Kronisk misnøye
Når studenter kritiserer utdanningen avfeies de ofte med at de mangler faglige forutsetninger; «de vil nok bedre forstå og verdsette opplegget når de får litt arbeidserfaring.» Men endrer sykepleierstudenter oppfatning når de har jobbet noen år?
Svekkes misnøyen?
Flere studier viser at sykepleierstudentene er sterkt kritiske til utdanningen (1) Tre år etter endt utdanning er de sikrere enn de var ved studieslutt på at de ville valgt sykepleie på nytt, men er fortsatt kritiske til utdanningen. De som var misfornøyde ved slutten av studiet har i liten grad blitt mer positive, og de som var fornøyde er blitt noe mindre positive (2). Som en motsats er medisinstudentene særdeles tilfredse med utdanningen (3,4), og like fornøyde tre år etter studieslutt som de var i siste semester. Misnøyen med sykepleierutdanningen kan derfor neppe forklares med manglende arbeidserfaring. En såpass stabil misnøye kan indikere mer fundamentale problemer.
Praktisk kompetanse
Sykepleiere opplever et gap mellom utdanningen og kravene i yrket, særlig på området praktisk kompetanse. De rapporterer om manglende evne til å arbeide under press og til å arbeide selvstendig. Dette kan tolkes som kritikk av måten praksisopplæringen er lagt opp på – som at studentene ikke blir vist nok ansvar og gitt trening i å jobbe under press.
Hvordan knytte teori til praksis?
Å overføre det en har lært til praktisk arbeid er alltid utfordrende. Dette betyr ikke nødvendigvis at utdanningen bør ligne mest mulig på praksisfeltet. I dette perspektivet må vi diskutere hvordan sykepleiere best skal bli i stand til å mestre overgangen fra utdanning til yrke og å videreutvikle sin profesjonelle kompetanse. Våre studier tyder på at valg av studiestrategi kan bidra til å redusere gapet mellom arbeidslivets krav og tilegnet kompetanse i utdanningen. De som utvikler selvstendige studiestrategier under utdanning later også i større grad til å mestre praktisk kompetanse i arbeidsliv. Det ser også ut som at studenter som forstår relevansen av det de lærer har et større potensial for å kunne bruke kunnskapen i arbeid. Denne fortolkningsrammen vektlegger primært hvordan en bedre kan knytte teori til praktiske problemer og situasjoner.
Uklart teorigrunnlag?
En annen fortolkningsramme av misnøyen kan være å stille spørsmål om selve teorigrunnlaget er uklart og lite relevant? Tidligere undersøkelser tyder på at sykepleierstudenter får en uklar forestilling av hva sykepleie som fag er, om sykepleie utgjør en egen disiplin og hva den i så fall består i (5,6). Samtidig argumenteres det for at det er vanskelig å avgrense sykepleie fra andre fag/disipliner og å klargjøre fokus, perspektiv og innhold i sykepleievitenskapen (7). Da er det kanskje ikke rart at teorigrunnlaget framstår som utydelig. I så fall er dette i mindre grad et formidlingsproblem enn et faglig substansielt problem.
Teoriskille
Det er langt fra enighet om hvilke teorier som bør stå sentralt. Historisk har en skillelinje gått mellom de som ville utvikle sykepleie som vitenskap med vekt på forskningsbasert kunnskap og de som vil utvikle sykepleie som et praktisk fag med vekt på erfaringsbasert kunnskap (8). En annen skillelinje går mellom ulike «fokus» – teorier som primært har som mål å utvikle sykepleie som akademisk disiplin og teorier som skal bidra til å løse kliniske problemer (7). Ulike syn på hva sykepleie er eller bør være, er verken oppsiktsvekkende eller i utgangspunktet problematisk. I den grad studentene klarer å trenge inn i, og forholde seg til spenningene, kan det være fruktbart. Problemet oppstår når det ikke skjer. Teoriene og konfliktene kan lett framstå som mer eller mindre uforståelige, hørende hjemme i høyere «luftlag» og i liten grad angå praktisk profesjonsutøvelse. Dette kan bidra til teoriskepsis og ytterligere misnøye. I så fall må misnøyen også forstås i lys av hvordan utdanningen håndterer uenigheten om hva som bør være fagets fokus, perspektiv og innhold.
Hvilke teorier?
Nyutdannede ønsker mindre «sykepleieteori, sykepleiehistorie, filosofi, etikk, vitenskapsteori og forskning». Samtidig ønsker de mer naturvitenskaplige og medisinske teorifag (9). Dette kan tolkes som at de sliter med å se relevansen av sykepleieteorier og de såkalte sykepleiemodellene. Har de vært viktigere i kampen for å etablere sykepleievitenskapen enn for kvalifiseringen til å håndtere kliniske problemer? Svarene kan også tolkes som at ønsket om å distansere seg fra medisinen har gått for langt – at sykdomslære og teorier knyttet til for eksempel anatomi og fysiologi bør ha en mer sentral plass. Ut fra dette kan misnøyen reduseres gjennom å klargjøre hvordan et uklart teorigrunnlag bør håndteres og hvilke teorier som bør være sentrale.
Mer praktisk?
En siste fortolkningsramme kan knyttes til spørsmålet om utdanningen er blitt for teoretisk? Nyutdannede etterlyser mer praksisopplæring og yrkesfeltet etterlyser praktiske ferdigheter hos de nyutdannede (9,10). Ofte, mest muntlig, klages det over at praksisopplæringen gradvis har fått en mindre sentral plass. Det hevdes at pensumslitteratur handler mer om å «tenke» eller å «være» enn å «gjøre» sykepleie og at lærerne har for stor avstand til praksis og er mer opptatt av «søken etter meritt i forskning og utviklingsarbeid» (11). Kontrasten til legene er overraskende: Sykepleierne har mye mer praksis, men opplever et klart større gap i forhold til praktisk kompetanse enn legene gjør. En tolkning kan være at praktisk kompetanse også handler om å være trygg på egen teoretisk kompetanse. Det kan argumenteres for at utdanningen er for lite teoretisk.
Mer teori?
Nyutdannede sykepleiere er mer tilfredse ved høgskoler hvor de mener utdanningen gir et mer tilfredsstillende teoretisk kunnskapsgrunnlag (12). De er også fornøyd med praksis. Dette kan tolkes som at et godt teoretisk utbytte gir studentene faglig trygghet – også i praksis. Relevante teorier vil ikke bare gjøre det mulig å handle adekvat i kliniske situasjoner, men også oppøve evnen til kritisk og analytisk refleksjon om egen yrkesutøvelse. Ut fra dette kan misnøyen ikke bare avgrenses til en drøfting av hvilke teorier som bør stå sentralt – det bør også drøftes om teoretisk skolering og kompetanse bør vektlegges sterkere eller svakere.
Yrkesfeltets ansvar?
Når sykepleiere vurderer utdanningen, tenker de trolig også på praksisopplæring. Empirisk er det en sammenheng – jo mindre fornøyde de er med praksis, jo mer misfornøyde er de med utdanningen (12). Misnøye med praksis rammer høgskolene, men har høgskolene best forutsetninger for å gjøre noe med dette? Praksisopplæring vurderes som viktig, men er særdeles krevende å få til. Ikke bare er det ofte uklare ansvarsgrenser og spenninger mellom høgskole og yrkesfelt, det kommer også klager på både høgskolenes og praksisstedenes innsats. Praksisstudentene faller mellom to stoler (13). Spørsmålet er: Bør kvalifisering av sykepleiere klarere defineres som et ansvar og en oppgave for helseforetak og kommuner?
Turnus?
Et mulig scenario er at økte krav om effektivisering i helseforetakene og kommunene vil føre til ytterligere fokus på deres primæraktivitet: Pleie og behandling av pasienter. Med dagens modell kan dette føre til at opplæring og kvalifisering kommer ytterligere i klemme. Å tillegge helseforetakene og kommunene formelt et klarere kvalifiseringsansvar kan selvfølgelig betraktes som en tilleggsoppgave. Men det kan også betraktes som et tiltak som kan bidra til å heve kvaliteten på den pleie og behandling som alt foregår. Hva vil skje om det faglige ansvaret for all praksisopplæring legges til yrkesfeltet? Det tematiserer ikke bare praksisopplæringens plass og rolle, men også hvilke kvalifiseringsopplegg som bør møte nyutdannede og mer erfarne i arbeidslivet. Kanskje den kliniske forankring også kan styrkes gjennom å innføre en form for turnustjeneste, der yrkesfeltet har det faglige ansvaret? Det vil også bidra til å understreke yrkesfeltets institusjonelle ansvar for kvalifisering av sykepleiere. Klarere arbeidsdeling Yrkesfeltets rolle har i liten grad vært tema i debatten om misnøyen med utdanningen. Vi etterlyser mer kritiske drøftinger av hva utdanningsinstitusjonene best kan bidra med i profesjonskvalifiseringen og hvilke former for kvalifisering som bør knyttes til selve profesjonsutøvelsen. Dette forutsetter en utvidelse av perspektivet; fra å drøfte sykepleierutdanning til å drøfte sykepleierkvalifisering. Høgskole og yrkesfelt bør da betraktes som to ulike, men likeverdige kvalifiseringsarenaer. Kanskje det kan bidra til å styrke både teori- og praksisopplæringen?
Litteratur
1. Smeby JC. Tilfredshet med utdanningen. I: Abrahamsen B og Smeby JC. (red.) Sykepleierstudenten – Rekruttering, studietilfredshet og studieutbytte. Oslo: Høgskolen i Oslo. HiO-rapport nr 7, 2004.
2. Terum LI, Vågan A (red). Fra utdanning til arbeid. Sykepleieres vurdering av utdanningen. Oslo: Høgskolen i Oslo. HiO-rapport nr. 23, 2005.
3. Mastekaasa A. Tilfredshet med profesjonsutdanningene. Studentenes tilfredshet med lærere og undervisningen ved Høgskolen i Oslo, i PO Aamodt & LI Terum (red.) Hvordan, hvor mye og hvorfor studerer studentene? Om læringsmiljø, jobbpreferanser og forståelse av kompetanse i profesjons¬utdanningene. Oslo: Høgskolen i Oslo, HiO-rapport nr 8, 2003.
4. Mastekaasa A, Terum LI. Studenttilfredshet i profesjonsutdanningene. Oslo: Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo. Arbeidsnotat nr 8, 2004.
5. Granum V. Studentenes forestillinger om sykepleie som fag og funksjon. Göteborg: Acta Universitatis Gothoburgensis. Göteborg studies in educational sciences 164, 2001.
6. Granum V. Nursing Students’ Perceptions of Nursing as a Subject and a Function. Journal of Nursing Education 2004; 43(7): 297-304.
7. Kirkevold M. Vitenskap for praksis. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996.
8. Nortvedt P. Sykepleievitenskap: kunnskapsutvikling og vitenskapsteoretisk innflytelse. Oslo: Institutt for sykepleievitenskap, 1988.
9. Alvsvåg H, Førland O. Nyutdannede sykepleiere sitt syn på sykepleierutdanningen i lys av erfaringer som yrkesaktive. Bergen: Diakonissehjemmets høgskole. FOU-rapport nr 1, 2004.
10. Havn V, Vedi C. På dypt vann: Om nyutdannede sykepleieres kompetanse i møtet med en somatisk sengepost. Trondheim: SINTEF IFIM, 1997.
11. Bjørk IT. Praktiske handlinger i sykepleie – på tide med en rekonstruksjon? På sykepleiefagets vegne. Oslo: Høgskolen i Oslo. HiO-rapport nr.13, 1998.
12. Loeb M, Harsvik T. Spørreundersøkelse rettet mot tidligere sykepleierstudenter. SINTEF Helse. Rapport. STF78 A054501, 2005.
13.Andersen FR. Hvorfor klager sykepleierstudenter mer enn andre studenter? I Nortvedt P, Kvamme E og Tveit B. Sykepleieutdanningen – hvorfor kritiseres den? Oslo: Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo. Arbeidsnotat nr. 4, 2005.
0 Kommentarer