fbpx Kjære sykepleierstudent, har du lært å lese kritisk? Hopp til hovedinnhold

Kjære sykepleierstudent, har du lært å lese kritisk?

Bildet viser en ettertenksom ung kvinne
VÆR VÅKEN: Vi har lett for å godta det vi leser når vi vet at det er fagfolk som har skrevet teksten, men det bør man ikke gjøre, mener Marit Segbø. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Jeg har et råd til deg. Vær kritisk når du leser pensumtekstene. Still spørsmål og utfordre det som står der. Det vil gjøre deg til en bedre sykepleier. Det vil gjøre sykepleiefaget bedre. Og det vil føre til bedre helsetjenester.

Kanskje du nå skal i gang med psykiatripraksisen. Før praksisen skal du lese om psykiatrisk sykepleie. Du skal få inn grunntankene, teoriene og prinsippene. Mitt råd er at du ikke skal svelge alt som står i bøkene, artiklene eller tekstene rått. Ikke aksepter alt du får servert. Ikke tro at fagforfatterne er ufeilbarlig, at det de skriver er feilfritt og at det som står i bøkene må godtas. Selv om de har kunnskap du skal lære av, kan måten de formidler den på feile. 

Tekstene kan leses på flere måter

Jeg har akkurat avsluttet mitt eget studium innen et helt annet felt: humaniora. Her studerte vi tekster, og vi lærte hvordan diagnostisere, pleie og hele. Jeg har studert tekster som er viktige i psykiatrisk sykepleie. Under lupen har jeg hatt tre tekster som definerer miljøterapi i psykisk helsevern og som jeg anser som aktuelle for deg både nå som student og senere som sykepleier ute i felten.

Tekstene har mange ting til felles. En av dem er at de overlater svært mye til deg som leser. Forfatterne ser ut til å ha stor tro på dine forkunnskaper. Det er nemlig veldig mye som ligger mellom linjene i disse tekstene. Faktisk så mye at tekstene blir tvetydige – at de kan forstås på flere måter. Jeg har også tro på dine forkunnskaper, men jeg vil hevde at disse tekstene krever urealistisk mye av deg:

Du må tidvis være tankeleser for å forstå hva forfatterne sikter til.

Du må tidvis være tankeleser for å forstå hva forfatterne sikter til. Tekstene gir ikke nok informasjon til hvordan du skal forstå dem. Du blir overlatt til å tolke vesentlige deler av tekstene ut fra din egen erfaring. Hvis hver leser tolker disse vesentlige delene av tekstene ut fra sin egen erfaring, kan vi glemme Helsedirektoratets mål om å oppnå mest mulig lik praksis, for vi har jo alle våre verdier og holdninger, levde liv og praksiserfaringer som gjør at vi tenker og tolker ting ulikt.

Ikke undervurder deg selv

Du har sikkert lært at du skal være kritisk til det du leser, men har du lært å lese kritisk? Vi har lett for å godta det vi leser når vi vet at det er fra eksperter på et fagfelt. En tekst som er skrevet av en med professor- eller psykiatertittel kan føre til at vi avfeier det vi selv stusser over i teksten fordi vi regner med at de helt sikkert vet bedre enn oss. Det samme gjelder hvis det kommer fra et statlig direktorat. Men det bør vi ikke gjøre. La meg forklare hvorfor.

En av de mest betydningsfulle definisjonene om miljøterapi i psykisk helsevern lyder slik: «Milieu therapy refers to those forms of milieu treatment in which the milieu itself is recognized as an active therapeutic agency to promote and facilitate 'positive' changes in specified directions». Dette er en lang og tung setning som er vanskelig å få oversikt over. Akademikere elsker slike setninger, men det er ikke alltid at setningene formidler kunnskapen så klart og entydig som de bør. Dette blir tydelig når vi stiller spørsmål som dette til det vi leser:

Hvilke former for miljøbehandling finnes? 

Siden dette er selve premisset for å forstå definisjonen, bør teksten gi deg svar på det. Det gjør den ikke. 

Hva betyr terapeutisk handlekraft?

Hvordan kan et miljø ha slik handlekraft?

Hva legger forfatteren i begrepet «miljø»?

Det er rom for tolkning

De tre ovenstående spørsmålene henger sammen og må oppfylles for å kunne forstå hva definisjonen betyr. Det teksten ikke forteller er at handlekraft er knyttet til menneskers evne til å handle, og at terapeutisk handlekraft er knyttet til pasienters egen evne til å påvirke til psykoterapeutisk endring.

Hvis jeg hadde tatt med teksten som er forut for denne definisjonen, hadde du sett at forfatteren knytter miljø først og fremst til helsepersonell. Da gir det ikke mening hvis pasientene skal være dem som står for den terapeutiske handlekraften. Vi spør videre:

Hvem er det som anerkjenner at miljøet har terapeutisk handlekraft? Er det helsepersonell/sykepleierne, avdelingsledelsen eller pasientene?

Hva er «positive» endringer?

Hvem skal oppleve disse endringene?

Hvem avgjør om disse endringene er «positive»? Hermetegnene er nok ikke ment som sarkasme, men heller at forfatteren tar et forbehold. Hvordan vi skal forstå dette, er uklart. Hva slags endringer det er snakk om, får vi ikke svar på.

Som du ser gir teksten rom for å kunne tolke dette på ulike vis. 

Det viktigste, kan det se ut til, er at det forekommer en endring. Om den er positiv eller ikke har ikke like mye betydning. Hvem som definerer resultatet av endringene står åpent, og det er naturlig å spørre om pasientene og helsepersonell nødvendigvis ser det samme. Og hvem har definisjonsretten på det? Som du ser gir teksten rom for å kunne tolke dette på ulike vis. 

Du kan utfordre teksten

I en retningslinje fra Helsedirektoratet kan vi lese dette: «Miljøterapi som begrep omfatter enhetens psykososiale miljø, det sosiale læringsmiljøet og relasjonen mellom miljøterapeuten og den enkelte pasient». Også her kan du utfordre teksten ved å stille spørsmål som:

Hva er psykososialt miljø?

Hva er sosialt læringsmiljø?

Hva slags relasjon skal det være mellom miljøterapeuten og pasienten?

Psykososialt miljø og det sosiale læringsmiljøet høres veldig fint ut, men det er egentlig to uttrykk for det samme. Når forfatterne skriver det samme flere ganger med forskjellige ord, gir det til sammen en ekstra kraft. Det gir ikke noe svar på hva det er, men du får inntrykk av at det er viktig.

Legg også merke til rekkefølgen på aktørene. Miljøterapeuten blir nevnt først og pasienten etterpå. Dette er ikke et tilfeldig utsnitt. Hvis du ser etter i det du leser, vil du se at det skjer ofte. Dermed sniker en holdning om hvem som har prioritert seg inn i det vi leser. Her er det ikke pasienten som har prioritet.

Noen gjør noe for noen

Hvis du for eksempel leser setninger som dette: «Dette innebærer også å gripe fatt i aktiviteter og samværssituasjoner i avdelingens daglige liv: matlaging, rengjøring, planlegging av aktiviteter og drøfting av normer og regler i avdelingsmiljøet», kan du stille deg spørsmålene: 

Hvem er det som griper fatt i aktivitetene og samværssituasjonen?

Hvem er til stede i samværssituasjonene?

Hvem lager mat? For hvem?

Hvem vasker? For hvem?

Hvem planlegger? For hvem?

Hvem drøfter? 

For hvem gjelder normene og reglene?

Ved første gjennomlesing kan du få inntrykk av at det er én og samme person, eller én og samme yrkesgruppe, men hvis du stiller disse spørsmålene vil du se at det ikke nødvendigvis er slik. Hvis du sammenlikner svarene med noen som har erfaring fra andre avdelinger enn deg selv, kan disse svarene bli veldig forskjellige. 

Du kan også spørre deg selv:

Hva legger forfatteren i det å gripe fatt i? 

Det er det opp til leseren å fortolke. Også her er det verdt å legge merke til pasienten. Hvilken rolle får pasienten i tekstene du leser? Du tenker kanskje ikke så mye over det når du leser, men det har en betydning for den holdningen du får til pasienten i den virkelige verden. Hvis pasientene blir skjøvet til siden i all litteraturen du leser, kan denne holdningen ubevisst feste seg hos deg. 

Du kan endre helsehjelpen

Når du stiller spørsmål til det du leser på denne måten, vil du se teksten med nye øyne. Kanskje vil du se at tekstene ikke henger så godt sammen som først antatt. Kanskje vil du se det samme som litteraturkritiker Cathrine Krøger  da hun studerte sykepleie – at pensumlitteraturen er preget av tåkeprat og sirkelargumentasjon. Kanskje vil du, ved å poengtere det du finner, bidra til at fagformidlingen innen ditt felt blir tydeligere og har mindre rom for subjektive fortolkninger. 

Påpek det du oppfatter som svakheter i litteraturen.

Så, kjære sykepleiestudent, ta i bruk din evne til kritisk tenkning og refleksjon, bruk det du har lest her som en inspirasjon til hvordan du kan lese pensumtekster og påpek det du oppfatter som svakheter i litteraturen. Det vil gjøre deg til en bedre sykepleier, det vil flytte faget ditt framover og det vil bidra til bedre helsehjelp for pasientene.

Kjente interessekonflikter: Innleggsforfatteren er eier av kommunikasjonsbyrået Mazebo.

Les også:

– Lett å finne fem feil i en bok

Forlagsdirektør Ida Hansteen
FORSTÅR DE? – Kanskje vi i enda større grad skal bruke studenter og sjekke at de faktisk forstår det vi utgir, sier Ida Hansteen, direktør i Gyldendal Akademisk. Foto: Gyldendal

Gyldendal Akademisk svarer på Cathrine Krøgers kritikk av sykepleielitteraturen. – Forfatterne brenner for faget, men må skrive bøkene på fritiden, sier forlagsdirektør Ida Hansteen.

I essayet – Et fag på ville veier skriver Cathrine Krøger om noe hun mener sykepleiefaget sliter med: En tåkete hybrid av et fagspråk som er utviklet de siste tiårene.

Etter 25 år som litteraturkritiker startet hun på sykepleierutdanningen sist høst. Det ble «et forunderlig møte med et selsomt fag», skriver hun.

Kritikken går særlig ut over forlaget Gyldendal, som har gitt ut boken Kommunikasjon i relasjoner, samhandling, konfliktløsning og etikk og trebindsverket Grunnleggende sykepleie.

– Forfatterne skriver på fritiden

Cathrine Krøger er ikke nådig i sin omtale. Hun sier blant annet dette: «Ugjennomtrengelig for en førsteårsstudent. Forfatterne skjønner ikke det de selv skriver. Sludder. Gyldendal har en solid sykepleieredaksjon, språkvask og tett relasjon med miljøet, hvordan har det kommet gjennom?»

– Vi ønsker en kritisk vurdering av faglitteratur velkommen, sier Ida Hansteen, direktør i Gyldendal Akademisk.

Hun påpeker at forfatterne av lærebøkene bruker kveldstid og fritid på dette arbeidet.

– Det gir ikke tellekantpoeng. Vi jobber sammen med de andre akademiske forlagene for at det skal gi poeng å skrive gode lærebøker som kommer studentene til gode.

– Har ikke lang livserfaring

Hansteen viser til at Krøger trekker fram temaet verbal og nonverbal kommunikasjon i boken forfattet av Eide og Eide.

Krøger skriver at hun ville blitt stum som en østers hvis hun hadde blitt «tvunget til å samtale med en sykepleier som fulgte disse klamme teknikkene: speiling av følelser )… øyekontakt (ikke stirre!) (…) og «følge verbalt» ved ettertenksomme hmm-er og mm-er».

– Denne boken er først og fremst tiltenkt studenter på 19-20 år. De har ikke lang livserfaring. Ved hver eneste revisjon bruker vi fokusgrupper med studenter. De viste at denne boken treffer godt. Det med speiling som Krøger fnyser av, synes studentene er konkret og nyttig, sier Hansteen.

Positive svensker

Hansteen synes også det er interessant at et svensk forlag allerede har oversatt Eide og Eide.

– Boka treffer godt i Sverige og de ønsker å også oversette ny utgave.

 Hansteen påpeker at de fleste førsteårsstudentene er i 20 år-ene.

– Det Krøger er mest irritert over, er det studentene synes er mest nyttig.

– Skjønner du likevel hennes kritikk om at det kan bli for banalt?

– Jeg er selv snart 49, og håper jeg vil handle mer intuitivt. Jeg kan forstå at Krøger, som både har lang utdanning og livserfaring, synes at det blir for mye. Det er helt greit at hun er kritisk til å måtte lære om og øve på speiling. Samtidig er jeg glad for at 20-åringer som skal bli sykepleiere både lærer om og øver på det samme, sier Hansteen.

Tar tid å revidere

Hansteen opplyser at verket Grunnleggende sykepleie vil komme i ny utgave i 2016.

– Den versjonen har ikke Krøger lest.

Ifølge Hansteen tar det ett til tre år å revidere et slikt verk. Forlaget har brukt fokusgrupper med både studenter og undervisere.

– Så har vi samlet fagredaktører og bokforfatterne for å sikre at vi treffer pedagogisk og at forskningen er oppdatert. Noen forfattere og noen kapitler tas ut.

– Har de beste fagfolkene

I trebindsverket har fire fagredaktører og 15 forfattere vært involvert.

– Forfatterne er de beste på sitt område. De har også klinisk erfaring og undervisningserfaring. En alternativ måte å lage bøkene på, er å ha én som er god til å skrive og at fagfolkene gir innspill. Men vi valgte å la de beste fagfolkene skrive og heller hjelpe dem med teksten.

– Hvordan vet du at de er de beste fagfolkene?

– Vi har valgt å ha forlagsredaktører med sykepleieerfaring og undervisningserfaring. De jobber tett med høyskolene og har et stort nettverk. De snakker med lærere og studenter, gjennomgår programplaner, læringsutbyttebeskrivelser, rammeplaner og lovverk for å tilpasse og skreddersy bøker som utdanningen trenger i tråd med samfunnets krav og forventninger til dagens sykepleiere.

Språkkritikk

– Men Krøgers kritikk gjelder først og fremst språket, ikke faget?

– Vi jobber alltid med språk og pedagogisk oppbygging, og det skal vi bli enda bedre på i framtiden. Vi er stolte av forfatterne våre. Vi er samtidig glade for alle innspill og gjør oss nytte av dem i det daglige arbeidet med nyutvikling og revisjon av pensumbøker. De viktigste innspillene til bøkene vi lager får vi fra leserne selv, studenter og lærere. Derfor ønsker vi slike innspill som Krøger kommer med velkommen for å lære og å utvikle oss og fortsette å lage bøker som utdanningen trenger for å utdanne dyktige og kompetente sykepleiere.

– Beinhard konkurranse

Ifølge Krøger har Gyldendal «nærmest opsjon på førsteklassepensum».

– Det er feil. Vi har beinhard konkurranse, spesielt etter at Cappelen Damm kjøpte Akribe, sier Ida Hansteen.

(Akribe var tidligere eid av Norsk Sykepleierforbund.)

– Krøger undervurderer fagansvarlige på skolene

– Vi er ikke enerådende. Og jeg synes Krøger undervuderer jobben de fagansvarlige på høyskolene gjør når de vurderer pensum, sier forlagsdirektøren.

Hansteen påpeker at forlaget nå også er på jakt etter å finne nye digitale løsninger som spiller sammen med god faglitteratur,   

– Vi vil utvikle morgendagens pensum. Kritikk er bra og veldig viktig, og vil bidra til at vi blir bedre. Men det er litt urettferdig at Krøger tar disse fagbokforfatterne, som brenner sånn for faget. Hun kommer med personangrep, mer enn konstruktiv kritikk. Og disse forfatterne har lykkes godt med å treffe målgruppene.

Mer språkvask?

– Det er gode penger å tjene på pensumlitteratur. Burde ikke dere brukt mer midler på språkvask?

– Vi bruker mye midler på språkvask, korrektur og eksterne fagkonsulenter. Det er ikke der det ligger.

Hansteen sier at i akademisk forleggeri er det fagfolk som skriver:

– Det er fag de er best på. Noen er også gode til å skrive, mens andre er de beste klinikerne eller underviserne. Vi ønsker å bevare forfatterens stemme i tekstene. Det tar mye tid å skrive en god tekst, og tiden våre forfattere har til rådighet for skriving er for knapp.

– Til tross for knapp tid skrives det veldig mange gode tekster. Jeg er imponert over hvor mange fagfolk som skriver bra, og deres brennende ønske om å formidle fag til helt nye studenter. Selv Krøger påpeker at hun også har bøker på pensum som hun synes er gode. Det er jeg glad for, konstaterer Hansteen.

Hjelper forfatterne med å skrive

– Du er ikke selv sykepleier. Forstår du sykepleierspråket?

– Mye av Krøgers kritikk handler om fagets akademiske utvikling.

– Men hun snakker om et jålete, upresist språk, blant annet sirkelargumentasjon?

– Vi jobber kontinuerlig med å bli enda bedre til å hjelpe forfatterne i skriveprosessen. Jeg sier ikke at jeg synes det skal være sirkelargumentasjon i bøkene våre. Vi tar hennes innspill med på neste revisjon sammen med innspill fra andre studenter, fagkonsulenter og undervisere.

– Lett å finne fem feil

– Hvor treffende er kritikken hennes? På en skala fra 1 til 10?

– Hun skyter litt i alle retninger. Hun tar enkeltpersoner og enkeltformuleringer, det kan føles urettferdig. Å finne fem feil i en bok er ikke vanskelig.

– Hva er de beste poengene hennes i kritikken?

– Vi må bli bedre til å tenke pedagogikk når vi jobber med tekstene. Kanskje vi i enda større grad skal bruke studenter og sjekke at de faktisk forstår det vi utgir.

«Spot on»

Responsen hos Sykepleiens lesere er stor på innlegget – Et fag på ville veier. «Ubehagelig god artikkel», «spot on», «ubehagelig og befriende», «mye gjenkjennelse her» er blant kommentarene på Sykepleiens Facebook-side.

– Krøger har heller aldri fått så stor respons på noe hun har skrevet før. Det ser ut som hun treffer?

– Jeg har ikke behov for å si at kritikken ikke er på sin plass. Vi vil få til det som skaper læring og da er all kritikk god å ta med.

– Høyskolene må gi poeng til lærebokforfatterne

Forlagsdirektør Ida Hansteen oppsummerer:

– Vi bruker språkvaskere, korrekturlesere, eksterne kritikere. Men viktigst er det at høyskolene gir lærebokforfattere poeng for å skrive. Dette har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tatt til orde for ved å be om «Utredning av en fagfellevurdert formidlingsindikator og evaluering av tilskuddsordningen for utgivelse av lærebøker for høyere utdanning». Nå er det for få incitamenter til å skrive gode lærebøker for grunnutdanningene. Det krever konsentrasjon og tid.

Les også: Flere mastere? Skrekk og gru

Om kritikeren Catrhine Krøger Skapte debatt om jåleriet i sykepleien

Det som Krøger fnyser av, synes studentene er konkret og nyttig.

Ida Hansteen, forlagsdirektør