«Less is more» uttrykker en idé om forenkling og reduksjon for å oppnå ønskede resultater. Spørsmålet er om denne ideen bør anvendes i utdanning av praksisveiledere.

I en kronikk i Sykepleien 8. desember argumenterer Matias Rasi for behovet for nytenkning når det gjelder utvikling av veiledningskompetanse. Vi deler analysen av utfordringsbildet: Praksisfeltet er presset, og behovet for dyktige veiledere er stort. Men foreslått løsning, å redusere omfanget av veilederutdanning, treffer etter vår mening ikke blink. Vi er altså enige i diagnosen, men uenige i medisinen. 

I dagens helsetjeneste ser vi at veiledningskompetansen ofte blir nedprioritert. 

En nøkkelrolle

Praksisveiledere har en nøkkelrolle i sykepleierstudenters faglige og personlige utvikling. Gjennom sykepleierstudiet skal studentene både lære sykepleie, og de skal lære å være sykepleiere. Praksisveiledere støtter studenter i dette spennet hver eneste dag: fra ferdigheter og prosedyrer til dømmekraft, etisk refleksjon og samhandlingsevne. 

Vi må derfor anerkjenne praksisveilederes behov for å utvikle egen veiledningskompetanse. De skal både lære veiledning og utvikle seg til å være veiledere. Dette krever tid til refleksjon og modning og vil kunne utfordres av korte kurs og kjappe løsninger.

Veiledning er mer enn en metode

Praksisveiledning har en avgjørende betydning for kvaliteten i profesjonsutdanninger som helhet. Den nederlandske pedagogen Gert Biesta beskriver at all utdanning handler om subjektivisering, sosialisering og kvalifisering. Dette gjelder også for utdanning av praksisveiledere. En skal utvikle personlig og profesjonell identitet som veileder (subjektivisering), inkluderes i et fagfellesskap og en tradisjon (sosialisering), og en skal tilegne seg verktøy og ferdigheter for å mestre veilederrollen og veiledningssituasjoner (kvalifisering). 

Gjennom dialogbasert utdanning knyttes teori og praksis sammen. Tid er en avgjørende faktor i utvikling av relasjonskompetanse, etisk dømmekraft og trygghet i veilederrollen. Dette understrekes i UHR-Helse og sosialfag sine veiledende retningslinjer (2018) for utdanning og kompetansevurdering av praksisveiledere.

Veiledning er altså mer enn en metode. Veiledning er en utviklingsprosess for å møte studentens behov for læringsstøtte i en kompleks læringsarena i praksis. Studentene har klare oppfatninger om hva som er god praksisveiledning. Her trekkes praksisveileders relasjonskompetansen oftest frem.

Effektivitet er ikke det samme som kvalitet

Effektivitet handler om å bruke minst mulig ressurser for å nå et mål. I et akselererende samfunn fokuseres det ofte på hvordan ting kan gjøres raskere og mer effektivt. Med økende press på utdanning av tilstrekkelig antall sykepleiere, tvinges effektivitetstenkningen seg frem også i utdanning av praksisveiledere. Flere veiledere skal utdannes på kortere tid og med mindre bruk av ressurser. 

I Norge har det i flere tiår vært arbeidet med å utvikle praksisveilederutdanninger med helhetlige, didaktisk forankrede tilbud med sterkt vekt på etikk, vurderingskompetanse og relasjonsarbeid. Nasjonalt nettverk for praksisveilederutdanning opprettet av UHR er en arena der utdanninger over hele landet deler erfaringer, drøfter kvalitet og det faglige nivået i dagens praksisveilederutdanninger. Nettverket rapporterer at kvalitet på utdanningene blir stadig presset av kravet om effektivitet.

Vi mener at å tilby kortere kurs, slik Rasi foreslår, vil demontere dette kvalitetsarbeidet. Både utdanning og praksis trenger mer, ikke mindre, fokus på kvalitet i utdanning av veiledere.

Rom for «snarveier»?

Vi mener at utdanning av praksisveiledere ikke må bli gjenstand for «snarveier». Samtidig må utdanningene tilpasse seg den praktiske virkeligheten og tenke nytt både når det gjelder innhold og struktur. Nytt er ikke synonymt med effektivitet. 

Praksisveiledere må gis tilgang til utdanningsprogrammer som ikke går på bekostning av kvalitet. Kvalitet i utdanning gir kvalitet i praksis. Gevinsten er stor: faglig trygge veiledere og høy kvalitet i veiledning av student-, pasient- og pårørende. Disse kvalitetene bidrar også til en faglig forsvarlig praksis og ivaretakelse av pasientsikkerheten. 

Samtidig må praksisveiledere gis mulighet til å vedlikeholde og videreutvikle egen kompetanse gjennom organisatorisk støtte og veiledning på veiledning, slik også Matias Rasi fremhever. 

«Less is more»? Nei, ikke når det gjelder utdanningsprogrammer for praksisveiledere. Her er det fortsatt mer tid, mer kvalitet og mer kontinuitet som bør være gjeldende.