Minneord over Unni Harvei

21. mai i år døde Unni brått og uventet, 87 år gammel.

Jeg ble direktør ved Radiumhospitalet i 1982. Da var Unni assisterende sjefsykepleier. To år senere ansatte jeg henne som sjefsykepleier. Det var før sjefsykepleiere ble til sykepleiefaglige direktører og før sykehus ble til helseforetak. Excel-arkene var ikke oppfunnet. De ble først lansert 30. september 1985. 

Unni var sjefsykepleier fram til i 2002 – det året helsereformen ble innført.

Vi gjorde mye nyskapende ved Radiumhospitalet i Unnis tid. Det fantes i Norge ingen spesialutdanning for kreftsykepleie, onkologisk sykepleie. Siden overordnede myndigheter ikke så behovet for det, så laget vi i 1982 utdanningen selv, som intern utdanning. Unni var en viktig pådriver. Ansatte ved sykehuset fikk permisjon med lønn for å gjennomføre utdanningen. Senere ble utdanningen overført til Høgskolen i Oslo, og fra 2001 Oslomet storbyuniversitet.

Forum for sykepleiere i kreftomsorgen (FSK) ble etablert 1984 for å utvikle og formidle kunnskap innen kreftsykepleie til sykepleiere i Norge og for å samarbeide med faggrupper i Europa og internasjonalt. Unni var en viktig pådriver uten å stikke seg fram, beskjeden som hun var. Hun var ikke opptatt av egen person, men veldig stolt av alle de hun hadde ansvaret for. Og hun viste det. 

Unni kom tidlig på jobb og traff andre som også var tidlig ute. Alle kjente henne. Hun utstrålte varme og trygghet. Og hun lyttet mer enn hun snakket. Derfor var det så mange som kom til henne for å få råd og hjelp når livet ble for vanskelig. Enten de var pasienter, pårørende, eller ansatte. Unni tålte mye, men hadde lav toleranse for urettferdighet. Og hun hadde ingen autoritetsangst. 

Vi er mange som savner Unni. Veldig mange. 

Hun var ikke bare Radiumhospitalets beste sjefsykepleier. Hun var verdens beste sjefsykepleier.