Nesten dødt?

Jeg kjenner få land som er så grunnleggende u-religiøse som Norge. Folk går ikke i kirken, og det eneste vi håper på i forbindelse med Kristi himmelfart er muligheten for en langhelg. Verre er det kanskje at det går lenge mellom hver gang vi diskuterer eksistensielle spørsmål med hverandre. Det er som om livet selv er funnet opp av Ikea og døden organisert av Nav. Kanskje er det slik at vi rett og slett lider for lite her i landet til at vi trenger å tro på noe annet enn materielle ting? Gud er danket ut av Byggmakker og Maxbo.

Selv tror jeg heller ikke voldsomt, selv om den årlige vårløsningen kan fylle meg med ærbødighet. Men det har forundret meg at marken for betraktninger om rett og galt er så karrig i et land som nettopp burde ha råd til å ta en liten tenkepause i ny og ne. Er du sulten, er etisk refleksjon kanskje ikke det første du tyr til. At kvinner i India kan tenke seg å være fødefabrikker for barnesyke par i Norge, overrasker ikke. Mer overraskende er det at vi i Norge ikke bruker en del av vår oljefinansierte hjernevirksomhet til å reflektere over hva vår nye rikdom IKKE bør brukes til.

Norges økonomiske situasjon gjør at alt i prinsippet er mulig: Vi kan screene hele befolkningen for sykdommer som vi kanskje kan dø av. Vi kan proppe et menneske fullt med reservedeler slik at vi kan leve til vi blir hundre. Teoretisk sett kan vi utstyre hver pasient med juridiske rettigheter slik at de kan klage når de likevel dør. Men jo mer som er mulig, desto større er fallhøyden og dilemmaene når vi lar være. Vi kan bli født uten både far og mor, få sydd inn en agent som passer på hjertet og få justert på hjernen ved hjelp av en klonet tvilling – men vil vi at alt dette skal gjøres mulig? På den andre enden av skalaen kunne vi hatt råd til å gi alle over 75 år en personlig assistent – men ønsker vi da å gi avkall på petroleumsformuen? Da helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, prisverdig nok, for første gang nevnte en konkret prislapp for hva et pasientliv er verdt for Staten (425 000 kroner), høstet uttalelsen ikke mer enn flau bris. Ja, ja, tenkte nok de fleste. I morgen drar vi på hytta. Eller shopping.

En som har forsøkt å blåse liv i etisk refleksjon er Marie Aakre, avtroppende leder av Rådet for sykepleieetikk. Hun har både i dette bladet og ellers forsøkt å gjøre etikken til en grunnmargsrefleks. I redaksjonen hører vi ofte at etikkspalten «Dilemma» blir lest og brukt flittig på arbeidsplassen. Men Aakre og Rådet har ikke direkte hatt vind i seilene de siste årene. Rådet har ikke fått den framtredende plassen i opinionen som mange hadde håpet på for fire år siden.

I denne utgaven av Sykepleien kan du lese om to prisbelønte varslere. Den ene nektet å gi seg da hun oppdaget juks med ventelister ved sykehuset Asker og Bærum. Den andre tipset Sykepleierforbundet og NRK om at Adecco brøt arbeidstidsbestemmelsene og at utenlandsk helsepersonell sov i kjelleren på Ammerudlunden sykehjem. Begge saker hadde et klart etisk aspekt: Juks med pasientenrettigheter og utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft.

At to sykepleiere tok mot til seg og sto frem med sakene sine, har betydd mye for sykepleiere flest. Veldig modig, jublet de fleste på Facebook. Men man skal ikke glemme at mange tillitsvalgte lenge må ha visst om forholdene ved Ammerudlunden og andre Adecco-drevne sykehjem – uten at noen slo alarm tidligere!

Hvorfor gjorde de ikke det? Var det fordi de stilltiende hadde godtatt lovbrudd, i forståelse med ledelsen? Eller fordi slike lovbrudd egentlig er så vanlige i helsetjenesten at de færreste reagerer?

Spør du meg, sitter mange sykepleiertillitsvalgte i Norge med mye kunnskap om betenkelige forhold rundt omkring – bare de får tenkt seg skikkelig om. En slik bevisstgjøring krever opplæring og trening. Vi får håpe og tro at vinden snur.