Ekte galskap, ekte omsorg
Jeg jobbet en gang et år i en israelsk kibbutz. Beboerne der var idealistiske jøder fra Øst-Europa som hadde emigrert til Israel etter krigen. Kibbutzen produserte appelsiner og kalkuner, og ble drevet i kollektivistisk ånd: Du skulle yte det du kunne, og få det du trengte. I praksis betød det at vi jobbet alt vi orket, og fikk mat, sigaretter, bolig, barnepass og medisiner gratis. Lønn var det ikke snakk om. Men vi kunne handle «gratis» i egne butikker og spise alt vi orket i kantinen.
Ordningen fungerte utmerket, men det var også ting jeg stusset ved. Kokken som laget maten til alle beboerne, kalkulerte med usannsynlig mye svinn. Maten bare forsvant, selv om det var mer enn nok til alle. Mange beboere hadde under Holocaust opplevd forfølgelse og sult. De tok selvfølgelig sine traumer med seg til Israel, og hamstret for harde livet. Bare i tilfellet. Kibbutz-ledelsen var fullt klar over dette. Men de lot det bare skje. De aksepterte at syke mennesker ikke er som andre.
Storsinn
Et slikt storsinn for pussige utslag av galskap, er også tema i to nylig utgitte romaner. Begge handler om omsorgen for personer med psykiske lidelser i en tid da disse ennå ble omtalt som forstyrret, åndssvak eller sinnssyk. Romanene tar utgangspunkt i en tid vi ikke ønsker oss tilbake til, men som sannelig også hadde sine positive sider.
Den svenske forfatteren Sara Stridsberg gir i sin roman
«Beckomberga» en varm skildring av personer på et av Europas
største mentalsykehus. I romanen besøker den
unge kvinnen Jackie sin alkoholiserte og suicidale far Jimmy på
det staselige asylet i utkant av Stockholm. Hun lar seg
fascinere av menneskene der, med sine eventyrlige
besynderligheter.
I romanen tar Stridsberg oss med til 80-tallets Sverige som
riktignok snart er ferdig med sine monstrøse galehus, men ikke helt
ennå. Vi kjenner de tvilsomme sidene ved institusjoner som
Beckomberga eller vårt eget Gaustad: Pasienter ble lobotomert,
tvangssterilisert over en lav sko og lagt i reimer når de ble for
vanskelige. De kunne leve hele sitt liv i glemsomhet, avskjermet
fra resten av verden. Psykiatriens mørke historie er mangslungen og
godt beskrevet.
Overraskende
Men Stridsberg viser oss et annet, litt overraskende bilde. Hun
framhever mentalsykehusets grunnleggende humanistiske trekk. For
egentlig skulle slike steder, gjerne i grønne omgivelser og litt
vekk fra folk flest, være gode, lyse steder for dem som avvek fra
det «normale». Den moderne velferdsstaten som vokste fram på
1900-tallet anerkjente dermed at spesielle mennesker trengte
spesiell omsorg i en lun kontekst. Ideologien holdt slett ikke
alltid stikk, og mye kritikkverdig foregikk innenfor asylets
vegger. Stridsberg bestrider ikke dette, men fremhever i sin roman
at det også fantes en annen virkelighet der ikke alt bare var trist
og grått. Hennes skildringer preges av en hjertelig begeistring for
alle de rare menneskeskjebnene som utgjorde mentalsykehusets
person-
galleri.
Sveriges tidligere statsminister Olav Palme hadde en mor som
bodde på Beckomberga. Han besøkte henne ofte, tidlig på morgenen
før han dro på jobben. Som for å si at han ikke hadde glemt henne,
selv om han drev med viktige statsanliggende. Jeg vil tro at det
var viktig for henne, men også for de ansatte var det et signal. De
ble sett. De var viktige.
Åndssvake
Den norske forfatteren Gaute Heivoll forsøker seg på noe liknende i romanen «Over det kinesiske hav» fra 2013. Et ektepar med to små barn bestemmer seg for å starte et forpleiningshjem for åndssvake i en liten bygd på Sørlandet rett etter krigen. De bestemmer seg for å bygge et hus med plass til mange, og skriver kontrakt med myndighetene som innebærer at de skal ta seg av en rekke personer med nokså spesielle behov. Slik havner fem «åndssvake» søsken i loftsetasjen hos dem, sammen med sangglade Joseph og ordknappe Jenssen som hele dagen sitter på en stol under aspetreet.
Boka er skrevet fra perspektivet til sønnen i huset som vokser opp i en tett symbiose med de underlige beboere, med alle sine rare vaner og innfall. Faren er idealist, og det normale og ikke-normale veves så tett sammen i familiens hverdag at det er vanskelig å vite hva som er hva. Når de rammes av en alvorlig ulykke, rammes alle, bare på ulike måter. Det er en rørende og til dels svært morsom fortelling. Tidsmessig er vi langt unna vår tids kommunale boliger for personer med psykisk utviklingshemming. Vi har ikke kommet til integreringens tidsalder, til universelle løsninger eller hjemmebasert omsorg. Men i mikrosamfunnet på Sørlandet etter krigen er respekten for «de andre» konge.
Oppstykket
Utbyggingen av den moderne velferdsstaten, med sin voksende, hvite hær av offentlig ansatte, kan kanskje ha bidratt til mindre stigmatisering av sårbare grupper i samfunnet. Men som alt, har også dét hatt sin pris. Profesjonaliseringen av omsorgen har gjort humanismen mer oppstykket. Den ivaretas nå av lover, utdanningsløp, byråkratiske strukturer, finansieringsordninger og prosedyrer for de ansatte. De store institusjonene er avviklet, og vi savner dem ikke. Men ideologien om hjemmebasert omsorg gjør det også vanskeligere å få øye på hva som egentlig skjer i møtet mellom pasient og ansatt.
Bøkene til Heivoll og Stridsberg minner oss om at den profesjonaliserte omsorgen alltid må ledsages av menneskelig varme. Den må være ekte, og ikke bare tillært på skolebenken.
0 Kommentarer