Over 727 000 mennesker mistet livet i selvmord globalt i 2021, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Selvmord er blant de ledende dødsårsakene blant unge – uavhengig av land og levekår. Til tross for global innsats, går utviklingen for sakte: FN har som mål å redusere selvmordsraten med 33 prosent innen 2030. Med nåværende utvikling vil kun en reduksjon på 12 prosent være oppnådd innen den fristen. 

I Norge har vi innført en nullvisjon for selvmord gjennom regjeringens handlingsplan «Ingen å miste» (2020–2025). Likevel viser tall fra Folkehelseinstituttet (FHI) at vi har 727 registrerte selvmord i 2024. Dette er ikke bare statistikk. Det er liv som går tapt med berørte familier og nettverk som står igjen. Ofte med ubesvarte spørsmål de aldri vil få svar på. På Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september må vi minne hverandre om at håp skapes gjennom handling.

Det er et globalt og nasjonalt rop om hjelp

Tallene fra WHO og FHI viser at selvmord er et alvorlig folkehelseproblem – både globalt og i Norge. Vi har møtt mennesker som har mistet håpet, og vi har kjent på maktesløsheten. Men vi har også sett hva som skjer når noen blir møtt med noen som spør og bryr seg og med varme, tid og tilstedeværelse. 

I Norge er menn overrepresentert i selvmordsstatistikken og utgjør omtrent 70 prosent av alle som dør i selvmord. Dette kjønnsperspektivet må tas med i både forebygging, forskning og utforming av tiltak.

Det farligste er å ikke spørre

Som sykepleiere treffer vi mennesker i alle livets faser, ofte nær. Vi ser blikket som flakker, ordene som mangler og kroppen som bærer mer. Vi er der når livet er på sitt mest sårbare, og det gir oss en unik posisjon. Men det krever mot. Mot til å stille spørsmålet: «Har du tanker om å ta ditt eget liv?» Og mot til å stå i svaret, uansett hva det er. Erfaringen har lært oss at det farligste er å ikke si noe. Å ikke spørre. Å ikke vise at vi tåler smerten.

Vi må våge å se innover

Det er lett å tenke på selvmordsforebygging som noe vi gjør for andre. Men vi må også våge å se innover. Det handler også om oss som står i det hver dag. Forskning viser at selvmordsraten blant sykepleiere er høyere enn hos mange andre yrkesgrupper. Vi jobber i høyt belastede miljøer med stort ansvar og ofte under tidspress. 

Mange opplever emosjonell utmattelse, moralsk stress og manglende støtte. Dette gjør oss sårbare, og det må vi snakke mer om. Å forebygge selvmord handler om å ta vare på hverandre som kolleger. Vi trenger systematisk kollegastøtte, debrifing og trygge arenaer for å snakke om belastningene – ellers risikerer vi å miste våre egne.

De som ser alt, blir sett for lite

Vi må også snakke med de pårørende. De som står nær og som ofte bærer en uro som ikke slipper taket. Vi har møtt dem – mødre, fedre, søsken, partnere – som har ropt om hjelp, men ikke blitt hørt. Som har kjent på skyld, skam og ensomhet. Vi må gjøre mer for å inkludere dem, støtte dem og anerkjenne deres rolle. De er ikke bare pårørende De er livsviktige medspillere og håpsbærere. 

Pårørende må ikke bare lyttes til. De må inviteres inn som samarbeidspartnere i behandlingen, ikke bare som vitner til kriser. Når de får kunnskap, støtte og reell medvirkning, kan de være avgjørende for å redde liv.

Håp er ikke bare et ord. Det er en handling

Årets tema for verdensdagen er «Skap håp gjennom handling». For oss handler det om å være til stede, å vise at vi bryr oss og å gjøre det vi kan – selv når vi ikke kan gjøre alt. Det handler om å bygge relasjoner, gi rom for ærlige samtaler og være en trygg havn når alt stormer. Vi har sett at håp kan vokse i de mest uventede øyeblikkene. Når noen blir møtt med respekt. Når noen får hjelp til å sortere tankene. Når noen kjenner at de ikke er alene.

Handlingsplanen «Ingen å miste» (2020–2025) satte viktige mål, men ble for bred og lite forpliktende. Mange tiltak manglet tydelige tidsfrister, evalueringer og ansvarsplassering. Skal vi lykkes fremover, må en ny plan være skarpere, mer konkret – og bygge på det vi vet virker. 

Vi kan gjøre en forskjell

Psykisk helse og rus NSF (SPoR) har gitt tydelige innspill og understreker behovet for en ny handlingsplan der man har våget å sette konkrete prioriteringer på gjennomførbare tiltak, tydelige evalueringspunkter og bredt tverrsektorielt samarbeid. Vi peker på viktigheten av å inkludere erfaringskompetanse, pårørende og etterlatte, samt å styrke innsatsen i somatiske akuttjenester, kommunale tjenester og skolehelsetjenesten. SPoR mener at en ny plan må fokusere på funksjon og hverdagsmestring fremfor kun symptomfrihet, og sikre at hjelpen fortsetter også etter den akutte fasen.

Vi vet at vi ikke kan forhindre alle selvmord. Men vi vet også at vi kan gjøre en forskjell. For den ene. For den familien. For det livet som kanskje ikke ble avsluttet, men fikk en ny retning. På denne dagen – og alle andre dager – vil vi minne oss selv og våre kolleger om dette: Vi må tørre å spørre. Vi må tåle svaret. Og vi må aldri slutte å tro på håpet.