Spør pasientene hvordan de har det

Kouwenhoven og Kirkevolds studie belyser en problemstilling sykepleiere hyppig står ovenfor i arbeidet med slagrammete. Er de depressive symptomene et uttrykk for en klinisk depresjon med behov for behandling, gjennomgår pasienten en sorgprosess etter en alvorlig og potensielt livstruende sykdom, eller er det kognitive eller følelsesmessige utfall som følge av hjerneslaget? Mitt inntrykk er at det i slagbehandling er fokus på depresjon hos slagrammete, men at det er vanskelig å vurdere hvilke tiltak som bø iverksettes.

Pasientenes beskrivelser av de depressive symptomene som en konsekvens av hjerneslaget, gjør at det kan være vanskelig for helsepersonell å skille en depresjon fra andre fenomener. Særlig interessant er forfatternes diskusjon av sorgbegrepet. Slagrammete opplever plutselige endringer i sin tilværelse og tidligere selvoppfattelse og funksjon kan være truet. De to hovedtemaene «å være fanget» og «å miste seg selv» beskriver dette fenomenet, og det er viktig at vi som sykepleiere er bevisste på at pasienten kan være i sorg. Det tverrfaglige teamets fokus på tidlig mobilisering, testing og framtidsplanlegging kan stå i kontrast til pasientens behov for bearbeiding av situasjonen.

Liggetiden på sykehusene blir stadig kortere, også på slagenhetene. Det kan ha ført til at kartlegging og trening av kognitiv funksjon, bearbeiding av følelsesmessige reaksjoner samt pasientundervisning i større grad har blitt overført til kommunene. Det korte sykehusoppholdet stiller krav til at det tverrfaglige teamet er årvåkne for depressive symptomer og videreformidler det til neste omsorgsnivå. Det er kanskje lettest å fange opp de tilfeller hvor symptomene går ut over den daglige treningen og pasienten mangler motivasjon. Milde og moderate symptomer kan oppfattes som et uttrykk for en naturlig og midlertidig reaksjon. 

Artikkelens litteraturgjennomgang viser at det ikke er laget noen kartleggingsskjema som er spesielt egnet for slagrammete, selv om enkelte nok kan brukes. Det viktigste, tenker jeg, er at vi ikke er redde for å spørre pasientene om hvordan de har det. Pasientene i studien beskrev at tap som var usynlige for andre var spesielt vanskelig å forholde seg til. At den slagrammete får informasjon fra helsepersonell om at enkelte av de depressive symptomene de opplever kan være en følgetilstand etter hjerneslaget er erfaringsmessig verdifullt for pasient og pårørende.

Studien fant at det var to grupper som fremsto som mer sårbare enn andre. Det gir oss mulighet til å være spesielt observante ovenfor disse. Ved planlegging og gjennomføring av tremånederskontroll ved sykehuset og pasient- og pårørendekurs, bør depresjon og depressive symptomer tas opp som fenomen og tema da flere opplever at symptomene varer over tid.