En vårkveld for noen år siden mistet min far evnen til å snakke. Sykepleieren på legevakttelefonen forsto umiddelbart at det trolig var snakk om et hjerneslag og ba oss komme med det samme. Fra da av, gikk alt fort.

Min far ble sendt til videre til universitetssykehusets røntgenavdeling hvor et team av kompetent helsepersonell jobbet natten gjennom med å åpne en vanskelig tilgjengelig blodåre. Neste morgen var min far like talefør som han alltid hadde vært.

Jeg var redd for at min far skulle dø

Jeg var redd den natten. Redd for at min far skulle dø og redd for hvordan han ville være hvis han overlevde. Men ikke én gang den natten bekymret jeg meg for om en saksbehandler ville overprøve de faglige vurderingene til helsepersonellet på universitetssykehusets røntgenavdeling og insistere på at de heller skulle tilby en tjeneste på et lavere nivå. 

Slik hadde det ikke vært hvis blodproppen hadde rukket å gjøre skade. Hvis han hadde fått livslangt behov for hjelp og støtte, ville min far tilhørt den store og sammensatte gruppen som kommunen skal «sørge for tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester». Men hva som er «nødvendig», ville det ikke nødvendigvis vært opp til helsepersonellet som kjente min fars situasjon best å definere.

Tromsø kommune reduserer hjelpen tross faglige råd

I alle fall ikke hvis vi skal tro historien til Turid Nilsen som jeg leste i avisen iTromsø tidligere i høst. Nilsen lever med MS og har hatt brukerstyrt personlig assistent (BPA) ni timer hver natt i flere år. Nå mener imidlertid Tromsø kommune at det får være tilstrekkelig at natt-tjenesten stikker innom to ganger i løpet av natten. 

Vedtaket begrunnes med at Nilsen har innlagt blærekateter og dermed ikke trenger å gå på do og at hun dessuten har ny madrass. At Nilsens fastlege, som formodentlig kjenner henne godt, har argumentert for at det nye vedtaket er uforsvarlig, har ikke hatt noen betydning for utfallet i saken. Seksjonsleder for hjemmetjenester i kommunen sier at fastlegens vurderinger er viktige, men ikke avgjørende for vedtak som fattes.

Beslutninger blir tatt på avstand

I Norge holder vi oss med to parallelle helsetjenester. En spesialisthelsetjeneste der det er fagfolkene som står nærmest den syke som tar beslutningene og en kommunal helse- og omsorgstjeneste der beslutninger om tildeling av tjenester tas av personer som knapt har møtt personen det gjelder. 

Selv om enkelte kommuner angivelig har gjennomført såkalte «tillitsreformer», synes mange kommuners tildelingspraksiser å være basert på en underliggende mistenksomhet til fagfolk. Det er som om man tenker at hvis de som kjenner pasientene og brukerne best, får et ord med i laget, så kan folk komme til å få tildelt for mange og omfattende tjenester. 

Det er dette den amerikanske filosofen Maxine Greene har omtalt som «seeing small» – å se verden «from a detached point of view» – i motsetning til å se noe på nært hold («seeing big») slik at alle nyanser og detaljer blir synlige.

De nærmeste holdes utenfor

Jeg skal ikke uttale meg om hvor lang- eller nærsynt Tromsø kommune er, men hvis vi skal legge Nilsens historie til grunn, så er i alle fall ikke fastlegen betraktet som en relevant aktør å involvere i vurderings- og beslutningsprosesser. 

Hvorvidt andre som kjenner Nilsens situasjon godt, som for eksempel hennes BPA, er tatt med på råd, sier ikke historien noe om. Ei heller om de som fattet vedtaket, har tilbrakt en natt eller to hos Nilsen for å observere den nye madrassens fortreffelighet. Men det er kanskje grunn til å anta at så ikke er tilfelle.

Et tankeeksperiment

La oss gjøre et tankeeksperiment og applisere kommunens logikk på min fars historie i spesialisthelsetjenesten. Se for dere at den høyt kvalifiserte radiologens beslutning ble overprøvd av en saksbehandler som betraktet det hele på trygg og objektiv avstand og dermed kunne insistere på at man heller skulle tilby behandling på et «lavere effektivt omsorgsnivå». 

«Hvorfor ikke prøve en skvett blodfortynnende medisin først, for eksempel? Mye billigere og kanskje nesten like effektivt!» Og hvis radiologen hadde uttrykt at dette ville være uforsvarlig, slik Nilsens fastlege gjorde, kunne man hentet inn en leder som kunne insistert på at «legens vurderinger er viktige, men ikke avgjørende». Dette ville vært et absurd scenario, men det er altså denne logikken vi finner oss i, i svært mange av landets kommuner.

Behandlingen min far fikk, gjorde at vi fikk en siste sommer sammen. Han døde hjemme senere samme høst av et nytt massivt hjerneslag og unngikk dermed å måtte overbevise kommunes tildelingsenhet om sine omsorgsbehov. Jeg er takknemlig for innsatsen til fagfolkene på universitetssykehuset som ga min far en ekstra sommer. Og jeg er takknemlig for at beslutninger med betydning for min fars helse og livskvalitet ble tatt av helsepersonell og ikke av en saksbehandler som betraktet min far og hans livssituasjon «from a detached point of view».