IKEA-konseptet

For noen uker sider besøkte jeg nye Karolinska sykehus i Stockholm. Etter at det første spadestikket ble satt i jorden i 2010, er et flunkende nytt sykehus i ferd med å ta form i den svenske hovedstaden. Hele bygget skal stå ferdig i 2018 og bestå av 330 000 kvadratmeter gulvflate. 

Svenskene har bestemt seg for å bygge «fremtidens sykehus».­ Her blir det enerom til alle pasienter, prefabrikkerte praktbad som blir løftet inn i konstruksjonene ettersom bygningen­ ­skrider fram, rekordmye elektronikk skjult i himlingene, spesial­tilpasset belysning i korridorene og roboter i kjelleren. Prislapp: 25 milliarder svenske kroner – 10 milliarder mer enn budsjettert i 2010.

Signalbygg

«Nya Karolinska» er kanskje enda lekrere enn noe annet vi har sett, men superlativene er mistenkelig like de som ble brukt ved andre nylig oppførte sykehus. For to uker ­siden ­åpnet det nye sykehuset i Østfold («bare» 6 milliarder ­kroner for 86 000 km2). Det var også et sykehus for framtiden, med enerom til alle pasientene. Før Østfold var nye Ahus på ­Lørenskog noe av det hotteste som var å oppdrive på sykehusfronten.

Tydeligvis er det få sykehuseiere som ikke bærer på en drøm om å bygge noe utenom det vanlige. De vil helst gjøre noe ingen­ andre har gjort. Men når drømmen er blitt realisert og dørene­ åpner for de første pasientene, ser vi likevel noen karakteristiske fellestrekk: Da kommer historiene om store kostnadsoverskridelser, teknisk utstyr som ikke vil funke, for små ­garderober for de ansatte eller at pasientkapasiteten er for ­liten allerede på selve åpningsdagen.

Byggearbeider i kø

Det sies at å bygge sykehus er noe av det mest kompliserte­ man gjør. Det blir fort mismatch mellom visjoner og bevilgninger.­ Da Helse Sør-Øst for få år siden slo sammen sykehusene i hovedstaden til Oslo universitetssykehus (OUS), fikk ledelsen våte drømmer om å flytte inn i et super­gigantkompleks på Gaustadjordet.

Det blir det ikke noe av, men for dem som er glade i svære byggeprosjekter i Norge er det ingen grunn til å fortvile: Fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør står ­byggearbeidene i kø. I Narvik, Bodø, Vesterålen, Helgeland, Molde, Stavanger, Haugesund og Drammen er man enten i ferd med å reise helt nye sykehus, eller det foreligger «konsept-planer». Da har jeg ikke engang nevnt alle de syke­husene som bare skal ha en ny fløy eller to.

Travle heisekraner

Iveren etter å oppføre helsebygg er uttrykk for at sykehus generelt er en formidabel vekstbransje. For min del er det også grunn til en viss forundring. Samhandlings­reformen skulle jo flytte mer av behandlingen fra sykehusene og til kommunene. Mer skulle løses lokalt. Da er det litt rart at heisekranene aldri har hatt det travlere på sykehustomtene.

Om kort tid skal helseminister Bent Høie legge fram Nasjonal helse- og sykehusplan. Det er ventet at den vil ta til orde for å kutte i antall lokalsykehus med egen akuttkirurgi.

Gamle sykehus, nye funksjoner

I dag er 51 sykehus fordelt over det ganske land. Kirurgene trenger mer trening enn et lite sykehus kan gi, mener Høie. Løsningene kan trolig kokes ned til at enkelte store sykehus vil bli enda større, mens man skal forsøke å holde et visst liv i lokalsykehusene ved å gi dem noen nye funksjoner som oppfinnsomme sjeler i primærhelse­tjenesten kan fylle.
Nasjonal helse- og sykehusplan vil være spekket med formuleringer om hvordan de beste sykehusene skal være hi-tech, befolket med livskraftige fagmiljøer og i tett symbiose med medisinsk og helsefaglig forskning. Men hvordan disse sykehusene faktisk skal se ut, rent fysisk, må foretakene trolig bare finne ut av selv.

Øde øy

Jeg har ofte lurt på hvorfor sykehus er så forskjellige når de stort sett inneholder de samme funksjonene. Det er som om planleggerne reiser til en øde øy når de skal finne­ inspirasjon. Man skulle tro at en akuttavdeling er en akuttavdeling – og et pasienthotell nettopp bare det. Likevel­ ser vi like mange fysiske løsninger som det er sykehus rundt omkring.

Det er her IKEA kommer inn. Har du noen gang besøkt IKEA i Firenze, på Taiwan, i San Francisco eller Moskva? Om du har det, oppdaget du sikkert at IKEA ikke bare selger akkurat de samme møblene overalt (Billy-hyllene går like bra i Yokohama som i Madrid). Det smått utrolige er at IKEA-varehusene er klin like overalt!

I København, Hamburg og Budapest finner du sofaene, sengene og kjøkkeninnredningen (i den rekkefølgen) i annen etasje, mens du blir loset inn til belysningen, teppene, potteplantene og til slutt kassa i første etasje. Skrivebordet du kjøpte, henter du i flate pakker ved en skranke til venstre for kassen, men da må du passere et lite matsted som selger pølser og is, både i Stockholm, Murmansk og Manchester.

Lar det funksjonelle seire

IKEA har tydeligvis skjønt at kundene foretrekker forutsigbarhet framfor himmelstormende prakt. IKEA lar det funksjonelle seire over det lokale jåleriet. De vet at både nordmenn og spanjoler blir sultne etter at de har forlatt barneavdelingen, og at franskmenn så vel som bulgarere sveiper med seg telys, servietter og vinglass mens de venter på å få kredittkortene sine gjennom betalingsautomatene.

IKEA har funnet ut at det også er mye rimeligere å bygge slik. De trenger ikke et nytt konsept og drømmer om å gjøre noe originalt for hvert nytt varehus de bygger – så lenge det ene konseptet de har funker.

Slagord

Det er en idé som sykehus kunne adoptere. Ikke slik å forstå at de må likne på varehus, men at man ikke stadig må finne opp kruttet når man trenger noe nytt.

Som konsept er IKEA uovertruffent, og kunne gjerne forsvart sin plass i den nasjonale sykehusplanen. For det er med sykehuspasienter som det er med oss IKEA-kunder: Vi er helt «avhengige» av å dra dit av og til, men når vi er der kan vi ikke komme oss raskt nok ut.