Smerte som bæres på innsiden, forstyrrer sjelden andre. Den roper ikke, og den skaper ikke overskrifter. Når helsevesenet vektlegger ytre funksjon fremfor indre smerte, risikerer mange traumepasienter å bli usynlige. I et system under press opplever de nok en gang å ikke ha verdi.

Hvordan er det å være traumepasient i landet vårt i dag? I 2025 ble Post 3 ved Nydalen DPS, Oslos døgnavdeling for traumepasienter, lagt ned. REFT ved St. Olavs hospital i Trondheim har lidd samme skjebne. I 2023 ble avtalespesialistene samlet under felles henvisningsmottak med DPS-ene og muligheten til å velge lang ventetid for å få behandling hos en traumespesialist ble kraftig svekket. I praksis opplever mange denne muligheten som en utopi.

Komplekse traumer formes gjennom et traumatisk liv

Komplekse traumelidelser er et resultat av alt som skjedde, men som ikke skulle skjedd; vold, overgrep og misbruk. Men også alt som ikke skjedde, som burde skjedd; emosjonell og fysisk nærhet, støtte og hjelp til regulering, forutsigbarhet, kjærlighet og omsorgsfulle grenser. Det handler om en grunnleggende mangel på trygghet. Ikke som resultat av én traumatisk hendelse, men av et traumatisk liv.

Barn som vokser opp under liknende forhold, kan bli svært gode til å bære alt inni seg. Mange dissosierer og spalter vekk det som gjør vondt. De fremstår som velfungerende, tilpasningsdyktige og ressurssterke. Lenge. Kanskje hele livet.

Fasaden skjuler et indre kaos

Men det ytre kan holde verden for narr. På innsiden kan det kjennes ut som en kaotisk barnevernsinstitusjon; uregulerte barn og ungdom i konflikt, ansatte som drar i vidt forskjellige retninger og en leder som flykter inn på kontoret med hodetelefoner og lukket dør. Men fasaden holder stand. Her skal intet kaos synes og ingen smerte slippe ut.

Hver dag kjemper disse menneskene for å passe inn i A4-livet. Men det koster. Det koster ekstremt mye. Og når tålegrensen for lengst er overskredet, ber de ydmykt om hjelp. Ikke fordi de er psykotiske. Ikke fordi de selvskader, ruser seg eller har blitt voldelige. Nei, de har det «bare» ubeskrivelig vondt. Inni seg.

Men har helsevesenet vårt rom for dem? Det er våre barn, vår søster, nabo, venn, far eller kjæreste. Det er kanskje deg. Likevel kan det se ut til at det verken er tid eller ressurser til dem.

Prioriteringssystemet svikter usynlig smerte

Psykisk helsevern er under hardt press. Døgninstitusjonene har i økende grad kun plass til pasienter dømt til psykisk helsevern eller innlagt under tvang – mennesker med sterke smerteuttrykk som oppleves forstyrrende av systemet. Poliklinikkene styres av prioriteringsveilederen som ikke har en kategori for traumepasienter. De får sine rettigheter avgjort med skjønn basert på funksjonsfall og kost-nytte-prinsippet. Et funksjonsfall ingen kan se. Og et traumatisk liv som skal heles – innen tilmålt tid og med et samfunnsøkonomisk overskudd som resultat. Det handler ikke om manglende omsorg hos helsepersonell, men om et prioriteringssystem der de usynlige taper når kapasiteten er sprengt.

Hva betyr dette for de som bærer en smerte som ikke synes fordi de maskerer? En smerte som ikke ses, bare formidles med ord – og som derfor lett kan ignoreres av de som ikke kjenner den. Og hva betyr det for deres eventuelle barn? «Barndommen varer i generasjoner», skrev Kari Killén (2019). Ubearbeidede traumer går i arv.

Avvisning re‑traumatiserer stille pasienter

Tvang opprører. Tvang skaper protester. Tvang har sine egne organisasjoner og aktivister. Og fra 1. januar 2026 er CRPD – FNs konvensjon om menneskerettigheter for mennesker med nedsatt fysisk og psykososial funksjonsevne, inkorporert i menneskerettsloven (1999). Tvang i psykiatrien er et mørkt og betent kapittel og med rette oppe til debatt.

Tvang er traumatisk. Tvang re-traumatiserer mennesker som har opplevd vold og overgrep. Men også avvisning er traumatisk. Avvisning re-traumatiserer mennesker som ikke ble sett, trodd og forstått da de forsøkte å formidle hva de ble utsatt for, eller hva de trengte, men ikke fikk.

Stille smerte mister verdi i møte med systemet

Hvem står på barrikadene for de stille, for de flinke? Hvem kjemper for de som ber pent om hjelp, men vises på dør? Smerte som skaper problemer for andre, veier tyngre enn smerten som bæres på innsiden. Den smerten som bryter et menneske ned innenfra. 

For hvert modige forsøk på å be om hjelp som ender med avvisning, mister man verdi, tro og tillit. Utryggheten forsterkes. Avvisningene stjeler livskraft, ressurser og håp. Og kjerneantakelsene man vokste opp med, sementeres.

«Jeg er ikke verdig».

Men er dette vårt samfunn verdig?

Jeg mener, nei.