fbpx – Dette er helsetjenestenes dilemmaer Hopp til hovedinnhold

– Dette er helsetjenestenes dilemmaer

Bildet viser et menneske som ser ned på bakken hvor det står covid-19
TID TIL ETTERTANKE: – Det er flere forhold som nå bør evalueres i alle enheter som har hatt koronapasienter, eller som har rigget for det. Vi vet alle at den mest presise lærdom er etterpåklokskapen. I lærende organisasjoner griper lederne muligheten, skriver Fløisand, Haugrønning Søndbø og Aarseth.

– Fysioterapeuter, leger og sykepleiere er tett på det mest sårbare i menneskets liv; sykdom og lidelse. Deres erfaringer med covid-19 må frem i lyset nå som epidemien er under relativt god kontroll, skriver innleggsforfatterne.

Våre etikkråd har for første gang hatt en felles samling, og etikk under koronaepidemien ble et viktig tema. Profesjonsetikken er uendret, men utfordringene annerledes. Våre medlemmer har opplevd hvordan epidemien har gitt utfordringer når det gjelder å ivareta de syke, forebygge smittespredning, gi et godt tilbud til dem som trenger det og, ikke minst, beskytte seg selv mot smitte.

Epidemitider krever solidaritet

12. mars innførte regjeringen det de kaller «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid». I epidemitider er menneskeverdet uendret, men prioriteringene blir annerledes. For at myndighetenes tiltak skal ha tillit, må tiltakene oppleves rettferdige og likeverdige, i størst mulig grad ivareta personlig integritet og frihet, bygge på vitenskapelig grunnlag og stå i rimelig forhold til nytteeffekten.

Formålet må være å minimere skade på mennesker og samfunn og redde liv. Epidemitider krever solidaritet. Dugnad er solidaritet i praksis. Alle må med på dugnaden, men for noen, ikke minst helsepersonell, er innsatsen langt ut over hva dugnad innebærer.

Mangel på tjenester

Fysioterapeuter måtte på kort tid omstille seg til helt nye arbeidsplasser som eksempelvis smittejegere. På sykehusene måtte fysioterapeuter gå i fullt smittevernutstyr, og i flere måneder behandlet de andre pasientgrupper enn de pleide. Fysioterapiklinikkene holdt stengt i over en måned fra 16. mars. Det rammet pasientene hardt, særlig pasienter med nevrologiske lidelser, barn, eldre og kronikere.

Dette har medført at flere pasienter har fått nedsatt funksjonsnivå, og det er ikke sikkert at de vil komme tilbake til sitt vanlige funksjonsnivå. Noe av dette kan skyldes at pasienter har kommet sent i gang med opptreningen, og/eller at de har hatt en behandlingspause som har gitt dem et funksjonsfall. Dette bekymrer Rådet for fysioterapietikk.

Videokonsultasjoner når ikke alle og gir ikke tilfredsstillende tilbud.

Videokonsultasjoner når ikke alle og gir ikke tilfredsstillende tilbud. Kommer det en ny koronabølge eller en ny pandemi bør en se på konsekvensene av nedstengingen og vurdere andre tiltak. Rådet for fysioterapietikk mener at man nå har kunnskap og retningslinjer som gjør det lettere å holde fysioterapiklinikker åpne, ivareta fysioterapeutenes helse og pasientenes behov for behandling

Store endringer arbeidet

For sykepleierne ble det også store endringer som følge av covid-19-pandemien. Koronaposter måtte etableres, sykepleiere ble forflyttet til andre avdelinger og mange fikk en mer strevsom turnus.

Sykepleiere er vant til å håndtere ulike typer smitte, og det er klare prosedyrer for bruk av smittevernutstyr. Det har vært mangel på smittevernutstyr og usikkerhet om leveranser. Det er kritikkverdig. Involvering av dem som jobber i direkte pasientbehandling har vært mangelfull i planlegging av den nødvendige beredskapen. Dette er noe som må følges opp i tiden som kommer.

I Norge hadde vi smittevernutstyr for noen dager, mens Finland hadde for flere måneder. Det sier seg selv at det har vært noe av det mest krevende for mange sykepleiere og sykepleierledere å stå i. De ansvarlige i sykehus og kommuner har forholdt seg merkelig tause.

Det er behov for å evaluere

Håndheving av smittevernreglene med tanke på besøk på sykehus, boliger og i sykehjem har vært rigide. De ulike, etiske aspektene ved slike tiltak må diskuteres. Behovene for sosial kontakt og besøk av de nærmeste må kunne oppfylles også under en pandemi. Og det kan vi få til samtidig som også smittevernhensyn ivaretas.

Sykepleierne har gode yrkesetiske retningslinjer å følge. Her står det, blant annet, at «sykepleieren har ansvar for å yte omsorgsfull hjelp og lindre lidelse.»

Det er flere forhold som nå bør evalueres i alle enheter som har hatt koronapasienter, eller som har rigget for det. Vi vet alle at den mest presise lærdom er etterpåklokskapen. I lærende organisasjoner griper lederne muligheten.

Erfaringer frem til nå

Legene i sykehus fikk krevende prioriteringsoppgaver og måtte utsette planlagt utredning og behandling. Kunne det i større grad vært unngått? For noen pasientgrupper – for eksempel ALS-pasientene – ble det vanskelig å få til god tverrfaglig oppfølging. For slike pasienter er kontinuitet og personkjennskap viktig.

Det man muligens burde ha gjort var å tviholde mer på kontinuiteten av oppfølgingen av kronikerne og hatt backup-planer for hva man gjør når alt går i «lockdown». Selv om helsetjenesten håndterte den første bølgen med covid-19 ganske bra, ble prisen betalt av mange grupper, deriblant kronikerne. Dette må vi ta lærdom av. 

Fastleger måtte omprioritere og arbeide på nye måter.

Fastleger måtte omprioritere og arbeide på nye måter med mer telefon- og videokonsultasjon. Fastlegene har også deltatt i bemanning av feberpoliklinikker. Erfaringene fra epidemitiden bør brukes til å planlegge mer hensiktsmessige kontorer og måter å arbeide på slik at pasienter som til daglig har størst behov, kan ivaretas best mulig.

Samfunnsmedisinerne ble viktige. De måtte opprette febermottak, testsentre, organisere smitteoppsporing, og de ble viktige premissleverandører for kommunal ledelse. Det manglet for øvrig gode digitale verktøy for arbeidet.

Etikkens plass

Helsepersonell må beskyttes mot smitte. Det bør diskuteres om tiltakene rammet noen grupper unødig hardt. Menneskeverdet må ivaretas, blant annet ved å legge til rette for pårørendekontakt hos barn, alvorlig syke og døende.

Vaksiner er viktig. Når vaksinene kommer, bør man prioritere dem som er mest smitteutsatt: Helsepersonell, og de som er mest sårbare dersom de blir smittet. Norge må også bidra til rettferdig fordeling av vaksiner i verden.

Helse- og omsorgstjenestene skal bygge på forskning, erfaring og med det gi grunnlag for den beste praksis. Fysioterapeuter, leger og sykepleiere er tett på det mest sårbare i menneskets liv; sykdom og lidelse. Deres erfaringer må opp og frem nå som epidemien er under relativt god kontroll.

Les også:

Sykepleien må rette skytset i riktig retning

Sykepleier setter sprøyte på pasient, intensivavdelingen på Moss sykehus.
FEIL ADRESSE: Det har aldri vært viktigere enn nå med etiske refleksjoner rundt alle de forhold som lider under denne pandemien. Rådet for sykepleieetikk mener at de iherdig arbeider nettopp med å vekke det etiske ansvaret på arbeidsplassene i disse Covid-19 tider. (illustrasjonsfoto) Foto: Erik M. Sundt

Det er ikke vi, men arbeidsgiverne som nå må fortelle sykepleierne hva de skal gjøre, skriver Mildrid Haugrønning Søndbø, leder i Rådet for sykepleieetikk, i et tilsvar.

Rådet for sykepleieetikk ser det faktisk som en glede at Sykepleiens redaktør Barth Tholens og temaredaktør Liv Bjørnhaug Johansen etterlyser Rådet i sin artikkel «Dette er kanskje krig, men sykepleiere skal ikke være kanonføde». Etterlysningen betyr at vi er savnet, og det er kjempefint.

Idealisme

Som for svært mange andre i NSF har også Rådet for sykepleieetikk lange dager med utfordrende problemstillinger. Medlemmene i Rådet er ikke frikjøpte. De svarer opp saker etter lange og krevende arbeidsdager. Det er mye idealisme her, ja som ellers blant mange av sykepleierne. Vi ser det som et kvalitetsstempel og ikke det motsatte.

For ikke lenge siden delte intensivsykepleier og medlem av Rådet en god kronikk i Sykepleien fra hverdagens utfordringer ved et av landets største intensivavdelinger. Den viser kompleksiteten.

Rådets plass i NSF

Tradisjonelt har ikke Rådet for sykepleieetikk stått sentralt i NSF når nye strategier utarbeides, men vi har nå ny forbundsledelse og nye muligheter. Det tar tid å forme samarbeidet, og erkjenne at etikken har sin betydning og sin rettmessige plass både i forhandlinger og i fagutvikling. Vi har tidligere erfart at tidsskriftet Sykepleien anser etikken som særdeles viktig. Vel, det er fritt frem å ta kontakt!

Tholens og Johanssen framhever at mange sykepleiere er redde nå av ulike årsaker. Vi vet det, men hvem har ansvaret for å trygge sine medarbeidere? Vi svarer opp alle telefonhenvendelser og de mail vi får.

Skivebom

Tholens og Johansen skriver: «Tiden er kjørt for finstemte, etiske refleksjonsgrupper». Det er helt skivebom. Det har aldri vært viktigere enn nå med etiske refleksjoner rundt alle de forhold som lider under denne pandemien. Flere av rådets medlemmer arbeider iherdig nettopp med å vekke det etiske ansvaret på sine arbeidsplasser i disse Covid-19 tider. Mange pasienter med store plager har fått utsatt operasjon, arbeidsbelastningen kan være utfordrende og ulike beslutninger vedtas uten et snev av lovpålagt medvirkning.

Formidabel jobb

Mangt kan bli bedre, men vi i Rådet for sykepleieetikk vil ikke på noen måte stille oss bak en generalisering som ikke stemmer med virkeligheten. Vi har 11 fylker og 356 kommuner, og vi vil yte rettferdighet ovenfor alle de ledere og sykepleiere som gjør en formidabel jobb og NSF sentralt som yter maksimalt. Det er ingen som har den fulle oversikt over tingenes tilstand.

Hvem har ansvaret?

Vi i Rådet for sykepleieetikk kan ikke trygge sykepleiernes arbeidssituasjon om vi tenker på at det er noen der ute som må behandle pasienter med Covid-19 uten adekvat utstyr. Det er en stor og omfattende problemstilling, og virksomhetens øverste ledelse må stå frem å fortelle sykepleierne hva de skal gjøre. Det er deres fulle ansvar, noe vi ikke kan ta på våre skuldre. Alle helsearbeidere har rett til å tenke på egen sikkerhet, og kan derfor nekte å gå inn til pasienter med Covid-19 uten riktig utstyr. Det er viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme om ikke vi skal få et helsevesen helt i knestående.