Thea Steensohn (24) jobber som sykepleier på en sengepost i Bergen og studerer akuttsykepleie ved siden av. Allerede som barn følte hun seg annerledes, men trodde hun kom til å vokse det av seg.

Steensohn fortalte sin historie til avisen Sunnhordland tidligere i høst.

– Det var først på videregående jeg skjønte at ting ikke ble bedre, sier hun til Sykepleien.

Fikk avslag 

Hun oppsøkte fastlegen første gang da hun var 18 år, med symptomer som kunne minne om angst og depresjon, men uten at hun var nedstemt.

– Først ble jeg feildiagnostisert med depresjon og fikk tilbud om antidepressiva. Det takket jeg nei til.

Ett–to år senere oppsøkte Steensohn fastlegen på nytt. Hun ba om å bli henvist til utredning for ADHD.

Steensohn fikk avslag fra både Haugesund og Stord DPS.

Avslaget gjorde at hun ga litt opp, forteller sykepleieren.

Etter enda et år og nok et avslag, fikk hun endelig hjelp. I mai 2025, 24 år gammel, fikk hun diagnosen ADHD.

– Jeg kjente på en lettelse da jeg fikk diagnosen over at det jeg følte faktisk ikke er normalt, sier Thea Steensohn. 

Ulike symptomer mellom kjønnene 

Steensohn forteller at en av grunnene til at hun sto på for å få en utredning, var at hun på sosiale medier hadde sett kvinner være åpne om diagnosen, og at ADHD kan se forskjellig ut hos menn og kvinner.

– Det har lenge blitt sett på som en «guttediagnose». Jeg trodde ADHD handlet om å ha mye energi, man sliter med å sove og man får dårlige karakterer. Men for meg tok det mye energi bare å gjøre enkle ting i hverdagen, sier hun.

Hun sov mye og utsatte oppgaver.

– Jeg måtte ofte hvile noen timer før jeg klarte å få meg til å pusse tennene. Små oppgaver føltes utmattende og jeg følte meg lat, sier sykepleieren. 

På skolen klarte hun seg faglig, men konsentrasjonen var dårlig.

– Jeg kunne ikke lese på skolen, alt måtte pugges hjemme. I timene lå jeg ofte og sov, eller satt og tegnet i bøkene mine.

Steensohn lister opp noen av hennes symptomer:

• Dagdrømming og konsentrasjonsvansker.
• Utålmodighet.
• Emosjonell dysregulering, der hun som barn ofte ble misforstått og kunne bli sint og fysisk.
• Overtenking som påvirket selvbildet.
• Vanskelig med å fullføre oppgaver.
• Glemskhet.
• Tilleggsdiagnoser som sosial angst og angst.

Romantiserer diagnosen

Steensohn forteller at hun opplever at diagnosen var mer tabubelagt før, og at det var mange fordommer, for eksempel at man er dårlig i skolen. 

– Nå som det har vært mye åpenhet på sosiale medier, føler jeg at det hat gått litt motsatt vei. Jeg føler at det i det siste har blitt romantisert å ha en psykisk lidelse, sier Steensohn. 

Hun mener åpenhet er bra, men at det kan sykeliggjøre følelser som egentlig er helt normale. 

Hun advarer mot at folk selvdiagnostiserer seg basert på enkelte symptomer, og understreker at det å ha ADHD innebærer mer enn bare de overfladiske symptomene. 

– Det kan høres så lett ut å ha ADHD, nesten attraktivt. Men det blir så feil ovenfor de som faktisk har en diagnose. Jeg har holdt på i flere år, og det har vært en lang prosess. Jeg hadde gjerne levd uten de utfordringene jeg har. 

– Skammet meg

Før Steensohn fikk diagnosen ville hun ikke bli eldre. Alt var slitsomt og tungt, uten at hun forsto hvorfor.

– Jeg skammet meg over tankegangen. Alle andre hadde reelle problemer. Jeg følte ikke at jeg hadde rett på å føle slik, sier Steensohn. 

Tanken på barn, flytte ut for seg selv, ta videreutdanning og jobbe 100 prosent la hun fra seg. 

– Jeg var ikke suicidal, men jeg orket ikke tanken på fremtiden, sier hun. 

Forteller ikke jobben om diagnosen

Medisinene hun har begynt på, har hjulpet henne mye, forteller Steensohn. Konsentrasjonen er bedre, og hun dagdrømmer mindre.

Hun forteller hva som kan skje hvis hun er uten medisiner:

– Første studiedag glemte jeg å ta medisinen. Da sovnet jeg i timen, sier hun.

Steensohn er åpen om at hun har ADHD, men har likevel valgt å ikke fortelle den nye jobben om diagnosen.

– Jeg vil ikke at folk skal behandle meg annerledes eller gi meg tilrettelegging.

–  Hva om de leser dette?

– Jeg er ikke redd for at de skal lese om det. Det er noe annet enn om jeg selv tar det opp. Da kan det fort oppfattes som at jeg ber om tilrettelegging eller trenger mer enn andre nye på jobben. 

Viktig med struktur 

På jobb og i studiene bruker Steensohn visuelle hjelpemidler, siden hun har bedre visuell enn verbal hukommelse. Hun bruker farger og lager sjekklister.

– Når man jobber som sykepleier, er det ikke alltid lett å holde strukturen. Man jobber med mennesker, og da endrer ting seg fort. Multitasking kan være overveldende, og jeg kan ha vanskeligheter med å prioritere, når det ikke er tydelig hva som skal prioriteres først.

For Steensohn er det viktig å ha en struktur i hverdagen. Det er også viktig å ikke være for hard mot seg selv og å bruke kritikk positivt, sier hun. 

Drømmen videre

Steensohn studerer deltid som akuttsykepleie ved siden av jobben. 

– Når det oppstår akuttsituasjoner på sengeposten, vil jeg være helt trygg i alle beslutninger jeg tar, sier hun.

Hun trives når ting går fort, og drømmer om å jobbe i ambulanse eller på akuttmottak.