fbpx – Helsepersonell vil gjerne hjelpe, men de må prioritere tiden sin Hopp til hovedinnhold

– Helsepersonell vil gjerne hjelpe, men de må prioritere tiden sin

VIL, MEN FÅR DET IKKE ALLTID TIL: Det å stoppe for én person, eller mange, vil ta tiden bort fra andre minst like viktige personer som sykepleieren eller legen faktisk har ansvaret for. Husk at helsepersonell gjerne vil hjelpe, men at de må prioritere tiden sin strengt – alltid, skriver Leonardsen. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Jeg så nylig et innlegg på Facebook som dreide som om at helsepersonell går rett forbi pasienter som venter på tur uten at de stopper opp og spør om de er tørste, eller trenger annen hjelp. Det fikk meg til å reflektere, skriver Leonardsen.  

Innlegget på Facebook startet slik: «Nå må jeg bare få ut LITT frustrasjon her».

Det handlet om en situasjon hvor innleggsforfatter (NN) satt og ventet på røntgen på et sykehus. Der satt det også «mange gamle i rullestol» og «ikke EN eneste av sykehusets personal som gikk forbi stoppet og spurte om noen av dem var tørste, måtte på toalettet eller om de var sultne. Det er vannautomater på hele sykehuset, så å hente en kopp med vann er vel ikke det mest tidkrevende …».

Hva tenker «mannen i gata»?

NN beskrev så at hen hadde spurt en gammel dame om hun var tørst. Det resulterte i at den gamle damen fikk servert både drikke og mat av NN. Innlegget ble delt en rekke ganger, og kommentarfeltet ble fylt av «flott gjort», men også «veldig dårlig rutine fra sykehusets side» og «vi er flere som tenker som deg skal du vite».

Innlegget fikk meg til å reflektere over flere ting første gange jeg leste det. Jeg valgte å holde refleksjonene for meg selv. Men da innlegget havnet i innboksen min, innså jeg at «mannen i gata» kanskje ble sittende igjen med en tanke om at helsepersonell «gikk rett forbi».

Lang ventetid er et kjent problem

Situasjonen med lang ventetid er dessverre velkjent. I forbindelse med timeavtaler på sykehus, er det ofte ventetid på transport noe også en taxisjåfør i kommentarfeltet påpekte: «Klag til pasientreiser!». Men jeg kjenner også til at ventetiden kan være svært lang når pasienten skal transporteres med ambulanse.

NN påpekte at det burde finnes bedre systemer for dette, og jeg er fullstendig enig. Vi trenger mer ressurser til transport. Og det er behov for flere ambulanser.

Tiden er knapp

Hva angår referansen til helsepersonell, så vil jeg påpeke at helsepersonell – som denne personen observerte bare gikk forbi – med 100 prosent sikkerhet var på vei fra noe og til noe viktig. Kanskje skulle de ta imot eller undersøke en kritisk syk pasient, eller hente et livsnødvendig medikament ett sted for så å gi det til en pasient et annet sted.

De aller fleste steder i helsetjenesten i dag er tid det man har minst av.

Tro meg! De aller fleste steder i helsetjenesten i dag er tid det man har minst av. Gjennom både forskningsprosjekter og diskusjoner med kolleger i helsetjenesten kommer det frem – til stadighet – at de er presset på tid, og at de alltid må prioritere det som haster mest.

Helsepersonell har hjelpeplikt når hjelpen anses som «påtrengende nødvendig», noe den nok dessverre ikke var i det aktuelle tilfellet som ble omtalt på Facebook.

Det forplikter å stoppe opp

Men hva da om en sykepleier, fysioterapeut, lege, helsefagarbeider (kun eksempler) faktisk hadde stoppet? Selvsagt kan man hevde at det ikke er «det mest tidkrevende» å hente et glass vann til en gammel dame. Sant nok. Men, for det første er det jo ikke kun en gammel dame det er snakk om, men en rekke pasienter.

Dessuten er det ikke bare å gå bort til en person man ikke har kjennskap til fra før og spørre om vedkommende vil ha noe å drikke/spise. Det er ikke et ja/nei-spørsmål. Av erfaring vil man da også måtte lytte til historien om sønnen som kjørte til sykehuset, som måtte på jobb i Oslo fordi han har så viktig jobb, og det i tillegg til at barna skal kjøres overalt hele tiden, og han er styreformann i velforeningen.

Et stopp stjeler tid fra andre

Personen vil kanskje også ha behov for å prate litt om seg selv. Om at fastlegen sa at hun/han burde få undersøkt den vonde foten, men at de nå måtte ta en ting av gangen. Dessuten glemte hun blodtrykksmedisinen sin på morgenen, og er det farlig mon tro …? Og du skulle sett hvor flotte rosene til naboen er om dagen – naboen som var så uheldig forleden og falt å vei til postkassa, og som nå sitter med hele beinet i gips. 

Det å stoppe for én eller for mange, vil ta tiden bort fra andre.

Slike samtaler er hyggelige og viktige, kanskje spesielt for helsepersonell for å kartlegge pasientens livssituasjon, for å vurdere tilstand og så videre. Men igjen, det er det ikke tid til i den travle hverdagen når det ikke dreier seg om en pasient man selv ikke har ansvar for.

Det å stoppe for én eller for mange, vil ta tiden bort fra andre – minst like viktige – personer som denne sykepleieren, fysioterapeuten, legen eller helsefagarbeideren faktisk har ansvar for.

Bør man ha personell i ventesonen?

Så der har du systemet da, som kanskje bør ses på og legges opp annerledes. Kanskje man burde hatt helsepersonell som jobbet i ventesonene? Med ansvar for å ivareta de ventende? Mye kan jo skje de timene man sitter og venter …

Det kan godt hende at det ikke trenger å være helsepersonell heller. Det bør i så tilfelle utredes. Personer som den gamle damen – som skulle ta et røntgenbilde og så reise hjem igjen – kan vel stort sett anses som «trygge» å gi mat og drikke. Men kan hende det var en person som egentlig skulle faste, eller som hadde sukkersyke og skulle hatt insulin i forkant av mat, men som glemte det i all ståheien? Eller hadde svelgparese, en allergi …

Helsepersonell må prioritere strengt

Moralen i mitt innlegg er som følger:

  • Når du venter på helsetjenester sammen med andre, så snakk gjerne med noen rundt deg. Ha dette innlegget i minne, og spør gjerne om det er noe du kan bidra med.
  • Om du venter i en sone/poliklinikk med skranke, spør før du eventuelt tilbyr mat/drikke, om det er i orden.
  • Engasjer deg gjerne for å forbedre ting du er opptatt av  det være seg helsetjenester, transporttjenester eller annet. Dette må nok på politisk nivå før endring skjer og midler bevilges.
  • Husk at helsepersonell gjerne vil hjelpe, men at de må prioritere tiden sin strengt – alltid.
  • Og takk til NN for å være et medmenneske.

Kjære pasient, det er travelt på vakt i kveld

Bildet viser en pasient i en sykehusseng
VENTER: Jeg skulle ønske jeg så deg. Eller vent nå litt … jeg gjør jo det. Jeg har bare ikke tid til deg. Og det beklager jeg, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Du vinker meg til side i korridoren. Jeg forteller at jeg har flere gjøremål og at jeg vil komme tilbake til deg så fort jeg har tid. Du godtar det og venter tålmodig.

Jeg springer rundt i korridoren. Du ser det og prøver på ny å få kontakt med meg. Du får det samme svaret, og du venter – fremdeles – tålmodig. Det er flere pasienter som trenger meg – samtidig. Pasienter som trenger meg mer enn deg. Som er sykere enn deg. Det vet ikke du. Men jeg må prioritere.

Det er mange som trenger meg

Jeg har også gjøremål jeg ikke kommer i gang med. Jeg er på etterskudd og må skynde meg. Jeg har medisiner til minst ti pasienter: antibiotika intravenøst, tabletter, øyedråper, inhalasjoner, A og B-preparater, plaster og injeksjoner. Den ene pasienten min – Herr Trønnes – har nasogastrisk sonde, så tablettene hans må knuses. Jeg leser av hver og én medisinkurve. Men hva står det her? Håndskriften til den nye legen en ny for meg …

Jeg er alene fordi alle andre er opptatt.

Klokken er 20:17. Fru Pedersen har 590 ml i blæra og får ikke tømt seg. Hun trenger et kateter. Hvis ikke, overstrekkes blæremuskulaturen. Herr Nordmann dro ut kateteret sitt. Han blør. Han trenger også hjelp. En kollega kommer bort til meg og forteller at Fru Gundersen har brystsmerter samtidig som en intensivsykepleier ringer og forteller at Fru Salamonsen går i ventrikkeltachykardi. Det er også min tur å gå på visitt med legen. Nå koker det her. Og jeg er alene fordi alle andre er opptatt.

Jeg ser deg

Du som sitter i korridoren; Herr Paulsen. Jeg vet at du allerede har spurt etter meg fem ganger. Du er fremdeles tålmodig og håper at jeg snart skal komme til deg. Du vil jo bare snakke litt. Ha litt menneskelig kontakt. Det må kjennes utrygt å være på sykehus for å bli frisk, men ikke føle seg sett.

Jeg drar hjem fra vakt. Sliten. Det ble en halv time overtid i dag også. Jeg er hjemme klokken 23:30. Jeg må «kaste i meg» noe mat før jeg legger meg.

Jeg har bare ikke tid

Vekkerklokken ringer klokken 06:00, og jeg er på jobb klokken 07:00. Presis. Jeg sov ikke hele natten. Jeg lå våken og tenkte på deg som ikke fikk et fullverdig stell før natten. Jeg tenkte på deg som bare trengte å snakke. Og jeg tenkte på deg som ikke fikk varmeputa du ba om klokken 21:00.

Håper jeg ikke gjør noe feil med medisinene.

Men jeg er her. Jeg er her på en ny dagvakt. Klar som «et egg». Klar til å repetere de samme oppgavene. Bare med underskudd på søvn. Håper jeg ikke gjør noe feil med medisinene. Nervøsiteten pirrer i kroppen. Jeg får i meg litt kaffe. Det gjør nok susen.

Kjære pasient, jeg skulle ønske jeg så deg. Eller vent nå litt … jeg gjør jo det. Jeg har bare ikke tid til deg. Og det beklager jeg.