vi som individer bare hadde satt
mer pris på det naturen gir oss: Et overflodshorn fylt med de mest
vidunderlige ingredienser. Men mat-hypen har ikke bare åpnet nye,
spennende kulinære horisonter. Paradoksalt nok har den også gjort
veien til fysisk velvære smalere. For forbausende mange mennesker
er mat blitt en hodepine i stedet.
Hvor langt dette egentlig har kommet, gikk for alvor opp for
meg da jeg for en stund siden diskuterte mat med gode venner fra
Tyskland. Til forskjell fra oss, som bor i et karrig land fullt av
billige supermarkeder og en naiv tro på jordbruket, har tyskere
helt mistet troen på industrielt produsert mat. Det har trolig å
gjøre med at Europa har opplevd mange alvorlige matvareskandaler,
mens vi i Norge fortsatt tror at Tine og Gilde feter opp kuene og
grisene sine på et koselig småbruk i Hedmark. Mine venner, som bor
i et strøk hvor man stort sett kan få tak i alt som vokser på
denne jorden, var desillusjonerte. De ville ikke ta i en kjøttbit
en gang uten at de hadde håndhilst på bonden. De ville ikke drikke
vin som ikke var full-økologisk, og de var skeptiske til fisk.
Fisk?, spurte jeg vantro, med Helsedirektoratets kostholdsråd i
mente. Men om fisken var dyrket i små baljer i fjorden eller
fanget av store trålere i Norskehavet, stolte ikke mine venner på
dem heller. Jeg minnet dem om at det norske mattilsynet nok ville
gripe inn om det ble jukset for mye, men de bare lo. Hvem tror
egentlig på Mattilsynet?
Dårlig. Jeg tipper at denne desillusjonerte,
kontinentale skepsisen omsider også vil komme til Norge. Noen vil
hevde at den allerede er her. Omsettingen av økologisk mat har
riktignok ikke tatt av, men antallet vegetarianere og veganere øker
jevnt og trutt i takt med bevisstheten rundt klimakrisen.
I tillegg ser supermarkedets hyller for mat til allergikere ut
til å vokse seg større og større for hvert år som går. Så mens min
lokale Meny-butikk bugner av frukt, grønt, kjøtt og
meieriprodukter i et omfang jeg aldri før har sett, vokser også
antallet mennesker som ikke tåler ditt og datt; som blir dårlig av
ost eller brød, som får løs mage av kål, tørre slimhinner og
underlivssmerter av meieriprodukter. Så mange matallergikere er vi
blitt, at restauranter fortvilet spør seg hvordan de skal håndtere
alle kundene med spesielle behov. En ny EU-forskrift har pålagt
alle som serverer mat, å informere spisegjester om 14 stoffer som
kan tenkes å fremkalle allergi, det vil si alt fra lupin til egg
og gluten. Da har de i hvert fall sitt på det tørre.
Gift. Anslag viser at over en million nordmenn
mener seg overfølsomme for mat. De skyr normale matvarer som ren
gift. I den andre enden av skalaen er det nesten ingen grenser for
hva enkelte tror at grønnsaker og safter kan utrette av
helsefremmende mirakler. Som om vi kan bli helt friske av selv de
mest alvorlige sykdommer ved å drikke fruktjuice. De voldsomme
forventningene til – og angsten for – hva vi putter i munnen, er en
slags forlengelse av feinschmeckeriet som har hjemsøkt vårt land de
siste tiårene. Med gleden over å kunne tutle med mat i det
uendelige, har vi oppdaget at maten også kan vende seg mot oss.
I denne utgaven av Sykepleien har vi et større intervju med
helsedirektør Bjørn Guldvog. Han sverger oppskriftsmessig til
variert kosthold. Han spiser sin fisk to ganger i uken, ikke for
mye rødt kjøtt, salat og frukt og ellers måtehold når det gjelder
mer usunne varianter. Det var ikke annet å vente. Om Guldvog hadde
holdt seg bare til brokkoli, hadde jeg blitt mer bekymret.
Panikk. Helsemyndighetene sliter likevel med sin
troverdighet når de skal opplyse oss om hva som er farlig og
ufarlig, anbefalt eller ikke anbefalt, kreftfremkallende, usunt
eller ikke til å stole på. Her får de bare begrenset hjelp fra
forskning, som riktignok skal komme fram til sannheten, men som
gjerne konkluderer med at mer forskning må til. Og mens vi tygger
på pinnekjøttet, aner vi også at helsemyndighetene har et behov for
ikke å skape panikk om maten – og det er i seg selv ikke veldig
beroligende.
Personlig har jeg utviklet en teori om at et kosthold som ikke
bikker over noen vei, i det minste reduserer min risiko for å dø
som følge av egen uvitenhet. Jeg innrømmer at det er en heller tynn
taktikk, og den likner til forveksling helsedirektørens tallerken.
Men så liker jeg pasta, da. •
God julemiddag!
0 Kommentarer