Jeg har jobbet i helsevesenet lenge nok til å vite at ledelse betyr alt, og at dårlig ledelse kan koste både mennesker og mening.

De siste årene har jeg sett hvordan systemet har glidd fra faglig fellesskap til styringslogikk. Og der ledere måles på budsjettbalanse snarere enn pasientkvalitet.

Ledelsen har mistet fotfeste

Da helseforetaksmodellen ble innført i 2002, var målet å skape mer profesjonell styring av sykehusene. Politikerne skulle trekke seg tilbake, og direktørene skulle få handlefrihet og ansvar.

20 år senere står vi igjen med et system som har fjernet ledelsen fra virkeligheten på gulvet.

Jeg ser ledere som bruker dagene på rapportering mens ansatte sliter med å få turnusen til å gå opp. Budsjettene balanseres, men fagmiljøene bryter sammen. Og toppledere får millionlønninger for «resultater» som sjelden handler om pasienter.

Da er det ikke rart at tilliten rakner.

Bak hvert tall ligger et menneske

I helsevesenet har styringsspråket tatt over. Vi snakker om «produksjon», «enheter» og «effektiviseringskrav». Men bak hvert tall ligger et menneske.

Hver gang en leder må kutte i bemanningen, flyttes ansvaret for pasientsikkerhet nedover i systemet – til dem som faktisk står i det.

Helseledelse handler ikke om tall, men om mennesker, fag og verdier. Likevel måles sykehusene på indikatorer som aldri fanger det som virkelig betyr noe: trygghet, tillit og kvalitet.

Helsevesenet er ikke et konsern

Jeg har møtt mange dyktige ledere uten helsefaglig bakgrunn. Men jeg har også sett hva som skjer når ledelsen mister forståelsen for hva klinisk arbeid faktisk innebærer.

Når man aldri har stått i et pasientrom der tiden ikke strekker til, eller kjent på ansvaret når et menneske dør, er det lett å tro at helsevesenet kan styres som et konsern.

Samtidig kastes mange fagfolk inn i lederroller uten ledertrening – drevet av idealisme, men uten verktøy til å håndtere systemet. Det er ikke deres feil. Det er systemets.

Det finnes heldigvis unntak

Det finnes heldigvis unntak. Arne Flaat, tidligere direktør i Helse Nord-Trøndelag, var ett av dem.

Han hadde ingen helsefaglig bakgrunn, men forsto mennesker, kultur og fag. Han bygget tillit ved å være synlig, lyttende og ærlig – både når det stormet og når det gikk bra.

Kanskje var det nettopp fordi han ikke var lege at han lyttet mer, stilte flere spørsmål – og dermed forsto mer.

Flaat viste at god helseledelse ikke handler om tittel, men om tillit, relasjoner og reell tilstedeværelse.

Den gode helselederen må kunne to språk

Vi må slutte å spørre om sykehus skal ledes av leger, sykepleiere eller økonomer. Det viktige er ikke bakgrunnen, men forståelsen.

Den gode helse­lederen må kunne to språk: det kliniske – der fag, etikk og pasient står i sentrum – og det administrative – der økonomi, struktur og strategi må til for å holde hjulene i gang.

Det er kombinasjonen som teller.

Vi trenger ledere som forstår pasientbehandlingens virkelighet, men som også evner å tenke helhet, styre ansvarlig og bygge kultur.

Tillit er den egentlige lønna

Debatten om lederlønninger handler ikke bare om symbolikk, men om troverdighet.

Når sykehusdirektører tjener fire ganger mer enn fagfolkene som holder systemet i gang – og samtidig ber ansatte «ta et ekstra tak» – oppleves det ikke som ledelse, men som avstand.

I helsevesenet er tillit selve valutaen. Og den kan ikke kjøpes med bonuser.

Vi må bygge et nytt ledelsesideal

Vi må bygge et nytt ledelsesideal i norsk helsevesen – et som forener faglig tyngde og menneskelig innsikt med strategisk evne.

Det krever systematisk lederutvikling, reell kompetansebygging og en kultur der ledelse er et fag, ikke en posisjon.

Vi trenger ledere som tør å være til stede i virkeligheten, som står i krysspresset mellom fag og økonomi, og som husker hvorfor vi har sykehus: ikke for systemets skyld, men for pasientenes.