Smertelindring er utfordrende

Til tross for at man ikke kan generaliser ut fra ti deltakere, er dette en relevant studie for alle sykepleiere som jobber med ortopedi- og protesepasienter. Den gir oss et interessant innblikk i pasientenes erfaringer med akselererte behandlingsforløp og smerterapportering. Jeg vil tro at de fleste sykepleiere på ortopediske avdelinger rundt om i det ganske land nikker gjenkjennende til flere av funnene i studien.

I artikkelen står det skrevet at det å etablere en relasjon mellom sykepleier og pasient er et forhold som må være til stede for at man skal oppnå reell pasientmedvirkning. Det kan diskuteres hvorvidt dette er mulig å oppnå med gitte tidsramme og sykepleiernes turnusordning. Jeg tror det er mulig, men det krever at sykepleierne er bevisste i fordelingen av pasienter og at man starter etableringen så tidlig som mulig i forløpet; allerede på den preoperative informasjonsdagen. Jeg mener det er en stor fordel at sykepleierne som deltar på denne dagen har sitt daglige virke på sengeposten pasientene blir liggende på etter inngrepet.

Det blir påpekt at mange av deltakerne i studien syns det var vanskelig å bruke NRS og at det var uklare rutiner for bruk. Til tross for at det er studier som viser at regelmessig kartlegging av smerte er kjernen i adekvat smertelindring, og at bruken av NRS har en sentral plass i smertebehandlingen, er det mange utfordringer knyttet til bruken av NRS. Både pasienter og sykepleiere opplever ofte at det er vanskelig å benytte NRS. I mange tilfeller tror jeg en sykepleier danner seg et bedre bilde av pasientens smerter ved å samtale med pasienten og se etter kliniske tegn på at pasienten har smerter. Det er også mulig å bruke andre smertekartleggingsverktøy som VAS eller ansiktsskala med fler. Dette blir også påpekt av en av deltakerne i studien.

Jeg syns det er svært positivt at pasientene opplever at sykepleierne tar deres smerterapportering på alvor. Jeg har hatt mange pasienter gjennom årene med motsatt erfaring. De er veldig redde for å ikke bli tatt på alvor og å ikke få nok smertestillende ved senere sykehusopphold. Det å ta pasientens smerte på alvor virker, i noen tilfeller, smertelindrende i seg selv.

To ganger i løpet av mine snart 16 år på ortopedisk avdeling har jeg sittet igjen med en klar oppfatning av at «dette har vært et bra samarbeid mellom to likeverdige parter» når jeg gjennom en dag på jobb endelig har greid å oppnå at pasienten er godt smertelindret. Begge disse pasientene var selv sykepleiere. Reell pasientmedvirkning innenfor smertelindring er utfordrende.