Demenssykdom handler om svikt i hjernens evne til å bearbeide informasjon ved bruk av for eksempel hukommelse, språk, orienteringssans, planleggingsevne og dømmekraft. En svikt innen ett av disse kognitive områdene kan ikke anses som et somatisk symptom. Det gjør at demens må tolkes som psykisk eller mental lidelse fremfor kroppslig sykdom.

Alvorlighetsgrad av demens baseres heller ikke på målbar organsvikt eller blodprøver, men i stedet blant annet ut fra kognitive tester, funksjonstap, evne til å mestre dagliglivets aktiviteter og behov for pleie og omsorg. 

Omtales som nevrologisk

De fleste leger og sykepleiere er nok enige om at demenssykdom rammer hjernen. Og at demenssymptomer i stor grad korresponderer med hvor de patologiske endringene oppstår i hjernen. Men i den diagnostiske klassifikasjonen som finnes i dag, omtales ulike demenstyper som nevrologisk sykdom, som igjen er forenlig med somatisk sykdom. Dermed må også demens være somatikk. Men dette er en velkjent «non sequitur» (latinsk for «det følger ikke»), i likhet med: «Pasienten har hodepine, derfor har pasienten hjernesvulst.» For selv om en pasient kan ha både hodepine og hjernesvulst, følger ikke konklusjonen logisk fra påstanden. 

Vranglære i mange år

Og en slik logisk brist finnes i teksten til forfatterne bak ICD G30-31-kapitlene i Helsedirektoratets oppslagsverk FinnKode («Andre degenerative sykdommer i sentralnervesystemet»), som har drevet med vranglære i mange år. For her finnes det en overfladisk og unødvendig omtale av Alzheimers sykdom, frontotemporal demens og Lewy-legeme-demens. Den åpner dermed opp for å tolke tilstandene som somatiske. Det er problematisk.

I ICD F00-F09 stipuleres det i begynnelsen av kapitlet: «Dette avsnittet omfatter en rekke psykiske lidelser som alle har en påviselig etiologi i hjernesykdom, hjerneskade eller annen skade som fører til dysfunksjon i hjernen.» Og herunder omtales ulike typer av demens på rett måte, og de kan ikke forveksles med somatisk sykdom.

Skaper hodebry i praksis

Forvirringen innen klassifiseringen av demens skaper hodebry i praksis, særlig på sykehjem. Den gjør at leger og sykepleiere ikke forstår hva demens dreier seg om, og at medikamentell behandling og miljøtiltak ikke treffer tilstrekkelig hos beboere som er rammet i ulik grad. Som på sykehjem er 85 prosent av dem som bor der.

Medikamentell behandling har uansett begrenset effekt ved demens. Den er ofte sekundær sammenliknet med helhetlig omsorg og lindring av symptomer hvor miljøtiltak alltid bør forsøkes først.

For hva gjør helsepersonell om «Olga» på 81 år med kjent demens, som bor på skjermet enhet, er urolig og nekter å ta fast medisin som angivelig skal ha beroligende effekt – selv om ingen studier har undersøkt dette hos pasientgruppen Olga tilhører?

Kanskje man knuser en tablett med Sobril på 10 mg og blander den i syltetøy og gir det til intetanende Olga i et desperat forsøk på å roe henne ned. Og Olga har ikke har samtykkekompetanse. Da er dette skjult medisinering og en uheldig praksis som dessverre er utbredt, og dessuten er det tvangsmedisinering. Det regnes som et lovbrudd om det ikke finnes et godkjent tvangsvedtak fra Statsforvalteren. 

Behandlingen hjemles i psykisk helsevernloven

Det må altså fattes et tvangsvedtak. Nytteeffekten av at det er til Olgas beste å få sedativa mot sin vilje, må dokumenteres grundig over tid. Vedtaket skal sendes til Statsforvalteren for vurdering. Bedømmelsen derfra ligger i om Olga får nødvendig helsehjelp, og om hennes selvbestemmelsesrett blir ivaretatt så langt det er mulig.

Etter dagens regelverk hjemles slik form for tvangsbehandling i psykisk helsevernloven, siden Statsforvalteren ikke anser demens for å være somatisk sykdom, men primær eller sekundær degenerativ hjernesykdom med ledsagende atferdsforstyrrelser og psykiske symptomer (APSD).

Hvis Olga motsetter seg å ta psykofarmaka i skjult form, kan det altså ikke gis til henne med tvang som et forebyggende tiltak for å gjøre henne mer «rolig». 

For selv om Olgas behandling ikke anses som somatisk helsehjelp, fordrer det like fullt en helhetlig vurdering dokumentert av kyndig helsepersonell, om den faktisk har overveiende nytte og som må tas til orientering av Statsforvalteren. 

Uheldig

Det bør ikke være vanskeligere for leger og sykepleiere å skille mellom psykiatri og somatisk sykdom enn det er for jurister når det gjelder demens. Ulne og kunstige diagnostiske grenser for demens hjelper verken pasienter eller helsepersonell.