Døtrene mine har vært til velsignelse

Jeg var sju måneder på vei da babyen min ble født. Jeg trodde jeg hadde nyrebekkenbetennelse, for jeg måtte stadig på toalettet. Jeg skjønte ikke hva som foregikk, for jeg kunne nesten ikke stå på bena og det var smertefullt å bevege seg. Jeg var overbevist om at det var nyrebekkenbetennelse. I stedet var det jenta mi som ville ut og innen vi rakk frem til sykehuset, var hodet hennes allerede født. 
Vannet gikk i drosjen på veien inn dit og jeg var livredd, der jeg satt inntullet i en dyne som mannen min hadde pakket meg inn i før vi dro hjemmefra. Jeg var til dels hysterisk og jeg var mere redd enn det gjorde vondt, da barnet mitt ble født så altfor tidlig. Det er et under at hun ikke ble født i toalettet hjemme, for jeg måtte tisse og da rakk jeg så vidt tilbake til rommet. 
Doktor Aase hjalp meg da vi kom kjørende til Vestfold sentralsykehus, og helt på slutten var også søster Ljunggren til stede. Min fine Inger Lise er 70 år nå, og da hun ble født, veide hun 2000 gram. 
Det var midt under krigen dette, i november 1943. Det var skumle tider, og jeg tok henne ikke ut av huset før det nærmet seg vår. Hun var liten, og det var krig på alle kanter. Det fantes ikke kuvøser da, så vi la en varmepose i bånn av senga og varmeflasker på hver side av babyen. Jeg eide ikke mat til henne, så hun fikk kunstig ernæring. 
Den andre datteren min fikk brystmelk i to måneder. Hun veide 2500 gram og ble også født for tidlig. Hun var mer livskraftig og trengte ikke kuvøse. Grethe het hun. Doktor Aase sa til meg at noen føder for tidlig og andre går over og at jeg ikke skulle gruble over det.
Jeg giftet meg da jeg var 22 år. Jeg følte meg moden nok og hadde lyst til å stifte hjem. Jeg var gravid da jeg giftet meg, men jeg var så glad, så glad. Oversøster på føden var nok ikke like begeistret, for da jeg kom inn tynn og lita og skulle ha et for tidlig født barn, sa hun: «Sånn går det når barn får barn». Hun syntes jeg var tynn, og jeg hadde ikke stor mage heller. Jeg var like tynn etter fødselen som før jeg ble gravid. Jeg tenker at følelsene våre har vi ikke kontroll over og hun får mene hva hun mene vil. Den søsteren hadde sikkert aldri vært borti noen mann, siden hun sa slikt.
For mange var det en skam å bli gravid utenfor ekteskap, og flere i min familie reagerte også negativt. Min religiøse bestefar hørte heldigvis ikke til dem. Han sa «Gud velsigne deg, jenta mi». Det har jeg aldri glemt. Og til velsignelse har de vært, de to døtrene mine. Livet har ikke alltid vært en dans på roser, men gleden over døtrene mine kan ingen ta fra meg. Vi har alltid hatt et godt forhold vi tre. Jeg var hjemmeværende, så vi koste oss mye der hjemme, og aldri var de to sjalu på hverandre heller. Det føltes godt å kunne være sammen med dem i oppveksten, men jeg ser jo på oldebarna mine at barn blir kloke av å gå i barnehage også.