Er fotfølging av kriminelle barn en god investering?

Regjeringen foreslår at kriminelle barn og unge skal fotfølges. «Voksne folk» skal hente barna hjemme, følge dem til skole, ta de med på «masse» aktiviteter etter skole for deretter å følge dem hjem. I tillegg skal disse voksne folka «sørge for at foreldrene får oppfølging». 

Jeg klør meg i hodet og gnir meg i øynene, men jeg har sett og hørt riktig.

Hvor er pengene og folka?

Den norske stat kan nok hoste opp penger til alt dette. Jeg lurer på hvor man skal hente disse folka fra? Eller, hvordan skal de folka som skal jobbe med dette, få tid til å jobbe med det? 

Kommunene skal sette sammen team med både politi, familieveiledere, miljøarbeidere og «andre fagfolk». Helsesykepleiere er det allerede stor mangel på, og vi har mer enn nok å gjøre med tidlig forebygging av uhelse blant barn og unge. Tenker man å pålegge oss å delta i disse teamene blir det enda mindre tid til alle de omfattende oppgavene vi allerede er pålagt. 

Må starte forebygging tidlig

Det å inkludere seg selv i samfunnet eller få mulighet til å delta i fellesskap, enten det er jobb eller fritid, koster penger, og det synes som stadig mer akseptabelt at vil du «værra» med, så må du punge ut. Det er for meg kontroversielt og uforenlig med inkludering i en tid hvor mange har dårlig råd. Det virker for mange helt innafor og naturlig at noen må ekskluderes for at de inkluderte skal få sin fest. 

Jeg tar ikke stilling til om fotfølging er bra eller dårlig, men jeg er opptatt av at man starter å forebygge mye før barn blir kriminelle og foreldre mister kontrollen. 

Barn trenger gode forbilder

Det starter med oss voksne, særskilt vi som jobber med barn og foreldre: tett på fra start og jevnlig forebygging med å gi kunnskap til barn og foreldre om gode helsevalg. Det å stille krav til hva vi forventer av barn og foreldre, og formidle hva de kan forvente av oss, er også en del av pakka. 

Dersom man ikke har penger til å inkludere seg selv eller barna kan prisen bli utenforskap. Utenforskap koster mye mer enn å bruke penger på inkludering. Årsaken til kriminalitet blant barn og unge er blant annet dårlig tilknytning til sosiale fellesskap og dårlig økonomi, noe som kommer frem i Folkehelseinstituttets rapport fra 2020: «Barn, unge og kriminalitet». Og hva gjør det med den mentale helsa – å stå som piken med svovelstikkene å se inn på de privilegertes kosestund? De fleste vet hvordan det eventyret ender.

Vi voksne kan være både mulige forebyggere og tilretteleggere for kriminalitet, skriver Bengt Andersen, forskningsleder ved AFI, i en kronikk på Forskersonen.no. Her vil det da ligge et potensial for å forebygge at det blir tilrettelagt for kriminalitet. Tiltak som virker, retter seg mot tidlig innsats og foreldreveiledning, og disse må bli tilgjengelige i hele Norge.

Vi kan inkludere oss selv

Det er mulig helsesykepleiere er i kategorien «andre fagfolk» i teamet som skal bidra i prosjekt fotfølging. Helsesykepleiere har ikke muligheten til å fotfølge barn og unge, men vi er en del av kommunenes forebyggende lag, og barna kjenner godt til oss. Viktigheten av vår innsats kommer ikke like godt frem i utredninger og planer rundt forebygging (her kan vi også bli bedre på å inkludere oss selv – helt gratis.)

Helsesykepleier som støtteperson, veileder, rådgiver og ikke minst helsefremmer har en viktig rolle i å bidra med kunnskap om beskyttelsesfaktorer mot kriminalitet overfor barn og foreldre; for eksempel i form av gode relasjoner og tilhørighet til skole og fritidsaktiviteter: Innenforskap! Da må vi gå foran som gode eksempler på inkludering, og myndighetene må inkludere flere av oss. Det tror jeg vil være en god investering også i kriminalitetsforebyggende arbeid.