Belønner kontorrotter, straffer sykepleiere

Leder Sykepleien
Illustrasjon: Marie Rundereim
Lei av lønnsgapet mellom kvinne- og mannsdominerte yrker? Bare vent til du får se pensjonen din!

Hørt noe så kjedelig som ordet pensjon? Det minner om sagmugg, løs hud og gebiss. Det minner om alt du ikke har lyst til å tenke på når du er ung, sprek og vakker. Du tar nok heller et glass tran enn å sette deg inn i reglene for tidligpensjon og særaldersgrense. Du tenker at det er best å ikke tenke på det, for hvor mye kan ikke skje før du stempler ut for siste gang? Ta en dag om gangen, oppmuntrer du deg selv. Det er jo ikke mulig å ta innover seg alle eventualiteter som kan inntreffe, nå når du kanskje nettopp har skaffet deg fast jobb og penger til dine første IKEA-møbler.

Virkning på hjernecellene

Jeg forstår deg godt, altså. Det siste jeg selv tenkte på da jeg - med god hjelp av studielånet - haiket Europa på kryss og tvers som tyveåring, var de pengene jeg eventuelt måtte få på slutten av arbeidslivet. Men da jeg plutselig rundet 60, ramlet det plutselig inn et brev med tilbud om å gå på et pensjonskurs. Pensjonskurs? Ja vel, tenkte jeg. Så har jeg altså kommet dit.

Pensjonskurset foregikk på et solfylt konferansested et sted på grønne Hadeland, og deltakerne så overraskende unge ut! Opplegget viste seg å være smått genialt. Etter to dager kunne jeg nikke gjenkjennende til begrepet levealdersjustering. Jeg forbandt det ikke lenger med aktiv dødshjelp. «AFP», «avkortning» og «skatt for pensjonister», ord som tidligere bare ville gått meg hus forbi, hadde nå en umiddelbar virkning på hjernecellene mine. Hver krone angikk plutselig meg. Det ble et brutalt møte.

«Bærekraftig»

Jeg er født såpass tidlig at pensjonsreformen som trådte i kraft i 2011, ikke vil bite noe særlig på meg. Sjokket jeg opplevde da jeg nærmest motvillig satte meg inn de nye reglene, var derfor ikke på egne vegne, men på vegne av alle de som er unge i dag og som lever i den villfarelsen at de vil være evig unge. Det vil de ikke. Pensjonsreformen, som ble til etter et bredt politisk forlik i 2009, vil kunne bety krise for alle som gjennom et langt liv tjener forholdsvis lite, jobber redusert arbeidstid eller er i jobber som sliter tungt på kropp og sjel. 

I likhet med andre land ble norske politikere på 2000-tallet bekymret for pensjonskostnadene til en befolkning som blir eldre og eldre. Stortinget ville derfor gjøre pensjonen «bærekraftig». Siden folk stadig lever lenger, ønsket de å justere alderspensjonen etter forventet levealder for hvert årskull. Mens jeg (redaktør og kontorrotte) må jobbe til 67 år for å få full pensjon, må de kommende årskullene jobbe lenger for å oppnå samme pensjon som før. Hvis forventet levealder øker, vil levealdersjusteringen føre til at yngre årskull får lavere pensjon ved en gitt uttaksalder. Utsetter man uttaket av pensjon og jobber lenger, kompenserer man for dette. En som i dag er 25 år må antakelig jobbe helt til 72 for å få full pensjon. Riktignok er det mulig for alle å gå av fra 62 år. Men da blir pensjonen MYE mindre. Jo lenger man jobber, desto bedre blir pensjonen.

Ødelegger pensjonen

Alle disse prinsippene høres i utgangspunkt fornuftige ut, men konsekvensene er brutale. Pensjonsekspert Harald Engelstad viser i en artikkel i Aftenposten nylig at pensjonsreformen belønner de ressurssterke (de med høy utdanning og kontorjobber), mens overraskende mange vil måtte klare seg som minstepensjonister – eller garantipensjonister – i framtiden. Profilen reformen har, vil «straffe» alle som av en eller annen grunn ikke har gitt full gass i arbeidslivet.

Har politikerne forstått hvor lite våre barn vil få i alderspensjon fra folketrygden, spør Engelstad, og regner ut at en person født i 2000 som jobber i 40 år med en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 500 000 kroner, og som greier å stå i jobb til 67 år, vil få en folketrygd tilsvarende minstepensjon for enslig etter gamle regler (cirka 185 000 kroner). Han har kalt pensjonsreformen for uetisk og kvinnefiendtlig, og spår en generasjonskonflikt, fordi politikerne «ikke har sikret våre barns pensjoner. De har ødelagt den» (Aftenposten 3. januar).

Ingen garanti

I denne utgaven viser vi hvordan eldre sykepleiere forsøker å forlenge arbeidslivet ut over 65 år for å skaffe seg en bedre pensjon. Sykepleiernes særaldersgrense ble i sin tid lovfestet i erkjennelse av at sykepleieryrket er så hardt og fysisk krevende at det normalt er vanskelig å skjøtte oppgavene forsvarlig til ordinær aldersgrense. Særaldersgrensen er i praksis en tidligpensjonsordning som sikrer sykepleiere full pensjon minst to år tidligere enn de fleste andre.

Mange sykepleiere – også unge – vil glede seg over at en slik ordning finnes, og arbeidstakerorganisasjoner vil kjempe tappert for å forsvare den. Men ordningen er under stort press, fordi den i liten grad støtter opp om tiltakene som nettopp skal stimulere folk til å stå lenger i jobb. Men den er problematisk også av andre grunner. Dagens lov sikrer riktignok sykepleierne full pensjon fra 65 år (eller tidligere gjennom 85-årsregelen). Men verdien av denne pensjonen vil falle dramatisk som følge av levealdersjusteringen som vil ramme alle.

Illustrasjon Marie Rundereim

Om ikke regjeringen – sammen med partene i arbeidslivet – finner på noe mer fornuftig, vil sykepleierne derfor kunne oppleve et pensjonsgap som vil få lønnsgapet mellom manns- og kvinnedominerte yrker til å blekne. Rapporten «The gender gap in pensions in the EU» viser at kvinnelige pensjonister i likestillingslandet Norge risikerer å bli rammet av langt større inntektsforskjeller enn det som allerede er tilfellet i den yrkesaktive delen av befolkningen. Sykepleierne (ni av ti kvinner) oppfyller alle de kriteriene som gjør dem til fremtidige pensjonstapere.

Arvesølvet

Om du som fyller 25 år i år og fortsatt henger med her – til tross for at temaet kanskje minner deg litt om inngrodde negler og grå stær – så er det tross alt én trøst: Pensjonisttilværelsen ligger så langt fram i tid at det er mulig å påvirke den. Stortinget må gjerne belønne dem som jobber lenge, men politikerne er nødt til å gi pensjonssystemet en profil som sikrer personer i krevende omsorgsyrker en inntekt de kan leve av som pensjonister. Arbeidstakerorganisasjonene må ikke forhandle bort særaldersgrensen uten å sikre sykepleierne en anstendig exit etter et langt liv med mye fysisk slit. Og du selv må nok innse at du aldri får i pose og sekk: Hull i CV-en kan være spennende. Men det vil aldri lønne seg.

Sykepleierne (oppfyller alle de kriteriene som gjør dem til fremtidige pensjonstapere