Veiledningskompetanse er ikke bare en tilfeldig ferdighet. Det er hjørnesteinen som sykepleiere og spesialsykepleiere må mestre for å kunne støtte studentenes læring i praksisstudier. Ifølge forskriftene til spesialsykepleierutdanninger bør en praksisveileder som hovedregel ha formell veiledningskompetanse. Forskriften til bachelor i sykepleie definerer for sin del ingen krav om veiledningskompetansen. Dette er ikke godt nok, og det bør være et krav for alle sykepleiere og spesialsykepleiere som veileder studenter i praksisstudier.

Praksisveilederens rolle kan ikke undervurderes. En dyktig veileder er en veiviser i det komplekse og krevende landskapet som praksisstudier utgjør. Gode veiledere skaper et læringsmiljø som fremmer både læring og trivsel, og kan bidra til å forhindre frafall fra studiene. Dette kan ha en vedvarende innvirkning på trivsel og yrkesglede også etter studiene. Studier viser at sykepleiere som har vært fornøyd med praksisstudiene sine, er mindre tilbøyelige til å vurdere å slutte i yrket.

Hva er formell veiledningskompetanse?

Formell veiledningskompetanse defineres som et kurs på 10 studiepoeng på høyskole eller universitet. Slike kurs gir veiledere de nødvendige ferdighetene til å støtte og veilede studentene gjennom deres praksis. Det er likevel ingen krav til videreutvikling eller opprettholdelse av denne kompetansen. Dette legger et tungt ansvar på veilederne selv, som må sørge for at de kontinuerlig utvikler sine ferdigheter, ofte uten tilstrekkelig organisatorisk støtte. 

Allerede da denne veilederutdanningen ble utformet, uttalte flere helseforetak at det blir ressurskrevende å forsikre denne kompetansen for ansatte som veileder studenter i praksis. Studier viser at kun en tredjedel av norske intensivsykepleiere og så lite som 10 prosent av sykepleiere i kommunehelsetjenesten som veileder studenter, har formell veiledningskompetanse. Denne statistikken er alarmerende, spesielt når vi vet hvor sentral veiledning er for studentenes suksess og velvære. Vi må tenke nytt om hvordan vi kan utvikle og opprettholde denne kompetansen.

Hva kan vi gjøre?

En løsning kan være å innføre et kortere kurs som et minimumskrav for alle som veileder studenter, og et tilbud om oppfriskning av veiledningskompetansen. Videre må vi sikre at det finnes organisatorisk støtte for veiledere, slik at de ikke står alene i sitt arbeid. Et eksempel på slik støtte er veiledning på veiledning, hvor veiledere får mulighet til å utvikle sine ferdigheter i en støttende kontekst.

Det finnes allerede forskjellige tiltak, som styrket veiledning i praksis (SVIP)-modellen i Trøndelag, organisatorisk støtte ved intensivavdelinger på Oslo universitetssykehus og et kort veiledningskompetansekurs i Stavanger. Likevel er det behov for en mer sentralisert og koordinert tilnærming for å sikre en helhetlig utvikling av veiledning og veiledningskompetanse. Helseforetak, kommuner og utdanningsinstitusjoner bør samarbeide for å finne en fornuftig og bærekraftig måte å utvikle og opprettholde veiledningskompetansen. I det beste fall bør dette arbeidet koordineres sentralt i hele Norge. 

I lys av dette er det klart at veiledningskompetanse ikke bare er en formalitet, men en avgjørende faktor for studentenes trivsel og læring i praksisstudier. Veiledere føler seg ofte usikre i veiledningssituasjoner og etterspør mer kompetanse. Ifølge en studie ønsker over ni av ti norske intensivsykepleiere mer kompetanse i veiledning. Vi må tenke nytt om hvordan vi utvikler og opprettholder denne kompetansen og sørge for at veiledere får den støtten de trenger for å kunne gjøre en god jobb. Dette er ikke bare en investering i dagens studenter, men i fremtidens helsetjenester. Vi har ingen å miste.