Verdens sykepleiere samlet seg i juni bak et historisk krav om å stanse volden. Og sykepleiernes budskap er enkelt: ikke rør helsepersonell, pasienter eller sykehus. 

I etterkant har situasjonen på Gazastripen gått fra kritisk til katastrofal. Over 100 bistandsorganisasjoner skriver i et samlet opprop i Dagsavisen 23. juli: «Åpne alle grenseoverganger på land, gjenopprett flyten av mat, rent vann, medisinske forsyninger, forsyninger til husly og drivstoff i en FN-styrt mekanisme. Avslutt beleiringen og gå med på en våpenhvile nå.» 

Det er det lett å stille seg bak. Blokaden av nødhjelp må oppheves. Fordrivelsen av et helt folk, totalødeleggelsen av et helt samfunn, et land – dette er grove krigsforbrytelser som verden sjelden ser.

En enstemmig front for menneskeverdet 

Under den internasjonale sykepleierkongressen i Helsingfors i juni, med over 7000 deltakere fra mer enn 130 land, skjedde noe historisk. For første gang har alle medlemslandene i International Council of Nurses (ICN) samlet seg enstemmig om en kraftig fordømmelse av angrep på sykepleiere, helsepersonell, pasienter og helseinstitusjoner i væpnede konflikter. Vedtaket ble fremmet av Norsk Sykepleierforbund på vegne av Sykepleiernes Samarbeid i Norden (SSN). Saken fikk full støtte – inkludert fra både Israel og Palestina. 

At sykepleiere fra både Israel og Palestina stiller seg bak samme krav om å beskytte helsepersonell og helsetjenester i en av vår tids mest brutale kriger sender et globalt signal: Noen grenser må aldri krysses – selv i krig. 

Det skulle bare mangle, kan vi mene. Men likevel er dette er et unikt gjennombrudd i en tid hvor nøytralitet og beskyttelse av helsetjenester ikke lenger kan tas for gitt.

Verden må våkne 

Siden oktober 2023 har vi vært vitner til en katastrofal forverring av den humanitære situasjonen på Gazastripen. Sykehus er bombet. Ambulanser hindres og beskytes. Helsearbeidere drepes i tjeneste. Nødhjelp blokkeres eller kontrolleres i et omfang som gjør det umulig å møte befolkningens akutte behov, og mennesker som står i kø for å få tildelt mat, skytes på og drepes, angivelig på ordre. Og nå fester en menneskeskapt hungersnød grepet. Også fra Vestbredden meldes det om økende vold, vilkårlige angrep og arrestasjoner. 

Dette er klare brudd på internasjonal humanitærrett. Det finnes ingen unntak som gjør slike handlinger lovlige, uansett krigens årsak eller aktør. Å skyte sultende mennesker som står i matkø, er hinsides enhver fatteevne. Og flydropp av mat, slik Israel nå gjør, er en hån. Dessuten: Barn svekket av hungersnød kan ikke reddes med ris og mel. Kroppen vil ikke tåle det. Det de trenger, er forsiktig tilførsel av spesialtilpasset næring, og de trenger helsepersonell som kan gi dem det. Det vi krever, er at nødhjelpen fra det internasjonale samfunnet slippes inn. 

Når helsehjelp blir livsfarlig

I Ukraina er helsebygg bombemål. I Sudan angripes sykehus og klinikker som del av den brutale borgerkrigen, og voldtekt brukes aktivt som våpen. I Kongo forhindres nødhjelp og helsearbeid av væpnede grupper mens de kjemper om kontrollen over naturressursene. Og i spenningen rundt Iran og nærliggende regioner ser vi mønsteret gjenta seg: Sivile og helsearbeidere betaler prisen når verdensledere uten skrupler og humanistisk gangsyn ignorerer de mest grunnleggende reglene for krig.

«Da krigen kom, flyktet alle lederne og de som jobbet i administrasjonen. Sykepleierne og legene ble igjen, og nå er det de som driver sykehusene. De lapper sammen istykkerskutt medisinsk-teknisk utstyr og fortsetter å jobbe. Behandling av pasienter har de flyttet til kjellerne. Det er for farlig å drive med det oppe i etasjene.» 

Kataryna Balabanova, sjefsykepleier i Ukraina, fortalte dette da vi møttes i Helsingfors i juni. Helsepersonell står i front, også i okkuperte områder. Ikke med våpen, men med sårbehandling, lindring og livreddende innsats. For den innsatsen blir de beskutt og bombet. 

Det internasjonale humanitære rammeverket – særlig Genève-konvensjonene – gir et klart vern for helsepersonell og sivile. Forpliktelsene brytes likevel gjentatte ganger, og det får tilsynelatende ingen konsekvenser. 

En kamp for fred og ansvarliggjøring 

Jeg er enig med kollega Kine Berglund i at ICNs resolusjon er mer enn symbolikk. Den forplikter, og den krever at verdenssamfunnet tar grep. Vi trenger umiddelbare og varige tiltak for beskyttelse av sivile og helsetjenester i konfliktområder. Vi krever reell ansvarliggjøring ved brudd på internasjonale lover, og press på regjeringer. 

Liv skal reddes, ikke tas. De som redder liv, skal beskyttes. Ikke angripes. Nødhjelp og mat må frem. Krigsforbrytelser må få reelle konsekvenser. Det mest prekære nå er Gaza, og det må handles akutt.

Som Arnulf Øverland sa det: 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem! 
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv! 
Jeg roper med siste pust av min stemme: 
Du har ikke lov til å gå der og glemme!