Erfaringer med luftsmitte-isolerte pasienter

SAMMENDRAG: Temaet for rapporten omhandler sykepleiernes opplevelser og erfaringer knyttet til sykepleie til pasienter som ligger på luftsmitte isolasjon på grunn av lunge tuberkulose (TBC pulm) eller methicillin-resistant staphylococcus aureus (MRSA). Hensikten var å kartlegge sykepleierens forståelse og erfaring av pasientens behov under isolasjonsperioden, både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Jeg arbeider med denne pasientgruppen til daglig, og opplever at de har andre sykepleiebehov enn ikke isolerte pasienter. Som sykepleiere kan vi ikke vite hvordan pasienten har det inni seg med mindre han forteller det, noe som kan være vanskelig for pasientene å gjøre. Derfor er jeg ute etter de opplevelsene og erfaringene sykepleierne har av isolerte pasienter. Hva er det sykepleieren ser, hører, observerer og samtaler om? Hvordan tolker hun det? 

Hvordan erfarer sykepleiere at pasienter som ligger på luftsmitte isolasjon på grunn av TBC pulm eller MRSA opplever og mestrer/ikke mestrer sin situasjon?

Ved søk på CHINAL fant jeg ingen undersøkelser der kun sykepleiere er intervjuet. Jeg fant to undersøkelser på dette området der både pasienter og sykepleiere er intervjuet (1,2). Disse undersøkelsene viser at sykepleierne fanger opp deler av pasientenes situasjon. Eksempler på slike observasjoner er; ensomhet, angst, lang ventetid før sykepleier kommer når de har ringt på og kjedsomhet.
Sykepleierne beskriver at de ikke klarer å møte pasientens behov og sitter igjen med dårlig samvittighet fordi de ikke bruker nok tid på den isolerte pasienten.
Videre er det mange undersøkelser med bare pasientintervjuer der jeg har valgt ut tre artikler som innholdsmessig representerer pasientenes opplevelser av isolasjonsperioden. De har en god relevants for problemstillingen (3,4,5). Det som er viktig for pasientene er informasjon (5). Videre viser undersøkelser at angst, depresjoner, manglende selvrespekt og manglende følelse av kontroll er mer framtredende hos pasienter som er isolerte enn hos ikke isolerte (3).
Resultatene fra disse studiene konkludere alle med at det er en psykisk belastning å ligge på luftsmitte isolasjon for pasientene. Jeg savner den fysiske, sosiale og åndelige dimensjon i disse studiene, og hvordan det er med på å påvirke pasientens psykiske situasjon.

Sykepleieteoretisk forankring
Suzie Kim (6) deler sykepleien i fire domener. Denne problemstillingen kan plasseres innenfor det hun kaller praksisdomenet. Kim hevder at effektiv sykepleiepraksis forutsetter en forståelse av hvordan sykepleiere tenker, tar avgjørelser, overfører kunnskap til handling eller bruker tilgjengelig kunnskap i den aktuelle praksis. Videre deler Kim sykepleiefokuset inn i to aspekter, terapifokus som retter seg mot problemet, og omsorgsfokus som retter seg mot personen (6).
Men hun poengterer sterkt at terapifokus og omsorgsfokus er avhengige av hverandre og ikke kan skilles. Det Kim poengterer er at sykepleierne samtidig som de løser pasientens problem av en fysisk karakter, må hun ikke glemme ivareta pasientens som et menneske (6).
Hvordan sykepleiere tenker er sentralt i hvordan sykepleierne erfarer de isolerte pasientenes mestring av sin situasjon. Dette fordi de signalene sykepleieren oppfatter hos pasienten blir avgjørende for sykepleierens erfaring og tolkning. Noe som i neste omgang er avgjørende for hvilke handlinger sykepleieren velger å iverksette.

Nightingale deler pasienten inn i fire dimensjoner, fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Nightingale står for et holistisk menneskesyn der alle fire dimensjonene må være ivaretatt for at mennesket skal føle seg vel tilpass. Hun framhever også at det åndelige ligger som en sirkel rundt de andre tre dimensjonene der hun vektlegger den sosiale dimensjonen mindre enn den fysiske dimensjonen og psykiske dimensjonen. Hun poengterer at selv om den sosiale dimensjon er mindre viktig, har et menneske ikke godt av å bli isolert (7).

Innholdet Nightingale legger i dimensjonene bærer preg av den tid hun befant seg i med krig og dårlige hygieniske forhold. Til tross for at Nightingales arbeid har dette preget, peker arbeidet hennes på noe vesentlig i forhold til å tenke sykepleie innen fire dimensjoner. Jeg er inspirert av dette og tilpasser hennes tenkning til arbeidet med sykepleiernes forståelse av pasientens isolasjonsopplevelser.

Figur 1:
Innholdet i dimensjonene i intervjuguiden.

FYSISK: Hvile - Aktivitet - Søvn - Forhold til tid - Frisk luft


PSYKISK: Medbestemmelse - Kontroll - Informasjon - Selvbilde - Skyldfølelse


SOSIAL: Samvær med andre - Privatliv - Fysisk kontakt


ÅNDELIG: Mening - Håp - Tro

Metode
Designet for denne undersøkelsen er beskrivende design, der det ble gjort åpne intervjuer med få spørsmål. Hensikten var å kartlegge sykepleierens forståelse og erfaring av pasientens behov under isolasjonsperioden, både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.
Fire sykepleiere, som alle arbeider med isolerte pasienter, ble valgt ut. Under utvelgelsen ble det lagt vekt på sykepleiernes evne til å reflektere over sitt arbeid og de erfaringer hun gjør. Dette er viktig for å få et mest mulig riktig beskrivelse av pasientenes mestringsevne. Videre måtte sykepleierne ha arbeidet med isolerte pasienter minst to år.
Det kan være både en svakhet og en styrke ved utvalget at informantene er mine kollegaer. En svakhet kan være at de svarene jeg fikk ikke uttrykker sykepleierens egentlige meninger, fordi hun ikke vil avsløre seg. Svarene kan istedenfor bli mer i samsvar med det som er en gjeldende oppfatning av isolerte pasienter i avdelingen.
En styrke kan være at informantene kjenner meg og har tillit til meg fra første stund. De trengte ikke bruke tid på å finne ut hvem jeg er slik man gjør i relasjoner med andre mennesker. Tiden gikk fullt og helt med til intervjuet.
Under intervjuet fikk sykepleieren først et åpent spørsmål der hun skulle beskrive sine erfaringer med hva som er problematisk for isolerte pasienter. Etter hvert ledet jeg samtalen inn på områder innenfor den fysiske, psykiske, sosiale og åndelige dimensjon som sykepleieren ikke nevnte, for å få fram hennes erfaringer med isolerte pasienter. Det er utviklet en intervjuguide.
Det ble brukt båndopptaker under intervjuene og ført noen stikkord på intervjuguiden.

Resultater
Ved valg av informanter var det tilfeldig at to og to av sykepleierne hadde samme stillingstype. Det viste seg imidlertid å påvirke de svarene jeg fikk under intervjuene. De to sykepleierne som hadde undervist andre om isolasjon hadde lest en til to av artiklene jeg hadde valgt, mens de andre to sykepleierne ikke hadde lest noen artikler om dette temaet.
Dette ga seg utslag ved at de to som hadde lest artikler svarte mer direkte på hva som var pasientens problemer knyttet til mestring av isolasjonsperioden. Svarene til de andre to sykepleierne bar mer preg av sykepleie-tiltak for å hjelpe pasienten i å mestre problemene ved isolasjonsperioden.

Jeg har valgt å dele opp presentasjonen av resultatene etter Nightingales dimensjoner i sykepleie selv om det blir litt kunstig, fordi i praksis henger alle dimensjonene sammen og påvirker hverandre. Jeg gjør det for å få en helhetlig oversikt. Rekkefølgen på dimensjonene er tilfeldig satt opp; fysisk, psykisk, sosial og åndelig. Intervjuguiden viser hva som ble lagt i de forskjellige dimensjonene og vil bli kommentert fortløpende.

Den fysiske dimensjon
Samtlige sykepleiere pekte på at pasientene hadde store problemer med å holde døgnrytmen under isolasjonsperioden. Det var et gjentatt fenomen at pasientene snudde døgnet. Som forklaring på dette erfarte alle sykepleierne at tiden gikk sakte. Tiden gikk fortere om pasientene sov eller slappet av på dagen. Noe som resulterte i at de ikke var trette og slitne til kvelden. En annen forklaring var at pasientene ble passiviserte av isolasjonen, og av den grunn ikke trengte så mye søvn.
Når det gjaldt pasientens forhold til tid, var alle sykepleierne enige om at tiden blir lang for pasientene, noe som resulterer i at de kjedet seg. En sykepleier beskrev det slik; «De har en annen tidsoppfatning på et lite stille rom der de kun hører susingen i taket.»
Sykepleierne erfarte at de ikke hadde nok tid til de isolerte pasientene og at de ofte ble overlatt til seg selv. Sykepleierne påpekte også betydningen av å gjøre avtaler med pasienten og lage planer for dagen sammen med pasienten slik at pasienten har noe å se fram mot som et ledd i å aktivere pasienten.
En sykepleier nevnte betydningen av å roe seg ned før hun gikk inn på isolatet fordi de isolerte pasientene ikke opplevde travelheten på korridoren, men levde i sin egen verden. Om hun ikke roet seg ned erfarte hun at pasientene ble stresset og irriterte fordi hun hadde det så travelt.
Frisk luft mente tre av sykepleierne var viktig, mens en ikke var så opptatt av det. Sykepleierne erfarte at pasientene vegret seg for å gå tur til tross for at de ønsket å komme seg ut av rommet. Dette forklarte sykepleierne med at pasientene måtte ha med seg munnbind ut og bruke det når de ble tilsnakket av andre mennesker. Pasientene opplevde det negativt å bruke munnbind ute, og valgte derfor å holde seg på rommet eller balkongen utenfor rommet.

Den psykiske dimensjon
Ifølge sykepleierne var ufullstendig informasjon hovedårsak til pasientenes problemer med å mestre den psykiske påkjennelsen ved isolasjonsperioden. Det dreide seg blant annet om manglende informasjon, motstridende informasjon og informasjon gitt på en uforståelig måte for pasientene.
Den usikkerhet som pasientene opplevde på grunn av ufullstendig informasjon, og som førte til utrygghet, erfarte sykepleierne som en stor belastning for pasientene. Mulighetene for medbestemmelse og kontroll over hverdagen og framtiden ble også vanskelig ved ufullstendig informasjon, en kontroll og medbestemmelse som sykepleierne opplevde at var viktig for pasientene å ha.
Sykepleierne erfarte at pasientene ikke fikk med seg all informasjon legene ga dem på en gang, dette fordi mange av pasientene var i en krise tilstand over å bli isolert. Derfor var det viktig for pasientene at kontakt sykepleieren var til stedet når legen informerte, slik at hun kunne gjenta informasjonen for pasienten seinere. Videre påpekte en sykepleier betydningen av å skrive pleieplan og fast personale, for å ivareta blant annet informasjonen.
Spesielt pasienter med TBC opplevde sykepleierne hadde dårlig selvbildet, da først og fremst pasienter fra andre kulturer der TBC ikke var akseptert. Disse pasientene erfarte sykepleierne ville hatt et bedre selvbildet, om de hadde god sykdomsinnsikt som følge av god informasjon. Bruk av tolk påpekte sykepleierne som viktig overfor fremmedspråklige pasienter, noe pasientene opplevde som viktig og nyttig.
En av sykepleierne hadde spurt flere pasienter om de hadde tenkt på muligheten for å ha smittet andre, hvorpå pasientene svarte at de var redde for det. Pasientene levde med en skyldfølelse i forhold til at de kunne være mulige smittekilder for andre mennesker, noe de opplevde som plagsomt.
En annen sykepleier hadde erfart at pasienter som isoleres over 14 dager ofte blir påvirket psykisk i form av begynnende depresjon. Dette utarter seg ved at pasienten blir mer passivisert, lar spill program på fjernsyn stå på døgnet rundt, slutter å lese, steller seg ikke, sover hele dagen, trekker seg inni seg selv. Pasientene blir rett og slett annerledes, slik sykepleieren beskrev sine erfaringer.

Den sosiale dimensjon
Alle fire sykepleierne var enige om at pasientens manglende privatliv og mulighet for sosialt samvær, opplevdes som en belastning av pasienten. Det praktiske ved isolasjonen der alle som kom inn på isolatet bruker frakk, hansker, hette og munnbind erfarte sykepleierne skapte avstand i seg selv. Pasienten hadde vanskelig for å kjenne sykepleier igjen, og en pasient hadde fortalt en sykepleier at han kviet seg for å spørre hvem sykepleierne var for ikke å fornærme dem.
Sykepleierne erfarte også at pasientene fikk mindre besøk enn ikke isolerte pasienter, dette skyldtes blant annet pasientens og pårørendes frykt for smitte, men også manglende informasjon om mulighet for å ta imot besøk. Besøk begrenset seg til voksne personer, da det ikke finnes beskyttelses utstyr for barn, og barn ikke klarer å forholde seg i ro på isolatet, ifølge en av sykepleierne.
Sykepleierne påpekte at de pasientene som hadde private ting eller klær på isolatet, mestrer situasjonen bedre fordi de hadde noe av sitt eget der.
En sykepleier fortalte om en pasient som opplevde isolasjonsperioden slitsom, fordi han aldri visste når sykepleierne kom inn. Han følte seg som et dyr i bur, som alltid måtte være forberedt på at sykepleierne tittet inn gjennom vinduet i slusen. Denne mangelen på privatliv var en stor belastning, som pasienten mente ville blitt mye mindre dersom han hadde hatt en gardin på innsiden av vinduet han kunne trekkes for når han ønsket være alene.
En annen sykepleier som hadde arbeidet med isolerte pasienter før det kom fjernsyn, mulighet for video og innlagt telefon på rommene, erfarte en stor forskjell på pasientene. Dette i form av at pasientene ikke lukket seg så mye inn i seg selv som tidligere, men fulgte med på nyhetene og ble på den måten mer opptatt av det som skjedde rundt seg. Pasientene snakket om andre ting enn bare sykdom, noe sykepleieren erfarte som positivt for pasienten.

Den åndelige dimensjon
En av sykepleierne hadde erfart at ensomhet ofte er et problem for isolerte pasienter, men at de som har en religiøs overbevisning ikke ble like ensomme. Sykepleieren hadde erfart at religion var en styrke for pasienten ved at pasienten brukte tid på å reflektere gjennom religiøse spørsmål. Videre ga det holdepunkter i hverdagen og bidro til å normalisere oppholdet å isolatet.
En annen sykepleier påpekte at i enkelte religioner er de flinke til å følge opp hverandre og besøke de syke oftere.
En sykepleier erfarte endringer i sinnsstemningen til pasientene som følge av en følelse av tap, som tap av rolle, venner og anerkjennelse. Hun beskrev det slik; «Tap av ting som man forbinder sitt eget individ med, som man står for som menneske.»