I oppdragsbrevet fra helseminister Jan Christian Vestre til de regionale helseforetakene for 2026, står det at de skal tilby prehabilitering som del av pasientbehandlingen når dette er omtalt i de nasjonale handlingsprogrammene for kreft.

– Det er flott med krav om prehabilitering, men for å kunne opprettholde forsvarlig drift av øvrige tjenester, er det behov for øremerkede midler til dette arbeidet, sier prehabiliteringskoordinator og kreftsykepleier Wibecke Bolstad ved Stavanger universitetssykehus (SUS) på Våland.

I Stavanger fra 2025

Mange sykehus har allerede begynt med prehabilitering, og ved SUS startet de for fullt høsten 2025, etter først å ha kjørt en pilot.

I første omgang tilbyr SUS dette til pasienter som opereres for tarmkreft, siden det er kreftformen med mest evidens fra blant annet Akershus universitetssykehus.

I den nasjonale kreftstrategien fra 2025 til 2035 står det nemlig «Prehabilitering, det vil si tiltak som settes inn før behandlingen, vurderes og tas inn i pakkeforløp og handlingsplaner for den enkelte kreftform i den grad dette er evidensbasert».

– Har medført nye og tidkrevende oppgaver

– Innføring av prehabilitering har medført nye og tidkrevende oppgaver som ikke tidligere har vært en del av ordinær drift på sykehuset, forklarer Bolstad.

Arbeidet omfatter kartlegging, individuelle samtaler, planlegging, tverrfaglig koordinering og oppfølging av pasienter før behandling/operasjon. Dette har kommet i tillegg til eksisterende oppgaver og har ført til redusert kapasitet i ordinær virksomhet, og gjør at de går i minus i budsjettet.

– Jeg ble tatt ut fra sengepost for å jobbe med prehabilitering uten at stillingen ble erstattet. Det er få kreftsykepleiere på kirurgisk sengepost, de fleste går til kreftavdelingen etter endt videreutdanning, fortsetter Bolstad.

Hun mener det er et stort behov for kreftsykepleiere på sengepost siden mange av kreftpasientene ligger i lang tid på kirurgiske postene:

– Mange får sin diagnose der og er innlagt gjennom utredning. De ligger der gjennom behandlingen i kortere eller lengre perioder. Da er det behov for god kompetanse på kreftforløp og kreftomsorg.

– Var et tilfeldig system 

Bolstad stortrivdes på sengeposten og var der i 17 år, men så et veldig behov de siste årene for et system som i større grad sikret helhetlig ivaretakelse av pasienter og pårørende. 

– Det var svært tilfeldig om kliniske ernæringsfysiologer og fysioterapeuter ble koplet inn, og hvem som fikk samtale om det de sto i, sier hun.

Bolstad har inntrykk av at alle ønsker å gi dette.

– Men vaktene er travle og når en ble stående i akutte situasjoner så ble ofte disse andre tingene utsatt. Og mangel på system gjorde at det ikke ble lik behandling. Det ble avhengig av hvem pasientene traff og hvordan arbeidspresset var i avdelingen denne vakten.

Prehabiliteringen har blitt et svar på behovet for mer struktur på dette, mener hun.

Frykter stor variasjon i tilbudet

– Hva synes du om at helseministeren bestiller prehabilitering uten å love ekstra midler til det, Wibeke Bolstad?

– Sykehusene er fra før av svært presset, så prehabilitering kan vanskelig la seg gjennomføre uten tilførte midler. 

Bolstad tipper at uten ekstra midler vil det bli stor variasjon i tilbudet.

 – Pasienter som har fått en nyoppdaget kreftsykdom kan ikke bli avspist med en brosjyre om trening og kostråd. De trenger og fortjener å bli fulgt opp på disse tingene og har rett på å bli ivaretatt som hele seg i den situasjonen de står i.

Statssekretæren svarer

Sykepleien spør helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre om hvorfor han ikke har sendt med øremerkede midler til prehabiliteringen.

Vi får skriftlig svar fra statssekretær Karl Kristian Bekeng:

– Vi har styrket sykehusøkonomien betydelig de siste årene. Det har vi også gjort i år, sykehusene våre forvalter nå et budsjett på 238 milliarder. Det er vanlig at de regionale helseforetakene får oppgaver i oppdragsbrevet uten at det følger øremerkede midler med.

– Hvordan skal sykehusene kunne tilby en god prehabilitering uten at det følger ekstra midler med, når prehabiliteringstiltakene skal gjøres på toppen av ordinær drift hos allerede økonomisk pressede sykehus?

– Vi mener at det innenfor disse økonomiske rammene også er mulig å få til god prehabilitering, skriver Bekeng.

Sammenlikner med maraton

Wibecke Bolstad mener tiltakene i prehabiliteringen lett bare blir gode intensjoner hvis det ikke følger psykisk støtte og oppfølging med. 

– Med helhetlig oppfølging blir det gjennomførbare tiltak som faktisk kan bedre både behandlingsforløp og livskvalitet. Når pasientene føler seg sett og støttet øker både etterlevelse og resultat, sier hun og legger til:

– Hadde vi meldt oss på en maraton, så hadde vi gjort noen forberedelser. Det å gjennomgå kirurgi og kreftbehandling er en påkjenning for kroppen, og pasientene har behov for hjelp til å gjøre disse forberedelsene midt oppi den situasjonen de står i.

– En kreftdiagnose er en tøff beskjed å få, og pasientene fortjener et helhetlig tilbud som ivaretar dem både fysisk og mentalt, samt deres pårørende.