Som tilsvar til debattinnlegget i Sykepleien 12. mars om at søkelys på feil og skyld hos enkeltpersoner hemmer læring, vil vi løfte frem pasientperspektivet.

Vi deler bekymringen for at overdrevent fokus på skyld og enkeltpersoner kan hindre læring etter alvorlige uønskede hendelser. Et trygt ytringsklima for helsepersonell er nødvendig for å avdekke systemsvikt og forbedre kvaliteten i tjenesten. Samtidig savnes – i denne debatten – et tydeligere blikk fra den skadde pasientens ståsted.

Oppfølging må settes først

Pasienter og pårørende som utsettes for alvorlige uønskede hendelser, har som regel ikke et ønske om å plassere skyld hos enkeltpersoner. De aller fleste ønsker noe langt mer grunnleggende: å bli sett, tatt på alvor og ivaretatt. De ønsker medisinsk oppfølging som tar høyde for skaden som har oppstått, psykisk støtte til å håndtere traumet, uavhengig om det innebærer livslang invaliditet eller død, og tydelig dokumentasjon som viser hva som faktisk skjedde – og hvorfor. Altså både fysiske, psykiske og juridiske tiltak. 

Etter pasienters prioritering er ikke en alvorlig hendelse først og fremst et læringspunkt i et kvalitetssystem. For den forulykkede og pårørende kan hendelsen innebære et liv snudd på hodet og hvor liv og helse naturligvis er viktigst. Når helsevesenet diskuterer læring, må det aldri bli et premiss at pasientens behov tones ned til fordel for systemets behov for ro, orden og forbedringsprosesser.

Systemet må stå i møte med de rammede

Forbedring og kvalitetssikring er – og må forbli – helsetjenestens ansvar. Det kan ikke skyves over på pasienten gjennom forventninger om forståelse, tålmodighet eller stillhet. Tvert imot bør helsevesenets førsteprioritet etter en alvorlig uønsket hendelse være å tåle konsekvensene av den: å stå i møte med dem som er rammet, også når det er krevende.

Å ivareta pasient og pårørende handler om mer enn beklagelser. Det handler om reell medisinsk oppfølging, lav terskel for psykisk støtte, tydelig og ærlig kommunikasjon, dokumentasjon og tilgang til juridisk veiledning ved behov. Ikke fordi helsevesenet eller en enkeltperson i hvit frakk nødvendigvis har «skyld», men fordi pasienten har rett til støtte når skaden er skjedd i møte med helsetjenesten. Uavhengig av årsak. 

Først når pasienter og pårørende opplever å bli ivaretatt på en verdig måte, kan vi forvente tillit til at læring faktisk skjer – og at kvalitetsforbedring ikke bare er et internt anliggende, men noe som skjer i respekt for dem som har betalt den høyeste prisen.