Fagutvikling
Publisert
Omsorg i tide og utide
Sammendrag: I artikkelen har forfatteren diskutert
kompleksiteten rundt temaet; omsorgsutøvelse i praksis. Politikerne
ønsker et mest mulig effektivt helsevesen. Ja, de fleste av oss
ønsker vel det. Artikkelen diskuterer momenter relatert til hva
slags type effektivitet man skal ha for øye. Man må vurdere
potensielle resultater av holdninger påført av dagens samfunn, og
dernest velge retning for omsorgen. Undersøkelser viser at
sykepleierne fremdeles ønsker å stå pasientene nær. Vi
identifiserer oss med idealene, men kjemper vi for at de skal
overleve? Som pleieassistent i flere år ved siden av studiene har
omsorgens plass, og hva hver enkelt av oss legger i dette begrepet,
fanget min interesse. Gjennom praksisstudier ved norske sykehus og
deretter i Australia, som en del av et halvt år som
utvekslingsstudent, ble Kari Martinsens omsorgsfilosofi en
spennende vinkling i både teori og praksis. I Australia hadde ingen
hørt om Martinsen, og jeg opplevde å komme til en evidensbasert (1)
hverdag hvor min bakgrunn forankret i idealer var avleks (2). Men
selv om synet på sykepleiefaget hadde en annen vinkling enn i
Norge, opplevde jeg mange likhetstrekk ved dilemmaene jeg sto
overfor i praksis. Sykepleiemangel og dets globale trusselbilde,
ble dessuten en problemstilling i en av oppgavene vi skulle skrive.
Spesielt begynte jeg å stille spørsmål ved den daglige kampen jeg
følte utspilte seg for å gi rom for pasientenes perspektiv i min
praksis. Sykepleierne sliter rett og slett med å gjøre jobben sin.
Samtidig hadde sykepleierne i Australia andre løsninger enn jeg
hadde sett i Norge. På avdelingen jeg hadde praksis, som var
sykepleiedrevet, ble for eksempel flere rom/senger stengt, siden
sykehuset ikke ga avdelingen den bemanningen de mente pleien
krevde. Jeg så en parallell til korridorpasientene hjemme, og
tenkte at noe slikt kunne aldri vi ha gjort. Det ville jo gå ut
over pasientene. Men hva er det egentlig som truer pasientene mest
i en situasjon der sykepleierne ikke mener de kan imøtekomme
faglige standarder? Det handler om faglig forsvarlighet (3). I
denne artikkelen vil jeg dele noen tanker, erfaringer og tolkninger
av funn, basert på en begrenset litteraturstudie, gjort i
forbindelse med avsluttende eksamen i sykepleie (4). Jeg ønsker å
utforske Kari Martinsens omsorgsfilosofiske virkelighet
(5,6,7,8,9,10,11,12) og finne ut om dette kan Føre meg nærmere en
løsning på dilemmaene sykepleierne står overfor. Det handler om
maktutøvelse overfor pasienter, og hvordan det legges til rette for
at omsorg i denne sammenheng blir moralsk og etisk handling. Kan
utfordringene ha blitt så store for sykepleierne at de ikke lenger
orker å se pasientene i øynene? Hva er det som tapper deres
ressurser? Og hvordan kan jeg som nyutdannet sykepleier møte
utfordringene? Idealer og virkelighet Jeg ble som 2.-årsstudent
uhyre god til å tilpasse meg på avdelingen, slik fikk man
komplimenter. Da en medstudent kommenterte at det var lite
komplimenter å hente på god pleie av pasientene, slo det meg at han
hadde rett. Læreren påpekte at jeg var oppgaveorientert. Jeg
begynte å jobbe for ikke å miste øyet for pasientene. Jeg ble
karakterisert som pliktoppfyllende og idealistisk, men mente selv
at jeg forsøkte å nærme meg det profesjonelle. Samtidig følte jeg
på faktorer utenfor meg selv som styrende for denne ekstreme
rasjonaliteten jeg hadde tilegnet meg. Hva er det som skjer?,
spurte jeg meg selv. Disse opplevelsene er noe av grunnen til at
jeg vil ta for meg idealer og virkelighet. Helsepolitiske
målsettinger og omsorgsfilosofi kan ses som idealer, mens rammene
for den virkelighet sykepleien utøves innen i mitt eksamensarbeid
innebar tid, kostnadseffektivisering og sykepleiermangel (4). Har
disse to beveget seg så langt fra hverandre at idealene ikke lenger
gir oss muligheter i praksis? Bør sykepleiernes samstemmighet
omkring sine idealer, kanaliseres til politikere og byråkrater på
en mer effektiv måte enn tilfellet er i dag? Det er et tydelig
sprik mellom sykepleiernes ønsker omkring sin yrkesutøvelse og det
de i praksis får gjennomført (13). Martinsens omsorgsfilosofi er
preget av tanker rundt sykepleien som en livsgjerning, men at kall
og altruisme er forutsetninger for å imøtekomme samfunnets behov
for helsetjenester (underforstått omsorg), kan for mange synes
vanskelig å relatere til vår tid (7,10). Et spørsmål fra en lærer i
mine utvekslingsstudier var om jeg ville basere sykepleieutøvelsen
på tradisjon eller evidens/bevis. For henne var svaret entydig:
Evidens. Det kan diskuteres hvordan omsorg defineres som kjernen i
sykepleie. Innen evidensbasert tradisjon vil den gode omsorgen,
måtte dokumenteres. Dette er en oppfattelse av god omsorg som noe
mer enn ubetinget, resultatløs omsorg (10,14). Både Martinsen og
helsepolitiske målsettinger har fellestrekk og et overordet mål om
å minske lidelse. Ideene om hvordan dette skal nås er forskjellig.
I praksis ble jeg opptatt av følgende situasjon: Jeg skal stelle en
pasient en morgen, og sier til henne at: «Du kan prøve å kneppe
kjolen selv?» Pasienten sitter i rullestol etter slag, hun griner
ofte og føler tydelig på at det er få situasjoner hun mestrer som
før. Ved at jeg ber henne kneppe kjolen selv, blir hun igjen minnet
om noen av de evnene som er blitt svært redusert etter slaget.
Kvinnen er i 90-årene. Hvis jeg går ut 10 minutters tid, har hun
vanligvis kneppet kjolen når jeg kommer tilbake. Jeg spør meg: Blir
hun noe dyktigere av dette? Og hvorfor må jeg insistere på at hun
skal minnes på dette. Hun bruker 10 minutter på å kneppe kjolen.
Før slaget ville hun trolig brukt 10 sekunder. Er dette hjelp til
mestring? Dominerer selvtillit og opprettholdelse av motorikk i
fingrene i denne situasjonen, eller gjør det henne enda mer
hjelpeløs og mindreverdig? Kanskje det er andre måter å
vedlikeholde motorikken? Kanskje det holder å vaske fjeset hver
dag? Her kommer sansingen inn. Jeg må bruke mitt faglige skjønn.
Hva skal jeg gjøre? Slik problematiseres omsorgsbegrepet. Møtet
mellom pasient og sykepleier er sammensatt. Virkeligheten har ingen
standardiserte svar, men det kan hevdes at egenomsorgstanken er
dominerende. Iblant kan det være avgjørende å tenke nøye etter.
Slik oppdager man den etiske fordring som oppstår i enhver
situasjon hvor mennesker møtes. Da holder det ikke å gå til
prinsippene (krykkemoralen) for å finne løsninger (8). Man må ta
inn over seg det pasienten formidler. Den etiske fordring som
Martinsen beskriver i møtet mellom mennesker, kan man lett
forestille seg blir en stor påkjenning når sykepleierne i sitt
daglige virke ikke har tilstrekkelig tid til for eksempel samtale
med pasienter og pårørende (13). Dette kan bli en direkte avvisning
av fordringen og det andre menneskets etiske appell, som i
situasjonen krever et motsvar og praktisk handling (7,8).
Påkjenningen på sykepleieren blir av både relasjonell, praktisk og
etisk karakter (ibid...). Avbrytelser og oppstykkethet blir heller
ikke bare en kilde til stress hos sykepleieren (13), men også
ugunstig for pasientene og atmosfæren som skapes. Heggen kritiserer
sykepleiens «særlig velutviklede menneskelighet» (15). Hun retter
kritikk mot følelsenes plass i faget, og utpeker Martinsen som
«varmebølgens» frontperson. Hun ser sykepleiens fokus på holisme
som en måte å avgrense seg mot andre profesjoner. Heggen mener også
at følelsene kamuflerer viktige sider ved sykepleien som omhandler
helsevesenets utvikling mot rasjonalisering og effektivisering.
Følelsene tilslører nyttig viten, sier hun (ibid....). Hun stiller
seg spørrende til om holisme, innføling og innlevelse er mer synlig
i samtalene om sykepleien, enn i den levende sykepleierutøvelse
(ibid.). Heggens uttalelser forsterkes av en undersøkelse hvor
sykepleier og pasient har forskjellig syn på omsorgsutøvelsen og
dets innhold (16). Pasienters psykiske smerte tolkes ofte av
sykepleierne som av større dimensjon enn hva pasientene gir uttrykk
for. Empati kan forveksles med projeksjon av egne følelser (ibid.).
Dette kaller Martinsen sentimental omsorg/føleri (8). Selv om dette
i undersøkelsen, kan være et uttrykk for at pasientenes
kreftdiagnose ikke er langtkommen, eller at psykisk smerte er
tabubelagt, gir det sykepleien en pekepinn. Faget og idealene kan
synes å ha en annen retning enn praksis gir rom for og pasientene
foretrekker. Media, politikk, kunnskap og erfaring påvirker
pasientenes og sykepleiernes syn på pleiefunksjonen. Sykepleiernes
yrkesutøvelse kan sies med loven i hånd å være stadig mer styrt av
etterspørsel gjennom brukermedvirkning og pasientrettigheter. Jeg
er likevel usikker på om sykepleiens yrkesidentitet, idealer og
utdanningsprogram imøtekommer denne etterspørselen. På den annen
side handler sykepleie om mer enn tilbud og etterspørsel.
Realitetssjokket (17) tror jeg ikke nødvendigvis er knyttet til å
være nyutdannet. Selv i studentrollen har jeg opplevd «sjokket».
Samtidig er man som student med på å holde idealene levende. Vi har
tid, og er på den måten privilegerte. Realitetssjokket tror jeg vi
er forberedt på at kommer, men vi vet verken hvordan det skal
mestres eller hvor tøft det er. Positiv fokusering på at
sykepleieryrket er variert og gir mange muligheter, viser at
sykepleierne på mange måter takler de ulike småoppgavene (13, 18).
Samtidig kan det virke som om alle oppgavene og avbrytelsene gjør
at pasientkontakten i seg selv er i ferd med å bli et ideal. Å ta
tak i øyeblikket og den enkelte situasjonen man har med pasientene,
vanskeliggjøres pga. oppgaveorientering og avbrytelser. Som
grunnlag for misnøye med jobben som sykepleier nekter studenter å
akseptere eksiterende sykepleiepraksis. Dette gjør at de forlater
yrket. Avgjørelsene blir ikke bare tatt på bakgrunn av arbeidets
natur, men som et resultat av misnøye med arbeidsmiljøet. Dette
begrunnes i byråkrati, sykepleiemangel og stort arbeidspress (19).
Vareide m.fl. viser i sin undersøkelse at sykepleierne savner en
mulighet til å benytte sin psykososiale kompetanse i praksis (13).
Her er det igjen synlig et gap mellom idealer og kompetanse
sykepleierne tar med seg fra utdannelsen, og vilkårene for
utøvelsen i praksis. Samtidig viser Kvåle at sykepleierne i langt
større grad enn kreftpasientene var opptatt av følelsesmessige
sider ved sykepleien som avgjørende for god omsorg. Dette innebar å
lytte og «å snakke», mens pasientene framfor alt ønsket teknisk
dyktige sykepleiere (16). Dette viser at kompleksiteten i
sykepleiens kompetanse er omfattende, og at både sykepleiere og
pasienter har verdifulle synspunkter på hva som skal være
sykepleiearbeidets fokus. Er omsorgsutøvelsen truet av knappe
ressurser? Både knapphet på penger, tid og personell kan true
sykepleiernes omsorgsutøvelse, eller truer omsorgsutøvelsen. Men er
dette egentlig kjernen i problemet? Som sykepleierstudent ved en
medisinsk post ved et somatisk sykehus, gjorde jeg meg noen tanker
rundt det jeg erfarte. I loggen skrev jeg: En eldre pasienten ble
innlagt ved sykehuset etter legens sykebesøk hjemme hos pasienten
tidligere i uken. Diuraldosen ble økt grunnet
hjertesvikt/lungestuvning. Dagen før innleggelse var pasienten
tiltakende tungpusten og hoster. Hun kom til sykehuset med
familien. Innleggelsesdiagnose: Dyspnoè/bronkitt?/influensa. De
siste månedene har pasienten vært innlagt på sykehus flere ganger.
Hun har et kompleks og kronisk sykdomsbilde: Diabetes mellitus
(type 1), angina, atrieflimmer, hypertensjon, moderat
hypoalbuminemi. Pasienten gir klart uttrykk for at hun ikke føler
seg frisk nok til å reise hjem, selv etter at hun er
ferdigbehandlet på posten. Vårt problem dreier seg derimot også om
at pasienten ikke kan være innlagt lenger, pga. stor pasientpågang.
Som en lege sa forleden; «Man slutter å være nyutdannet og
idealistisk etter hvert.» Dette avdekker et bakenforliggende
problem. Posten har rett og slett ikke ressurser til å la
pasientene ligge inne til de er ferdigbehandlet i et holistisk
perspektiv? Man har nesten ikke lov til å tenke helhet. Vårt ansvar
er pasientens bronkitt. Siden hun er ferdigbehandlet, og pasienten
ikke ønsker samarbeid med hjemmesykepleie eller korttidsplass på
sykehjem, kan vi dessverre ikke tilby mer. Hva med
rehabiliteringsposten på sykehuset? Den må være en god løsning for
å gi pasienten tid til å samle krefter før hun sendes hjem. Kanskje
også dette vil gi tid til å motiveres for hjemmesykepleien? Dette
representerer enda et dilemma for oss omsorgsutøvere. På den ene
siden skal vi se hele mennesket, mens på den andre siden vil det
innebære å henvise pasienten til en annen post. Det er vel nettopp
slik man skaper svingdørspasienter? I en sårbar sykdomsperiode blir
de sendt rundt i systemet, fra avdeling til avdeling. I vårt
tilfelle hjem uten tilstrekkelig oppfølging. Bare fordi vi ikke har
tid til å undervise, informere og motivere pasienten tilstrekkelig.
Jeg tror vi kan overbevise pasienten om viktigheten av
hjemmesykepleie, men med en tidsfrist på én dag - en nesten
sengeliggende pasient og utslitte pårørende, blir oppgaven
vanskelig. Man velger å la pasienten selv ta avgjørelsen om ikke å
ha hjelp hjemme, mens avgjørelsen om når hun er frisk nok til å
reise, tas av oss uten rådføring med pasienten. I eksemplet står
jeg midt oppi illness/sickness/disease diskusjonen (20). Legen har
definert pasienten som ferdigbehandlet. Dette representerer disease
perspektivet, noe objektivt observerbart. Pasientens subjektive
opplevelse av situasjonen er illness. Hun føler seg ikke frisk.
Hvordan vi velger å håndtere dette sier noe om samfunnets
tilnærming til sykdom, kulturelt og sosialt, sickness. Det er
forventet at pasienten tar imot tilbud om videre oppfølging i
hjemmesituasjonen, hvis ikke kan helsevesenet fraskrive seg ansvar.
Samfunnets individualisme kommer til syne. Vi har som
helseinstitusjon gjort det vi kan? Hvilke utfordringer står
sykepleierne overfor? Å være ekte Ankomst Så vennlig en velkomst te
og sympati i to etasjer hjertevarmende tillitvekkende så mange myke
ansikter så mange faste håndtrykk her vokser smil på trær Men mitt
eget smil stivner etter sju timers venting på en stol i korridoren
til en seng blir ledig (Nesse, For bare livet, s. 44) (21) Slik
møtte en kreftsyk sykehuset. For meg representerer dette diktet
mange av de utfordringene vi som sykepleiere står overfor. Å være
noe mer enn «smil som vokser på trær». Å kunne gi rom for
livytringene (8), og møte pasientene på en måte som ikke gir dårlig
samvittighet, men ettertenksomhet i det vi kan ta vare på de svake
i samfunnet (7). «Pasienten først!», er en klar retningsgiver for
hvordan helsevesenet skal prioritere (22). Følgende momenter skal
medføre at pasientene imøtekommes: Tilgjengelighet, lydhørhet,
faglighet, forsvarlighet, ansvarlighet, punktlighet, åpenhet,
helhet, vennlighet og gjensidighet. På mange måter representerer
disse stikkordene et ideal hvor pasientene setter i sentrum, settes
først og sist. Men trolig krever alle disse momentene ekthet for at
pasienten skal oppleve å bli ivaretatt. I Healey & McKay's
(2000) studie var de fleste av sykepleierne tilfredse i sine
jobber, likevel vurderte 67 % å ta en annen jobb enn sykepleie
(23). Dette representerer et potensielt tap av erfarne utøvere. Et
annet velkjent fenomen som har innflytelse på overgangen til
praksisfeltet for studenter (24) og for mulighet til eksempellæring
(7). Ikke å ha erfarne sykepleiere som rollemodeller gjør det
vanskeligere og mer ansvarsfullt å være nyutdannet. Resultatet blir
at de nyutdannede sykepleierne frykter egen ansvarlighet (25). En
trygg tradisjon gir rom Vi står overfor utfordringer om å finne rom
for sykepleierutøvelsen, og veier som kommer pasientene til gode: I
Australia hadde sykehuset jeg praktiserte på et elektronisk
datasystem, kalt Excel Care. Dette systemet hadde de hatt i 10 år.
Det ble brukt uten problemer hos de ansatte, men mange ga likevel
uttrykk for en del misnøye med systemet. De var slett ikke sikre på
om det egentlig kom pasientene til gode. Man lagde elektroniske
pleieplaner for pasientene ved hjelp av standardiserte tiltak, for
så å individualisere planene. Hvert tiltak var tidsberegnet, men
tilmålte tider kunne forandres om man vurderte dette som nødvendig.
Systemet fungerte både som plan for pasientpleien, og som
dokumentasjon av bemanningsbehovet på posten. Man oppdaterte
planene ved hvert skift, og bestemte ut ifra dette,
bemanningsbehovet for neste vakt. Ved at det var en fast
arbeidsstokk ved avdelingen, som utgjorde omtrentlig den
bemanningen som vanligvis var nødvendig, ble kontinuiteten sikret.
Samtidig leide man inn pleiere fra andre avdelinger, eller fra
byråer, når det var behov for det. Personell var administrert
sentralt på sykehuset, og ikke internt i avdelingen.
Pasientjournalene med innkomstrapporter og rapporter fra lege,
fysioterapeuter, ergoterapeuter, sykepleiere og andre faggrupper
rundt pasienten, var manuelle og skrevet for hånd. Dermed unngikk
man datakø, pga. for lite maskiner, samtidig som den tverrfaglige
dokumentasjonen og kommunikasjonen ble opprettholdt. Dette var også
fleksibelt i og med at den manuelle pasientjournalen kunne tas med
til pasienten ved visitter og liknende. I tillegg hadde man den
store og tunge pasientjournalen med all informasjon om pasientens
kontakt med sykehuset, evt. annen sensitiv informasjon, på
avdelingen eller hos legen. Denne oppfattet jeg mer som legens
ansvar og pasientens private eiendel (oppbevart på sykehuset). Man
brukte ikke tid på tverrfaglige møter med mindre det oppsto
ekstraordinære behov, eller pasientmøter. Kommunikasjonen var
skriftlig. Jeg innså at man ikke nødvendigvis må prate for å si
noe. De enkelte faggruppene hadde som regel tilsyn med pasientene
uavhengig av de andre yrkesgruppene, men holdt seg oppdatert via
pasientjournalenes skriftlige rapporter. Når jeg ser tilbake på
dette, mener jeg å kunne se hvor stor rolle tid og «time
management» spiller, og hvor uendelig mange organiseringsformer som
kan fungere som prøvekaniner for å frigjøre tid, og skape bedre tid
til direkte pasientrettet arbeid. Jeg tror nytenkning og
fleksibilitet er helt grunnleggende for at sykepleierne skal
oppleve mindre press og stress, og tilfredsstillelse i sin
omsorgsutøvelse. En manual med strategier for hvordan man skal
takle stress kan være en av de viktigste instrumenter i de første
år som sykepleier i praksis (23). I Storbritannia skal leger læres
forflytning, og sykehusavdelingene bygges med base i midten og
rommene rundt. Det blir mindre gåing både for sykepleiere, leger og
fysioterapeuter(26). Ja, hvorfor skal man hente fysioterapeuten for
å forflytte pasienten når legen kan gjøre det? Ønsketurnus, hvor
alle velger sine arbeidsvakter, kan være verdt et forsøk. Og
helligdagene må selvsagt røres. Det er jo da vi vil ha fri.
Forventninger om at alt skal gå etter planen hvis ikke blir det
stress, er en kollektiv reaksjon man bevisst kan utfordre.
Oppsummering Det dominerende virkelighetsbildet, og hvilken eller
hvem sin livsverden som skal være gjeldende, er av avgjørende
betydning for sykepleiernes omsorgsutøvelse. Dette kan gjenspeiles
på alle nivåer i systemet. Hver enkelt må ta ansvar, og
sykepleierne føler på ansvaret. Det er mange forhold ved
sykepleiernes arbeidsmiljø og rammebetingelser som ikke er av
tilfredsstillende standard om omsorg, som kjernen i yrket, skal
overleve. At faglig skjønn og taus kunnskap utvikles over tid i
praksisfeltet, er ingen forklaring på sykepleierstudenters «sjokk»
og utilfredshet med praksishverdagen. Jeg mener det er grunn til å
spørre seg om studentenes utrente blikk kan være en viktig
indikator på omsorgens vilkår i praksis. Men ikke bare reagerer
studentene, sykepleierne selv utsettes for et arbeidspress og
stress som de sliter med å mestre. Flukten fra yrket er en realitet
og omfattende trussel. At sykepleierne selv kommer til orde og blir
«herre i eget hus», handler blant annet om autonomi og empowerment.
Disse faktorene viser seg ofte å redusere både arbeidspress og
stress (27,28,29). Ressursknapphet kan forstås som et symptom på
underliggende og mer grunnleggende problemer: Sykepleierne kan være
brubyggere hvor det «å bry seg om» og «å sørge for» settes på
dagsorden. Konklusjon I artikkelen har jeg ønsket å gi rom for
kompleksiteten rundt temaet: omsorgsutøvelse i praksis. Politikerne
ønsker et mest mulig effektivt helsevesen. Ja, de fleste av oss
ønsker vel det. Men i artikkelen har jeg diskutert momenter
relatert til hva slags type effektivitet man skal ha for øye. Man
må vurdere potensielle resultater av holdninger påført av dagens
samfunn, og dernest velge retning for omsorgen. Sykepleiens
gjerning kan defineres fra ulike synsvinkler. Fokus på hvem som
skal være vinnerne i helsevesenet, bør vurderes i det sykepleiere
så vel som pasienter blir tatt igjen av tid og penger. Vareide
m.fl. (2001) viser at sykepleierne fremdeles ønsker å stå
pasientene nær. Det samme sier Kvåle (1999) i sine funn. Vi
identifiserer oss med idealene, men kjemper vi for at de skal
overleve? Den utfordringen må vi tore å ta! Litteratur 1. Nortvedt
MW, Hanssen TA. Evidensbasert sykepleie. Tidsskr Sykepl 2001; 16:
59-61. 2. Barker P. Reflections on caring as a virtue ethic within
an evidence-based culture. International Journal of Nursing
Studies, 2000; 37: 329-336. 3. NSF. Faglig forsvarlighet i
sykepleietjenesten. Oslo: Norsk Sykepleierforbund, 2001. 4. Scudder
IJ. Sykepleietjenestens rammer i en travel hverdag på somatiske
sykehus. Er omsorg i praksis en reell mulighet? Avsluttende eksamen
i sykepleie, grunnutdanningen 2002. Upublisert. 5. Martinsen K.
Omsorg i sykepleien - en moralsk utfordring. I: Jensen K. m.fl.
(red): Moderne omsorgsbilder 1990; 61-97. Oslo: Gyldendal Norsk
Forlag A/S, 1990. 6. Martinsen K. Omsorgens filosofi og dens
praksis. I: Dahl, HM m.fl. (red): Omsorg og kærlighed i
velferdsstaten 1993; 7-23. Århus: Senter for kvindeforskning, 1993.
7. Martinsen K. Omsorg, sykepleie og medisin. Oslo: TANO A.S, 1989.
8. Martinsen K. Fra Marx til Løgstrup. Oslo: TANO A.S, 1993. 9.
Martinsen K. m.fl. (red). Den omtenksomme sykepleier. Oslo: TANO
A.S., 1993. 10. Martinsen K. & Wærness, K. Pleie uten omsorg?
Oslo: Pax Forlag, 1991. 11. Kirkevold M. Sykepleieteorier - analyse
og evaluering. 2. utg., kap. 9. Oslo:Ad Notam Gyldendal, 1998. 12.
Austgard KIB. Omsorgsfilosofi i praksis. Oslo: Cappelen Akademisk
Forlag, 2002. 13. Vareide PK., Hofseth C., Norvoll R. & Røhme
K. Stykkevis og helt - Sykepleieres arbeidsoppgaver, kompetanse og
yrkesidentitet i sykehus. SINTEF-rapport STF78 A013506. Trondheim:
SINTEF Unimed Helsetjenesteforskning, 2001. 14. Alvsvåg H. Har
sykepleien en framtid? Oslo: Universitetsforlaget, 1985. 15. Heggen
K. Romantisering av sykepleien. Tidsskr Sykepl 2000; 1. 16. Kvåle
K. Pasientene vil ha teknisk dyktighet - sykepleierne vil lytte.
Tidsskr. Sykepl 1999 [Online] Norsk Sykepleierforbund.
Tilgjengelig: URL:
http://www.sykepleien.no/artikler/1999/10/a06/artikkel.htm 17.
Fagermoen MS. Realitetssjokket. Tidsskr.... Sykepl. 1984; 12: 4-9.
18. While A. & Blackman C. Reflections on nursing as a career
choice. Journal of Nursing management 1998; 6: 231-237. 19. Spouse
J. An impossible dream? Images of nursing held by pre-registration
students and their effect on sustaining motivation to become
nurses. Journal of Advanced Nursing 2000; 32(3): 730-739. 20.
Svensson R. Samfunn, medisin, sykepleie. Norsk utgave, Oslo: Ad
Notam Gyldendal, 1998. 21. Nesse ÅM. For bare livet. Oslo:
Aschehoug, 1997. 22. Norges Offentlige Utredninger. Pasienten
først! NOU 1997: 2. Oslo: Sosial- og helsedepartementet, 1997. 23.
Healy C, McKay M. Identifying sources of stress and job
satisfaction in the nursing environment. Australian Journal of
Advanced Nursing, 1999;17 (2). 24. Henderson V. Preserving the
essence of nursing in a technological age. Journal of Advanced
Nursing, 1980; 5: 245-260. 25. Gerrish K. Still fumbling along? A
comparative study of the newly qualified nurse's perception of the
transition from student to qualified nurse. Journal of Advanced
Nursing, 2000; 32(2): 473-480. 26. Tope, Rosemary (2002). Innlegg:
Forskningsbaserad omvårdnad -multikulturell sikt:
Nordplus-intensivkurs i Åbo, Finland, 25.2.-1.3.2002. Åbo: Åbo
yrkeshøgskola. 27. Chaboyer W., Najman J. & Dunn S. Factors
influencing job valuation: a comparative study of critical care and
non-critical care nurses. International Journal of Nursing Studies,
2001; 38: 153-161. 28. Finn CP. Autonomy: an important component
for nurses' job satisfaction. International Journal of Nursing
Studies 2001; 38: 349-357. 29. Kuokkanen & Leino-Kilpi, H.
Power and empowerment in nursing: three theoretical approaches.
Journal of Advanced Nursing 2000; 31(1): 235-241.
0 Kommentarer