Sykepleie er komplekst

Sykepleieforskning har blitt kritisert for å være «navlebeskuende» og for lite opptatt av å studere hvordan vi kan endre dagens praksis, anvende forsk-ningsresultater og produsere generaliserbare funn. Vi har tradisjoner for å levere beskrivende, ofte kvalitative studier eller tverrsnittsstudier fra spesifiserte praksisområder. 
Sykepleiere engasjere seg i et stadig bredere spekter av aktiviteter, mange av dem er svært komplekse, og de jobber i alle deler av helsevesenet. Eksempler på slike aktiviteter er undervisning av pasienter og pårørende, koordinering av pakkeløsninger for psykososial omsorg for en hel familie, støtte for å gi pasientene mulighet til å ha egenomsorg, og så videre. 
Sykepleie er en typisk kompleks intervensjon: en aktivitet sammensatt av flere komponenter med potensial for interaksjon når de utøves overfor den tilsiktete målgruppen, og som gir en rekke mulige og variable resultater (Medical Research Council, 2008). Samtidig har intervensjonsstudier i sykepleie problemer med å vise til signifikant effekt av den intervensjonen eller tiltaket det forskes på. 
På jubileumskonferansen til avdeling for sykepleieforskning på Universitetet i Oslo i juni presenterte professor og sykepleier David Richard et forslag til hvordan vi bør måle effekten av sykepleie. Ved å definere sykepleie som en kompleks intervensjon kan vi måle effekten ved å slå sammen de komponentene eller detaljene som kan påvirke resultatet. Standardisert pasientundervisning kan gi ulik effekt fordi pasienter har lest om sykdommen på internett eller den sykepleieren som gir informasjon har for liten tid til spørsmål. Hvordan skal vi identifisere og måle en marginal effekt og skille den fra tilfeldig variasjon når vi forsker på sykepleie? Kanskje et av svarene er å bli mer oppmerksomme på detaljene, fordi det er der vi finner den reelle effekten av intervensjonen sykepleie. Eller som en tidligere kollega sa: «Fanden befinner seg i detaljene»!