fbpx – Taushetsplikt og personvern opphører ikke når man forlater Norge Hopp til hovedinnhold

Debatten om fattigdomsporno: – Taushetsplikt og personvern opphører ikke når man forlater Norge

Fra Rwanda, the land of the thousand hills. Utenfor Kigali. Over halvparten av befolkningen er under 18 år. Etter folkemordet i 1994.
PRAKSIS I UTLANDET: – Debatten om fattigdomsporno er et godt eksempel på hva som står på spill i forberedelsene til utenlandsopphold for våre studenter, skriver innleggsforfatterne. Bildet er fra en reportasjetur til Rwanda i 2012. Arkivfoto: Marit Fonn

– Såkalt fattigdomsporno er holdninger og menneskesyn som vi på ingen måte stiller oss bak, skriver Bård Mæland og Benedicte Sørensen Strøm.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Innlegget var først publisert på NRK ytring.

Anna Isabella L. Helgadóttir har i en kronikk på Ytring rettet oppmerksomheten mot studenter ved norske utdanningsinstitusjoner som smykker seg med fattigdom og sykdom på utenlandspraksis.

Les Helgadóttirs innlegg også her: – Jeg liker ikke at praksis blir redusert til en turistattraksjon

Et trist bilde av motivasjonen for å hjelpe andre

Først og fremst så er det ubehagelig å lese om disse opplevelsene, og det gir et trist bilde av at motivasjonen for å hjelpe andre kan ha vært mer preget av eget behov for oppmerksomhet.

VID vitenskapelige høgskole har som motto å være «Engasjert for mennesket – lokalt og globalt».

Det er følgelig svært viktig for oss å jobbe for at våre studenter utviser holdninger og dømmekraft som gjenspeiler det menneskesynet vi ønsker skal prege våre studenter og ansatte.

Vi er derfor glade for at denne problemstillingen blir aktualisert, og vi jobber målrettet for å forberede studentene til praksisopphold i inn- og utland.

En viktig del av forberedelsene til utenlandspraksis

Ved VID er det klare retningslinjer når det gjelder bruk av bilder i sosiale medier som er hentet fra studiene. Studenter som reiser utenlands for utveksling og praksisstudier gjennomgår retningslinjer for bruk av bilder, kleskode og det å leve i en annen kultur.

Kort fortalt er det ikke slik at taushetsplikt og personvern opphører når man forlater Norge. Det betyr også at dersom vi blir kjent med brudd på retningslinjene, så vil det kunne få konsekvenser for studenten.

Samtidig kan ikke alt løses med informasjon om retningslinjer.

Anna Isabella L. Helgadóttir har påpekt en type moralsk risiko som det er all grunn til å rette ekstra oppmerksomhet mot under forberedelser til praksisstudier i utlandet.

 

Vel fremme på et sykehus i Cuba, India eller på Madagaskar, kan det hende at pasienter, både barn og voksne, nærmest insisterer på å bli tatt bilde av i møte med sykepleiestudenten.

Veien til Norge, og hva man uten videre (ikke) ville gjort på et norsk sykehus, kan da virke veldig lang. Veien til sosiale medier er naturligvis også kort.

Robuste holdninger må derfor opparbeides gjennom læringsprosesser hvor det bygges karakter og dømmekraft som holder når friheten er stor og ønsket om store mengder likes er enda større.

Del av et større bilde om dannelse i utdannelse

Debatten om fattigdomsporno er et godt eksempel på hva som står på spill i forberedelsene til utenlandsopphold for våre studenter.

Denne debatten er samtidig en viktig del av et større bilde om dannelse i utdannelse og hvilke verdier vi ønsker skal gjenspeile våre ansatte og studenter.

Respekt for alle menneskers iboende verdi og det enkelte menneskes råderett over bruken av personopplysninger om seg selv er grunnleggende verdier som vi alle, og ofte, utfordres av – også våre studenter.

Det holder ikke å studere retningslinjer

VID er kjent for å sende et stort antall studenter ut i verden på praksisstudier.

Det gir fantastiske muligheter for å utvikle seg som profesjonell profesjonsutøver under helt andre rammevilkår enn hva sykehjem og sykehus i Norge tilbyr.

Slike utenlandsopphold skjer samtidig under mange former for risiko som må håndteres godt for å unngå negative konsekvenser, både for våre egne studenter og de mennesker disse møter.

Anna Isabella L. Helgadóttir har påpekt en type moralsk risiko som det er all grunn til å rette ekstra oppmerksomhet mot under forberedelser til praksisstudier i utlandet.

Her hviler det et stort ansvar på både utdanningsinstitusjonene og den enkelte student. Og her holder det ikke bare med å studere retningslinjer.

Her må det arbeides på et dypere plan som også involverer følelser, holdninger og karakterutvikling.

– Jeg liker ikke at praksis blir redusert til en turistattraksjon

Bildet viser sykepleier Anne Isabella L. Helgadóttir. Hun poserer ut i sykepleieruniform.
ETTERLYSER RETNINGSLINJER: – Å dra på utveksling en fantastisk mulighet hvis man er bevisst sine holdninger og intensjoner. Hvis ikke, kan utvekslingen få motsatt effekt. Jeg håper høyskoler og universiteter kan utforme et bedre utvekslingstilbud, skriver Helgadóttir.

– De siste årene har jeg grublet mye over et fenomen som plager meg veldig: Fattigdomsturisme, eller fattigdomsporno som det også kalles, skriver sykepleieren.

Det er privilegerte mennesker fra velstående land som legger ut selfier med småbarn på barnehjem i Afrika. De hylles av vennene sine i kommentarfeltet.

De er så «tøffe» som reiser ut til et så «eksotisk» sted for å jobbe som frivillig. Der får de oppgaver som de ikke hadde fått gjøre i Norge, fordi de egentlig ikke er kvalifisert til det.

Forkledd heltemot

Det er en farlig form for rasisme forkledd som heltemot og godhet som får direkte konsekvenser for menneskers liv, helse og sikkerhet.

Men jeg har innsett at fattigdomsporno ikke bare foregår i turist- og bistandsindustrien, men også blant studenter på utveksling.

Jeg har selv sett det gjennom alle studentpresentasjonene fra de ulike utvekslingstilbudene ved skolen min – VID vitenskapelige høyskole.

Ingen av studentene som har vært på utveksling i vestlige land – som England og USA  brukte bilder av pasienter. I land som Filippinene og Cuba, derimot, brukte flere studenter bilder av pasienter som tydelig var i strid med vår taushetsplikt.

Vi bør være forsiktige

Jeg dro selv på utveksling til Cuba for å utforske dette. Jeg ble lei meg av over å se at sykehuset der vi hadde praksis ble redusert til en turistattraksjon.

Taushetsplikten og pasientenes rett til verdighet og privatliv ble tilsidesatt. Babyene på nyfødtavdelingen ble brukt som rekvisitter i studentenes photoshoots i diverse sosiale medier.

Man skal aldri ta bilder av barn uten å spørre foresatte.

Små barn har ikke samtykkekompetanse når det gjelder bildetaking. Man skal aldri ta bilder av barn uten å spørre foresatte.

Mange brukte «de har ikke taushetsplikt på Cuba» som unnskyldning. Men det er ikke helt riktig. Det gir oss uansett ikke rett til å utnytte de cubanske pasientenes mangel på rettigheter.

Tvert imot burde vi være ekstra forsiktig når vi vet at disse pasientene kanskje har begrensede muligheter til å si ifra. Det er gjerne akkurat derfor mange kan være fristet til å ta bilder som om man befinner seg i en dyrehage.

Bevisst på maktforholdet

Av og til spurte studentene om det var greit å ta bilder av pasientene. Men har pasientene et reelt valg? Eller følte de at de måtte si ja i frykt for å ikke få den behandlingen de hadde krav på?

Det var tydelig at flere syntes det var ubehagelig å bli tatt bilder av. Som helsearbeidere, er det vårt ansvar å være bevisst på maktforholdet mellom oss og pasientene.

Jeg skriver ikke dette innlegget bare for å kritisere enkeltstudenter som mangler selvinnsikt og dømmekraft.

Jeg skriver dette også for å kritisere høyskoler og universiteter som lar studentene slippe unna med slikt. Enten skjer det fordi skolene ikke har gode nok retningslinjer for bruk av sosiale medier ved utveksling, eller fordi brudd sjelden blir fulgt opp og får konsekvenser.

Skolene har et ansvar

Ved å ikke ta tak i problemet, lærer VID studentene sine at ikke-vestlige pasienters rettigheter og verdighet ikke er like viktig som hos våre vestlige pasienter. Hadde en slik ukritisk bildetaking og bildedeling funnet sted i Norge, hadde de aktuelle studentene ikke bestått praksisen. Kanskje hadde de ikke fått autorisasjon som sykepleier. 

Jeg kritiserer skolene med utvekslingstilbud.

Jeg kritiserer skolene med utvekslingstilbud som i stedet for å gi interkulturell kompetanse, forsterker skadelige holdninger som studentene har fra før.

Jeg har sett og hørt at denne ukulturen finnes på flere studier som innebærer menneskenært arbeid, ikke bare på sykepleierutdanningen.

Utveksling kan få motsatt effekt

Å dra på utveksling er en fantastisk mulighet hvis man er bevisst sine holdninger og intensjoner. Hvis ikke, kan utvekslingen få motsatt effekt.

Ved å dele unyanserte historier og bilder, reduserer man menneskene man møter til en stereotypi.

Vi viderefører den kolonialistiske og paternalistiske tankegangen om at mennesker fra ikke-vestlige land er underlegne og passive ofre som må reddes av vesten.

På grunn av koronapandemien er det – for mange – uaktuelt å dra på utveksling i nærmeste fremtid.

Jeg håper høyskolene og universitetene bruker denne tiden på å utforme bedre utvekslingstilbud. Et tilbud som ikke skader lokalbefolkningene i de aktuelle landene og som gir et bedre læringsutbytte for studentene.

Jeg håper også at vi andre som gleder oss til å få reise og utforske verden igjen bruker denne tiden til å reflektere over holdninger og oppførsel.

Innspillet ble først publisert på nrk.no.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.