fbpx – Helsepersonell må forstå oss som skader oss selv Hopp til hovedinnhold

– Helsepersonell må forstå oss som skader oss selv

Bildet viser et sort-/hvittbilde av en jente som ikke har det bra. Hun holder hendene foran ansiktet som for å gjemme seg
SKAM: – Selvfølgelig svarer vi «nei» på spørsmål om det er fare for at vi tar vårt eget liv. For vi vet hva som skjer om vi svarer «ja». Da blir følelsen av lettelse erstattet med skyld, anger og skam, skriver hun. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Jeg har vært fri for selvskading i snart seks år. Det har ikke vært lett, men jeg har fått hjelp. Så til deg som skal hjelpe sånne som meg: Vi er ikke alltid emosjonelt i stand til å ta fornuftige valg selv, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg vil si dette til deg som sliter: Jeg vet at du har det vondt. Følelsene er vanskelige, og de uutholdelig indre smertene vil ikke bort.

Tankekjøret starter, og du henter noe skarpt og trykker det hardt mot huden din. Du tar opp telefonen og ringer etter hjelp. Hjelpen kommer, og du blir tatt med på legevakten.

Du kommer på legevakten og kan nesten høre legenes sukk. Der kommer du igjen … Du må gjennom standard undersøkelse og behandling, og legen snakker med deg. Er det fare for at du tar ditt eget liv?

«Nei», svarer du og angrer. Du unnskylder deg – for at du er til bry og for at du kom.

Skyld, anger og skam

Legen skriver og noterer. I notatet står det at selvmordsfaren er liten, at pasienten ikke ønsker å ta sitt eget liv. Men hvordan kan en lege – der og da – mene at vi er i stand til å ta ansvar for hva vi egentlig vil?

Selvfølgelig svarer vi «nei» på spørsmål om det er fare for at vi tar vårt eget liv. For vi vet hva som skjer om vi svarer «ja». Da blir følelsen av lettelse erstattet med skyld, anger og skam.

Så til deg som skal hjelpe sånne som oss: Jeg mener at akkurat der og da – på akuttpsykiatrisk legevakt – er vi ikke emosjonelt tilgjengelig. Vi er slitne, og vi vil hjem. Vi kan ikke ta fornuftige valg selv.

Jeg har også vært syk

Mange blir sendt hjem. Skammen blir overveldende. Samme metode som vi brukte for litt siden, blir brukt til å dempe disse følelsene også. Hvorfor? Jo, fordi vi vet ikke om annet enn den uutholdelige indre smerten vi har i oss. Kanskje har vi ikke lært det godt nok – hvordan vi skal håndtere følelser.

«Du gjør det for å få oppmerksomhet», er en vanlig kommentar vi som skader oss selv får høre. Men her har folk misforstått. Vi skader oss for å, på en eller annen måte, dempe et ubehag i kroppen. Jeg vet det fordi jeg har vært der selv.

Jeg har blitt hentet av ambulanse 4–5 ganger i uken. Jeg har blitt sydd, lappet sammen og sendt hjem igjen. Jeg har også hatt mange runder hos flere behandlere, men til ingen nytte.

Jeg fikk konkrete verktøy

Nå har jeg vært fri for selvskading i snart seks år, men de seks årene har ikke alltid vært enkle. Behandling virker jo forskjellig, så det er ikke sikkert at det som hjalp meg, hjelper deg.

For meg var det hjelp i å lære om følelser og hvorfor vi reagerer slik vi gjør. Jeg fikk verktøy – konkrete verktøy – jeg kunne bruke istedenfor å skade meg selv.

Jeg måtte få en plan – min egen plan – punkt for punkt om hva jeg skal gjøre om følelsene tar overhånd. Det har tatt mange år med jobbing og nye prøvelser, men jeg kan nå si at ingen av mine arr er nye.

Arr representerer smerte

Arrene representerer en smerte jeg har hatt. Mitt ønske for deg er at du aldri gir opp. Det er ikke feil å reagere. Det er bare måten vi gjør det på som ikke er bra. Du må finne verktøy som hjelper for deg.

Det finnes folk der ute som vil hjelpe og som vil heie på deg helt frem til mål.

Helsepersonell må forstå oss som skader oss selv. Når dere sitter der med oss, to timer etter selvskadingen, så vit at vi ikke er følelsesmessig klare til selv å vite hva som er best for oss. Jeg skulle ønske dere kunne lære å se bakom selvskadingen.

Det er mange som kan hjelpe

Om rusmisbrukere sier man ofte, i behandling, at man må behandle årsaken og det som ligger bak. Det samme gjelder ved selvskading. Selve kuttingen er et symptom, noe som ligger dypere. For å klare å slutte med den måten vi regulerer våre følelser på, må vi få hjelp og verktøy for å bli kvitt det som utløser det.

Jeg vil si til deg som sitter der og føler at du ikke har noe annet valg: Jo kjære deg, det har du. Du har bare ikke funnet metoden som hjelper deg. Og, det er mange som kan hjelpe deg. Uavhengig om du er 14 eller 50 år – håpet er der. 

Jeg vet at du kan klare det! Du har en indre «kjempe». La den komme frem. Jeg heier på deg!

Innleggsforfatteren ønsker å være anonym, men Sykepleien kjenner vedkommendes identitet.

Les også:

Hvorfor kan vi ikke alminneliggjøre kropp?

RELEVANTE PROBLEMSTILLINGER: Skal elevene stå der i all sin blyghet og kle av seg foran helsesykepleier? Er det et overgrep å be eleven om å stå i undertøyet foran oss? Spør Siv Arthur. Hun mener motforestillingene står i kø både hos helsesykepleier og elev. Foto: NTB Scanpix

Når skjønnhetsindustrien fronter et usunt kroppsfokus, blir det viktig å vise ungdommen at vi tåler normalkroppen. Feiger vi ut, gjør vi ungdommen en bjørnetjeneste.

Helsedirektoratet anbefaler at landets åttendeklassinger veies «lett påkledd». Anbefalingen fravikes hyppig av helsesykepleiere.

Med lang fartstid som helsesykepleier i ungdoms- og videregående skole, har jeg fulgt ungdommen gjennom mange trender – både innen mote og helse. Ungdomstiden er en tid for å finne seg selv og sin identitet. Kroppen utvikler seg. Man blir mer opptatt av seg selv og hvordan man fremstår ovenfor andre.

Jobber i motvind

I helsesykepleierfaget står god psykisk helse høyt på agendaen. Det skal gjennomsyre alt. Det er grunnlaget for og resultatet av et robust selvbilde. Helsesykepleiere er opptatte av å alminneliggjøre kropp, tanker og følelser. Vi hjelper ungdommen til å tåle det uperfekte og stå støtt i livet.

Kampen for å kjenne seg god nok som man er, kjemper vi sammen med ungdommene.

Kampen for å kjenne seg god nok som man er, kjemper vi sammen med ungdommene. Men vi jobber i motvind.

Vipper, lepper og rumpeløft

På motsatt banehalvdel har det i ganske mange år samlet seg en rekke aktører som lever av å skape urealistiske kroppsbilder. Motspillerne er pådrivere for det perfekte.

Bloggere, influensere, treningssentre og klinikker for kosmetiske behandlinger lever gode dager på ungdommers skjøre selvbilde.

Det reklameres for løsninger. Klinikkene står i kø for å tilby vipper, lepper og kinnben til ungdommer. Trenger man sterkere lut, er kirurgiske inngrep som brystforstørring, neseplastikk rumpeløft og intimkirurgi innen rekkevidde for alle over 18 med tilgang til kreditt. Kroppen har blitt et prosjekt.

Dusjing er skummelt

Ungdomsorganisasjonen PRESS viser at mellom 50–70 prosent av gutter og jenter ønsker å endre på noe ved utseendet sitt. Perfeksjonismen står i samspill med og drives av moderne kommunikasjon. Ungdom eksponerer sitt redigerte selv i mange kanaler. Slik er de med og opprettholder forestillingen om det perfekte. Kropp og nakenhet har ikke gått av moten. Det har bare blitt redigert. For å sitere Skårderud og Sommerfeldt i en kronikk om selvskading i Aftenposten 14. november i år: «Vi har skapt internettet, og nå skaper internettet oss».

Vi må hjelpe ungdommen til å tåle sine perfekte uperfekte og alminnelige kropper.

Mens vi eksponerer oss fullt ut på mange områder, er vi forbausende sky og sjenerte ovenfor andre. Rundt omkring i Norges land står flotte garderobeanlegg ubrukt. Glamet fra dusjende ungdom har stilnet og dusjing etter gym er for skummelt. Vi må hjelpe ungdommen til å tåle sine perfekte uperfekte og alminnelige kropper.

En skjult gavepakke

Helsedirektoratet har forsynt helsesykepleiere med en nasjonal faglig retningslinje for arbeidet. Retningslinjen kom i ny og sterkt revidert utgave i 2017. Den skapte straks diskusjoner.

Det legges opp til et heseblesende løp der temaer fra pupp til vold og fra sex til sorg skal dekkes. Og gjerne i samme konsultasjon. Det er en vanskelig øvelse. For skolehelsetjenesten bød retningslinjen på en uventet utfordring. Helsesykepleiere satte sin kommunale kaffe i halsen; åttendeklassingen skal være «lett påkledd», det vil si iført truse og underskjorte ved helseundersøkelsen!

Helseundersøkelse med klær

På midten av nittitallet, da jeg var sykepleierstudent, hadde jeg praksis i skolehelsetjenesten. Plan for dagen var helseundersøkelse på en skole i Lillehammer. Elevene sto i truse og underskjorte og ble veid og målt. De var flere elever i rommet samtidig. Stemningen var spent og klein, men helsesøsters profesjonelle trygghet preget situasjonen, og jeg tror ingen fikk varige mén av opplevelsen.

Alt var ikke bedre før, men alt var kanskje heller ikke verre.

Alt var ikke bedre før, men alt var kanskje heller ikke verre. Skru klokka frem til 2019. Et kvart århundre senere i vårt moderne og frigjorte land har klærne umerkelig kommet tilbake. Helseundersøkelsen foretas med eleven fullt påkledd minus boblejakke og sko. Situasjonen kunne gitt eleven en unik mulighet til å få et profesjonelt, trygt og anerkjennende blikk på sin alminnelige kropp, men helsesøster feiger ut.

Ny retningslinje skaper hodebry

Anbefalingen om «lett påkledd» er først og fremst knyttet opp mot det voldsforebyggende arbeidet. Den skal gjøre det mulig å avdekke fysiske tegn på vold og overgrep. Jeg tenker den har en positiv bieffekt.

Anbefalingen åpner for forebygging på et enda mer grunnleggende plan rundt selvbilde og psykisk helse. Den innbyr til å tenke om igjen om nakenhet og kan bidra til en reversering av kroppsfremmedgjøringen. Den nye retningslinjen har skapt hodebry, men kan vise seg å være en skjult gavepakke til ungdommen.

Den kleine tenåringskroppen

Å be barnet om å kle av seg i forbindelse med helseundersøkelsen kan oppleves vanskelig nok i første klasse, selv om foreldrene da er til stede og barnet ikke har nådd de kleine tenårene. Enda vanskeligere blir det i åttende klasse. Da er helsesykepleier ofte alene med eleven som nå er en knopp i brist – en ubekvem, keitete oppdagelsesreisende i sin uvante og ukjente kropp.

Motforestillingene står i kø både hos helsesykepleier og elev og kanskje også hos foreldre. Det handler om tid og rom. Det handler om grenser og frykt for å krenke eller trå for nært.

Relevante problemstillinger

Det er mange som skal snakkes med. Det er liten tid og da er det i alle fall ikke tid til av og påkledning. Kontorplassen er begrenset, og det er ikke vanlig med omkledningsrom i tilslutning til kontoret

Skal eleven stå der i all sin blyghet og kle av seg foran helsesykepleier? Hvordan skal vi beskytte elevene fra hverandres blikk og vurderinger? Og hvordan vil det ta seg ut i disse Metoo-tider? Voksen dame, ung gutt? Er det et overgrep å be eleven om å stå i undertøyet foran oss?

Dette er relevante problemstillinger som helsesykepleiere må finne løsninger på og ikke bruke som argument for å la være.

Samarbeid for et sunnere kroppsfokus

Vi må samarbeide enda bedre. Skolen skal konsentrere seg om «Folkehelse og livsmestring». Dette er vår invitasjon til samarbeid. Både med lærerne og ungdommen selv. Hvordan kan de forstå og like seg selv? Og hvordan kan de stå i, forstå og tåle kroppspress? Vi skal ikke undervurdere ungdommer. Det er veldig mulig at de ser poenget med å være lett påkledd ved helseundersøkelser.

Kanskje er det trygghet i å være flere sammen? Hva med å bruke gymgarderoben? Her er det lett og naturlig å kle av seg. Veiing kan foretas bak et skjermbrett. Slik kan man komme seg ut av kontoret og sette sitt helsefremmende preg på flere deler av skolebygget. Vi må vise at vi tåler og synes det er naturlig å se ungdommenes lett påkledde kropper. Hvordan kan vi ellers forvente at de skal tåle det selv?

Kan vi jobbe på nye måter, eller kanskje børste støv av noen gamle?

Kjære kolleger. La oss være kjerringa og kællen mot skjønnhetsstrømmen. La oss se på dette som en spennende utfordring. Kan vi jobbe på nye måter, eller kanskje børste støv av noen gamle? Tenk høyt med elevene og finn gode løsninger for å gjennomføre anbefalingen om «lett påkledd». Ungdommen trenger oss som motvekt. Alminneliggjøring er god medisin.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.