Barmhjertighet i sykepleien
Hva rommer begrepet barmhjertighet, og kan en
utvidet forståelse inspirere til utøvelse av god sykepleie?
Troskap mot enten systemet eller pasienten er en aktuell problemstilling. Gjennom en språklig forståelse av barmhjertighetsbegrepet, og gjennom praksiserfaringer ønsker jeg å vise at barmhjertighet som begrep kan være nyttig for å bevare lojalitet til pasienten.
En historie.
En kollega opplevde at svigermoren falt og brakk lårhalsen. I
det øyriket vi bor i innebærer transport til sykehus også
båttransport. Svigermoren ble fraktet til et sykehus der hun kunne
få hjelp. Lårhalsen ble operert, men hun var noe forvirret etter
operasjonen. Min kollega hadde lagt merke til at svigermoren den
siste tiden hadde blitt så tunghørt og mistenkte at grunnen var
ørevoks. Skulle hun kunne komme seg etter operasjonen, var det
viktig at hun hørte godt. Kanskje dette var noe de kunne sjekke
mens hun lå inne? Hun ringte sykehuset for å spørre om noen kunne
undersøke svigermorens ører og eventuelt øreskylle henne. Det viste
seg å være vanskelig. Etter flere telefoner ble det slått fast at
verken sykepleiere eller leger kunne sjekke svigermorens ører. Ved
utskriving var svigermor fremdeles litt forvirret. Hun kom hjem, og
etter noen dager ble hun fraktet til en annen helseinstitusjon. Der
fant de ørevoks, som de fjernet ved en enkel øreskylling.
Svigermors forvirring forsvant.
Sykepleiere og leger henviste til at det ikke var deres oppgave
på en kirurgisk avdeling å se etter ørevoks. Svigermors behov for
hjelp og forvirringen hennes etter operasjonen ble ikke tatt hensyn
til. Det er legitimt å spørre seg om rutinene tjente pasienten
eller de ansatte. Det er også legitimt å undre seg over hvorfor
ingen trosset systemet for å hjelpe pasienten. Lot sykepleiere og
leger seg berøre av pasientens behov og situasjon? Hva skjer når
man som profesjonell hjelper blir mer lojal mot et system enn mot
den enkelte pasients behov?
Den barmhjertige samaritan.
Barmhjertighet har vært sentralt i vår norske
sykepleierutdanning siden den første norske sykepleierskolen,
Diakonissehuset, ble opprettet i 1868. Kallet til å tjene Gud og
mennesker var tett sammenvevd. Sykepleierne skulle være
barmhjertige fordi de hadde en barmhjertig Gud. Barmhjertighet
innebar kjærlighet. Elisabeth Hagemann skrev i 1930: «Det er
kjærligheten som må være den drivende og bærende kraft i
sykepleien» (1). Denne kjærligheten var uløselig knyttet til den
kristne barmhjertighetstanken. I dag er barmhjertighet som begrep
nedfelt i de yrkesetiske retningslinjene for sykepleiere:
«Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for
menneskerettighetene og være kunnskapsbasert» (2, s. 5).
Barmhjertighet som begrep blir ansett som vesentlig i dagens
sykepleierutdanning. Begrepet kommer fra den bibelske fortellingen
om den barmhjertige samaritan. Sykepleier og filosof Kari Martinsen
beskriver denne fortellingen som selve grunnfortellingen i
sykepleien. Når jeg har undervist om barmhjertighet har jeg
oppdaget at begrepet i mange miljøer ikke er en del av dagligtalen,
og at mange mangler forståelse for hva barmhjertighet er. Liknelsen
om den barmhjertige samaritan er for mange unge ikke en del av
allmennkunnskapen.
Begrepet.
Barmhjertighet som begrep har jødiske og kristne røtter. Når jeg
nå beskriver begrepet nærmere har jeg hatt hjelp av professor
Torleif Elgvin med hebraisk og av førstelektor emeritus i gresk/NTB
Bjørn Helge Sandvei.
I Det gamle testamentet finner vi på hebraisk ordet «rachamim»
som tilsvarer vårt barmhjertighet. Rachamim er avledet av morsliv
eller livmor. Morsliv forbindes med morskjærlighet. Her er det
altså morskjærligheten som har vært forbildet til den språklige
forståelsen av barmhjertighet. En mors ømhet for sitt barn er
barmhjertighetens forbilde. En mors kjærlighet til sitt barn kan
aldri være passiv. Morskjærlighet er en stadig aktivitet for å
dekke barnets behov. Et nyfødt barn er hjelpeløst og trengende.
Ofte treffer barnets totale avhengighet av andre mennesker den
nybakte moren sterkt og dypt i hjertet. Flere beskriver møtet med
den nyfødte som en uventet følelsesmessig opplevelse. Man visste
ikke at man rommet så mye ømhet. Man visste ikke at det man før
kunne oppleve som uvedkommende; andres barn, skulle føre til en
helomvending når det gjaldt ens eget barn. Morsliv, mors
beskyttelse og omsorg for sitt barn er feminine begreper. Det
hebraiske språket sammenlikner barmhjertighet med de myke
kvinnelige verdiene som går på omsorg for det hjelpeløse og
avhengige, en omsorg som leder til handling. Barmhjertighet i form
av gode tanker og rette meninger blir meningsløst, barmhjertighet
er ikke et passivt begrep, men et aktivt begrep.
Det nye testamentet.
Det er interessant å se at på hebraisk har barmhjertighet et
kvinnelig opphav. Når barmhjertighet oversettes til gresk skifter
perspektivet. Nå får begrepet et mannlig opphav. I det nye
testamentet oversettes barmhjertighet på gresk til splanchnizomai.
Splanchnizomai er avledet av splanchna, som betyr de verdifulle
indre delene av mannen; mannens lunge, hjerte, lever og tarm. I
disse indre delene mente grekerne at mannens dypeste følelser satt.
Splanchnizomai uttrykker den sterkeste opplevelse av kjærlighet
eller medfølelse. Splanchnizomai i fortellingen om den barmhjertige
samaritan uttrykker en holdning til og total vilje til å imøtekomme
den andre ved å bruke hele sin overbevisning, tid, styrke og sitt
liv for å hjelpe den andre i nødens stund (3).
Fornuft og følelser.
På den tiden da den kristne barmhjertighetstanken vant fram hadde den greske borger lite til overs for å bli grepet av følelser. Følelser var tegn på svakhet. Idealet var å bevare fornuften og handle rasjonelt etter grundig overveielse. Splanchnizomai ble en motsetning til dette følelsesløse idealet. De kristne tankene om barmhjertighet kom i sterk konflikt med grekernes tankegang. For det første innebar barmhjertighet en handling basert på en følelse. Følelser som årsak til handling ble løftet opp og verdsatt i kontrast til det følelsesløse greske idealet. For det andre skulle man utøve barmhjertighet til den fremmede, den som ikke kunne gjengjelde ens omsorg, uavhengig av hvor i den sosiale rangstigen den fremmede var. For det tredje lå ikke begrunnelsen i handlingen hos den som ga hjelpen. Det handlet ikke om å edle ens egen karakter, det handlet om den andres nød. Begrunnelsen for å utøve barmhjertighet lå hos den fremmede. Det handlet ikke om meg og mitt behov, men om den andres behov, den fremmedes behov. Oppsummert kan vi si at barmhjertigheten har tre grunnpilarer:
- Bygger på følelser
- Inkluderer også den fremmede
- Begrunnes i den andres behov
Disse tre grunnpilarene var helt sentrale ved starten av sykepleie som egen profesjon.
Innlevelse.
Når jeg tenker tilbake på min første studentpraksis på sykehjem
kjenner jeg på forlegenhet over egen manglende innlevelse i
pasientenes behov. Dette var på midten av 80-tallet på et sykehjem
i Oslo. To dager i uken var det klyxdag. Da fikk alle pasientene
som ikke hadde hatt avføring de to siste dagene klyx. Stemningen på
vaktrommet om morgenen var trykket. Klyxdager var ikke populære
arbeidsdager. Man fokuserte på å få jobben gjort, og spurte ikke
etter hva pasientene opplevde og følte. Jeg lot meg innlemme i
systemet uten kritiske tanker. På en firesengstue fikk alle damene
klyx, og når jeg gikk ut av stua lå alle damene og ventet på
resultatet. Jeg hadde ingen alarmerende følelser. Jeg hadde ikke
etablert kontakt med den gamles sårbarhet.
Begrepet barmhjertighet,både på hebraisk rachmamim og gresk
splanchiomai, forutsetter at den som utøver barmhjertighet har
kontakt med egne følelser. En mors ømhet for sitt barn er ikke en
ømhet uten følelser, og en mann som blir rystet i sine innvoller
kan ikke erfare denne rystelsen uten følelser. Barmhjertighet
forutsetter følelser. Det neste spørsmålet blir da; hva kan legge
til rette for, og hva hindrer sykepleieren i å ha kontakt med egne
følelser? Skal barmhjertigheten være en byggestein for oss
sykepleiere, må følelser også være en del av det som opptar vår
faglighet slik at vi kjenner igjen de følelsene som berører oss og
som fører til handling.
Avvisning.
Som sykepleier i hjemmebasert omsorg på 90-tallet skulle jeg
bade en eldre kvinne som bodde alene i sitt gamle hus på landet.
Selve oppdraget med å hjelpe til med bading gikk greit, også det å
rulle opp den gamle kvinnens hår. Men etterpå, når jeg skulle gå,
ville ikke den lille gamle kvinnen slippe taket i hånden min.
Blikket sa meg «ikke gå fra meg, ikke la meg være alene her i det
store huset». Blikket traff meg i magen og jeg kjente meg som en
mor som overlot et lite barn til seg selv og sin egen engstelse.
Jeg tenkte «det skulle ikke vært lov å forlate et engstelig gammelt
menneske alene i et stort hus på landet», men jeg hadde ikke noe
valg, andre ventet på meg, jeg måtte gå. Å forlate noen som trenger
mer enn du kan gi, er noe man kjenner i sin egen kropp. Det gjorde
noe med deg. Gjentatte slike opplevelser kan tappe deg for krefter.
Skal du orke å forlate noen gang på gang må du lære deg å tåle
følelsene din avvisning medfører. I ettertid kan jeg undre meg over
at vi ble overlatt til å mestre dette alene. Det var ingen som
spurte hvordan det gikk, ingen veiledningsgruppe. Vi fokuserte på
oppgavene vi skulle gjøre; medisinene og rapporteringen. Det var
ikke satt av tid til å snakke om hvordan vi som hjelpere opplevde å
utføre disse oppgavene. Hva gjorde det med meg når barmhjertigheten
jeg følte ikke fikk lede til handling?
Handling.
En samtale jeg nylig hadde med en erfaren sykepleier illustrerte
konflikten mellom systemtroskap og pasientenes behov. Sykepleieren
jobbet i hjemmebasert omsorg og der opplevde hun en forskyving fra
selvstendig ansvar til oppdragstenkning basert på vedtak. For
eksempel ved at fru Hansen får tildelt sju minutter til bleieskift
tre ganger om dagen. Å arbeide etter et detaljert oppgaveskjema der
tiden til pasientene var inndelt i minutter, ga henne en opplevelse
av at det ikke lenger var bruk for hennes sykepleiefaglige
selvstendighet og dømmekraft. Ledernes lojalitet var forankret til
toppledelsen og økonomi, i stedet for til ansatte og pasienter.
Dette gjorde at hun opplevde det som nytteløst å si ifra.
Barmhjertighet innebærer handling, og når denne handlingen blir
detaljstyrt hindres sykepleieren i å handle ut ifra egen kunnskap
og dømmekraft. Skal barmhjertighet være et ideal må man også gi rom
for den barmhjertige handling.
Avslutning.
Barmhjertighet som begrep innebærer følelse og handling. Dette er viktig for sykepleierens identitet. Jeg tenker at vi trenger en større forståelse for at sykepleie bygger på barmhjertighet, i dagens helsevesen, der de ansatte presses til systemtroskap. Vi trenger også en større forståelse av hva barmhjertighet egentlig innebærer. Dette tror jeg kan være med på å gi sykepleiere mot til å la seg berøre og mot til å være lojale mot pasienten.
Referanser:
1. Martinsen K, Wyller T. Etikk, disiplin og
dannelse; Elisabeth Hagemans etikkbok – nye lesinger. Oslo:
Gyldendal akademisk, 2003.
2. Yrkesetiske retningslinjer for
sykepleiere. Oslo: Norsk Sykepleierforbund, 2001.
3. Brown C. .Dictionary of New Testament
Theology Vol. 2. UK: The Paternoster Press, 1976.
0 Kommentarer