For sykepleierstudenter er desember en måned preget av karakterpress. Mange har en bacheloroppgave som skal fullføres eller øver iherdig til deleksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi. Det er en tid bestående av store krav og en pressende periode hvor det jobbes mot et mål.

Som sykepleierstudent blir man fort dratt inn i et karakterfokus som ikke alltid er rasjonelt. Noen er fornøyde med å bestå, mens andre føler at alt under en A er et nederlag. Jeg kjenner sistnevnte gruppe godt, for jeg har selv vært der. Over tid blir det et mønster: man jobber hardere fordi man er redd for en dårlig karakter, ikke nødvendigvis fordi man er motivert.

Ikke la karakterene definere deg

Jeg skriver selv bacheloroppgave nå og jobber målrettet for å levere en god oppgave. Samtidig er jeg opptatt av å ikke slite meg ut og legge et umenneskelig press på meg selv. Tidligere i studieløpet la jeg et betydelig press på meg selv. Jeg målte egen innsats etter resultatet, ikke etter hva jeg faktisk lærte. Det koster ofte mer enn det gir.

Etter hvert har jeg innsett karakterer ikke er en objektiv måling av intelligens, arbeidsmoral eller fremtidig kompetanse. Det har gjort studiet og eksamensperioder mer håndterbart. Jeg har ikke sluttet å jobbe hardt, men jeg sluttet å gjøre karakteren til et spørsmål om egen innsats og verdi.

Karakterkulturen skaper en ukultur

Det er viktig å snakke om hva dette presset gjør med et studentmiljø. Det handler ikke bare om krav fra mastergrader med skyhøye poenggrenser. Presset kommer også fra hverandre, ofte helt ubevisst. 

Når gode karakterer deles høyt, og de andre ikke nevnes, såkalte kantinekarakterer, skaper det en vrangforestilling om at alle andre gjør det bedre. Denne dynamikken fører til stillhet rundt det som ikke går perfekt, og stillhet forsterker stress. Det er en lite bærekraftig kultur.

Det er et konstant press

Vi kan heller ikke ignorere paradokset i at sykepleierstudenter lærer om helse, mestring og balanse samtidig som mange selv sitter med konstant høy puls og dårlig samvittighet for ikke å lese mer. Det er et arbeidsmiljøproblem i utdanningen, og det må tas mer på alvor. Det er ikke et tegn på svakhet å si at presset er for høyt. Det er et tegn på realitetsorientering.

Det er på tide å normalisere hele spekteret av prestasjoner. En C er ikke en katastrofe, og en D er ikke et tegn på at man er dum. Det er helt ordinære resultater. For noen er teori den vanskeligste delen av studiet. For andre er praksis en enorm utfordring. Likevel ender vi opp i samme yrkesgruppe med samme ansvar, samme autorisasjon og samme samfunnsoppdrag.

Karakterpresset spiser opp motivasjon

Jeg vet hvordan karakterpresset kan spise opp både motivasjon og selvtillit hvis man ikke setter grenser for det. For min del ble hverdagen betydelig bedre når jeg sluttet å la karakterene styre følelsen av eget selvbilde. Jeg lærte mer, ikke mindre. Jeg fikk det bedre, ikke dårligere.

Jeg tror det er viktig å være bevisst på hvordan man snakker om karakterer med de rundt seg og bidra til å skape en positiv holdning som skaper en balanse mellom prestasjon og trivsel.

Sykepleieryrket trenger faglig dyktige mennesker, ja. Men det trenger også folk som tåler å være lærende – både under utdanningen og i arbeidslivet. Der ligger kanskje det viktigste poenget: Du må ikke få den beste karakteren for å bli en god sykepleier. Du må være villig til å lære, og du må være nysgjerrig. 

Lykke til! 

Lykke til alle medelever som jobber seg mot slutten, enten om du er i ditt første eller siste semester. Enten du er nervøs fordi du snart skal opp til anatomieksamen, levere bachelorpppgave eller du står i en praksisperiode som går mot sluttvurdering.