En gruppe å vokse i

Hva er en basisgruppe? I denne sammenheng vil basisgruppe som begrep utdypes i sammenheng med sykepleierutdanning og forstås som en metode for å styrke sykepleierstudentens skikkethet som fremtidig sykepleier.

Holdninger
Skal vi kunne legge til rette en utdanning som utdanner sykepleiere som er skikket for sin fremtidige yrkesutøvelse, er det viktig hvordan vi tilrettelegger studiet. Hvilke holdninger vil vi at studentene skal lære? Og hvordan? I yrkesetiske retningslinjer leser vi om krav som stilles til en sykepleier. Implisitt forteller de også hvilke holdninger som må vektlegges (1).
Holdninger som fremmer disse kravene vil forhåpentligvis foregå i hele utdanningen. Men spørsmålet er om det kan utarbeides metoder som i større grad utvikler personligheten på en måte som setter studenten i stand til å bruke seg selv terapeutisk (2). Kan basisgruppe være fruktbart for dette formålet?

Basisgruppe
Studenten er medlem av basisgruppen gjennom hele utdanningen. Gruppen skal være en base for læring og gi medlemmene en følelse av tilhørighet. Først og fremst er dette en refleksjonsgruppe hvor deltakerne kan dele erfaringer og opplevelser. De er gjensidig
avhengige av hverandre for at gruppa skal fungere. Det en sier eller gjør i gruppa får mer eller mindre betydning for de andre. Fungerer den godt, vil medlemmene oppleve gruppa som en «kraftstasjon». Det betyr ikke at de bare får positiv tilbakemelding, men at de også arbeider med sine sårbare sider under trygge forhold. En basisgruppe er et sted for veiledning og læring. Gruppa har en faglig hensikt. Gruppeprosessen er sentral. Den går på kommunikasjon, samhandling og dannelse. Gruppekulturen er også av stor betydning. Her har lederen et stort ansvar. Lederen må være tydelig på hva man tolerer og ikke tolererer. Gruppedannelsen er også lederens ansvar. Disse forholdene vektlegges i startfasen. Etter hvert vil forhåpentligvis medlemmene selv sørge for denne reguleringen. Verdien likeverd er også sentral, selv om lederen har en annen rolle enn de øvrige deltakerne. Gruppestrukturen utgjør systemet av roller, normer og relasjoner som dannes i gruppa.
Det må settes et skille mellom basisgruppe og terapigruppe. Dette skillet settes av hva som skal være fokus i gruppa. Klare rammefaktorer er nødvendige.

Gruppas mål:
- Er bedre kjent med egen personlighet og hvordan jeg virker på andre.
- Er mer reflekterende over egne holdninger, og opplevelser i studiesituasjoner.
- Har økt selvbevissthet.
- Er tro mot meg selv og mot andre - viser respekt og hensynsfullhet.

Gruppas sammensetning: Åtte studenter fra alle tre årstrinn, helst av begge kjønn.
En leder, fortrinnsvis med veilederkompetanse, følger gruppa gjennom tre år.

Gruppas varighet: Tre år.

Gruppas fokus: Holdninger og skikkethet som sykepleiere.
Problemstillinger som blir tatt opp skal ha relevans for å utøve en god, forsvarlig sykepleie.

Taushetsplikt: Det må være lov å snakke om egen utvikling, men ikke på en måte som avslører andre i gruppa

Alle har bagasje
Tanken er at basisgruppe i sykepleierutdanningen skal være en gruppe, hvor nye kommer til når andre går ut. De yngre lærer av de eldre, og de eldre må forholde seg til det å ta imot nye. Basisgruppa er tenkt som en ren samtale- og refleksjonsgruppe. Gruppa skal være en base for læring der ikke bøker eller annet tar oppmerksomheten bort fra gruppesamtalen.
Både veileder og deltakerne for øvrig kommer inn i gruppa med sin historie, væremåte, holdninger og kompetanse. Studentene vil få anledning til å avlære uheldige holdninger, og erverve nye hensiktsmessige. For at det skal skje, må gruppeklima være av en kvalitet som fremmer denne læringen.
Lærer er gruppens leder og veileder. Man kan tenke seg ulike lederstiler med ulik kompetanse. Det viktige er at interaksjonen mellom gruppemedlemmene fremmes. En
tilbakelent lederstil er en strategi som viser seg å være effektiv, men det kan naturligvis diskuteres. Min erfaring er at det er fornuftig med en aktiv rolle i startfasen, slik at en god gruppekultur blir etablert. Senere at gruppemedlemmene selv tar ansvaret, og gruppeleder kan innta en mer tilbakelent rolle. Lederen/veilederen har et ansvar for å fange opp tema i gruppen, og stimulere deltakerne til å reflektere.
Gruppa bør være obligatorisk, og ha sine gruppemøter en gang i uka - eller hver 14. dag. Mange lærere har tilstrekkelig kompetanse til å lede en slik gruppe. Det viktige er at det dannes en systematisk veiledningsgruppe for lærerne, gjerne med en ekstern veileder.

Egen erfaring
Jeg har selv forsøkt et «pilotprosjekt» vedrørende dette. Gruppa gikk over ett år og erfaringene viste at prosjektet var noe prematurt. Dette skyldes blant annet at det viktige forarbeidet ikke var tilstrekkelig. Ledelsen hadde gitt sin godkjenning til å sette i gang, men det organisatoriske var ikke tilrettelagt. Det var vansker med å rekruttere nye medlemmer. Noen oppgav at de rett og slett ikke hadde tid, fordi det gikk ut over praksis og andre studiekrav. Prosjektlederen kom derfor frem til at tiden ennå ikke var moden for dette arbeidet. Studentene som var med i gruppen til avslutningsfasen, synes det var trist at gruppa skulle slutte, da de hadde opparbeidet stor tro på tiltaket. Noen hadde også arbeidet seg gjennom sorg og andre blokkeringer som gjorde at de følte større kompetanse i møte med pasientene. Et annet moment som kom frem fra kolleger var om ikke dette var en terapigruppe. I ettertidens refleksjon synes kritikken å være berettiget. Informasjonen fra prosjektleder har sannsynligvis ikke vært tilstrekkelig, i alle fall har den ikke blitt mottatt slik den var tenkt. Det er viktig å tydeliggjøre rammefaktorene

Ble det en terapigruppe?
Hva skiller en veiledningsgruppe fra en terapigruppe? Rammefaktorene er viktige. En veiledningsgruppe vil jobbe med deltakerens blokkeringer når det gjelder å nå frem til andre med sitt budskap. Som omsorgsarbeidere kreves det at vi er villige til det. Dette handler altså om personlighetsutvikling - og faglig utvikling. Trening i hensiktsmessig kommunikasjon er også i fokus.
For eksempel kan vi oppleve at en deltaker får det vi gjerne kaller «overreaksjon». Når et menneske overreagerer har det noe med ens egen historie å gjøre; et ømt punkt er rammet. I mange tilfelle kan slike reaksjoner bearbeides i en veiledningsgruppe. Spørsmålet er hvordan studentens reaksjoner virker inn på studiet og på gruppa. Dersom vi oppdager at studenten sliter med alvorlige psykiske problemer, må det være riktig å hjelpe vedkommende med å søke hjelp. Vektlegging av følelsesaspektet i veiledning er likevel viktig for holdningsendring og utvikling av affektiv kompetanse. Arbeidet med følelser i veiledning har utgangspunkt i praksiserfaringer og er knyttet til disse erfaringene. Søren Kierkegaards definisjon om hjelpekunsten blir ofte sitert for sykepleierstudenter. Han sier at dersom vi vil hjelpe et annet menneske må vi først finne ham der han er , og begynne der. Gjør vi ikke det, hjelper vi ham slett ikke. Hjelperen må også forstå mer enn den som skal hjelpes, men først og fremst forstå det den hjelpesøkende forstår. Gjør vi ikke det, hjelper vår merkunnskap ham slett ikke (3).

En kilde til vekst
Hva bekrefter at gruppemetode er et hensiktsmessig valg? Gruppestøtte er en viktig stimulator for økt selvaktelse og fungering, for eksempel anerkjennelse av mestring i dagliglivet. Ved identitetsberikelse får medlemmene respons på ulike sider av sin personlighet; fokus på den enkeltes verdi. Kritikk, grensesetting og oppmuntring virker sterkere enn om det kommer fra autoritetspersoner. Gruppekontroll gjennom sosialisering og identifisering er en ressurs i sosial læring og vekst. Sterke følelser vil ofte gjøre seg gjeldende. Hvordan forholde seg til slike følelser slik at en bearbeiding - og en bedre måte å leve på - kan skje? Gruppa vil i slike situasjoner ofte bekrefte at «det er andre som har det som jeg». En slik gjenkjennelse ufarliggjør fenomenet og skaper åpenhet i gruppa. En opplevelse av at dette går det an å snakke om. Uten fellesskap kan ikke dette skje. En basisgruppe kan fungere som et slikt fellesskap.

En gangbar vei?
Grupper kan utvikle seg fra å være enkle, primitive, avhengige og sårbare til sofistikerte, nyanserte, selvstendige, robuste og produktive. Modenhet er et mål. Fungerer gruppa konstruktivt vil det skje en dannelsesprosess til mer hensynsfulle, tenksomme og dannende omgangsformer. Gruppa vil erfare internalisering av holdninger - og integrering.
Medlemmene vil få anledning til å arbeide med sine uhensiktsmessige forsvarsmekanismer. Er holdningens egoforsvarsfunksjon hensiktsmessig for meg selv og yrkesutøvelsen eller er den blokkerende for kontakten med andre? Forsvarmekanismene våre er ubevisste. De er ofte nødvendige og det er en grunn til at de er blitt som de er. I en slik gruppe kan den enkelte få innsikt i hvordan man virker på andre.
Vi ønsker oss rettferdige utdanningsinstitusjoner som sikter mot det gode liv med og for hverandre. Hvordan arbeide for å nå dette målet? Har vi tro på at basisgrupper kan være en av flere gangbare veier? Det ser ut til at rammeplanen for høyskolene er oppmerksomme på gruppas betydning. Er vi villige til å følge dette opp? Og er gruppepsykologien nok vektlagt i undervisningen vår? God struktur, organisering og hensiktsmessige rutiner gir god oversikt og bedre grunnlag for å evaluere innholdet i utdanningen.

Litteratur
1. Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer. Oslo: NSF Fagserie, 2002.

2. Travelbee J. Mellommenneskelige forhold i sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget, 1999.

3. Kierkegaard S. Synspunktet for min Forfatter - Virksomhed. (ved A. B. Drachman) Oslo: Gyldendal, 1964.

Forfatter
Birgit Hildershavn Ellingsrud, høgskolelektor, psykiatrisk sykepleier, med hovedfag i filosofi, pedagogisk seminar og utdanning som gruppepsykoterapeut