Har sykepleiere tid til å berøre pasienter?

Utover det som skjer på privat basis i de tusen hjem, er ikke vi nordmenn kjent for å være veldig fysiske med hverandre. Vi er kanskje litt stive og redd for å gjøre noe galt. Det å bli berørt av andres hender er et medfødt grunnleggende behov, og det er viktig for oss hele livet. Det er altså helt naturlig, men har man tid til sånt i dagens travle helsevesen?

Sykepleiere berører pasienter på ulike måter

Sykepleiere berører pasienten hver dag som følge av prosedyrer som skal utføres. Vi vasker, steller og hjelper pasienten med å snu seg. Vi skifter på sår, setter sprøyter og gir medisiner. Mange forbinder sykepleiere med ubehagelige prosedyrer og smerte, men sykepleiere berører også pasientene på en annen og langt mer hyggelig måte.

Jeg vil snakke om det å holde i hånda, stryke på kinnet eller gi en klem. Den typen berøring har ikke et etablert navn og har i forskning blitt kalt «ikke-nødvendig berøring» siden det ikke har noe med en nødvendig prosedyre å gjøre.

Å berøre hverandre på den måten er noe vi gjør når vi møter en venn eller vår gamle bestemor. For noen er det lett å gi en annen en klem, mens andre slett ikke driver med sånt. Hvordan er det på et sykehus?

Sykepleiere er ikke venner med sine pasienter. Det står ingenting i stillingsbeskrivelsen eller i lærebøker om at man skal stryke pasienten på armen av andre grunner enn å vurdere temperatur og sirkulasjon. Oppfattes det som viktig, og skjer det likevel?

Intensivpasientene kan være hvem som helst av oss; det kan være en frisk person som plutselig utsettes for en akutt sykdom eller ulykke som gjør en fullstendig hjelpetrengende. Disse pasientene er blant de sykeste, mest sårbare og hjelpetrengende på et sykehus.

Intensivsykepleieren er den som står ved pasientens side vakt etter vakt, dag og natt. Det gir ofte en tett og nær relasjon hvor en deler både oppturer og nedturer.

Forskning viser at pasienter gjerne vil bli tatt på

Jeg utførte min forskning ved den avdelingen og med de sykepleierne som man kanskje kan tenke seg er minst «klemmete», nemlig intensivsykepleierne på intensivavdelingen ved to sykehus. Alle jeg intervjuet, berører pasientene nærmest hver eneste dag.

De gjør det som regel uten å tenke over hvorfor. Mange kan ikke sette ord på det. Det føles som en naturlig handling der og da i relasjonen med pasienten. Det er nok fordi det er en medfødt og helt naturlig del av det å være menneske og et medmenneske.

Pasienten sender ofte ubevisst ut tegn på hvorvidt han/hun ønsker å bli tatt på, for eksempel ved hjelp av blikket eller kroppsstillingen. Sykepleieren gjør en ubevisst tolkning av helhetssituasjonen i rommet som gir en magefølelse av om man bør berøre pasienten eller ikke.

Forskning viser at pasienter synes det er viktig å bli tatt på. Det kan gi en følelse av å bli møtt med omsorg, og det kan gi trøst og styrke til å fortsette i den vanskelige tiden.

Berøring kan gi følelsen av at sykepleieren bryr seg om pasienten som det individet og den personen han/hun er. Å bli holdt i hånda på en god måte kan være en åpning for å kunne fortelle om sine bekymringer. Men det krever tid. Sykepleieren må ha tid til å sette seg ned og lytte og la pasientens følelser tre frem – følelser som også gjør noe med sykepleieren.

Mat og medisiner prioriteres

Et litt bekymringsfullt funn i min forskning var at noen ganger overser intensivsykepleierne bevisst de små tegnene fra pasienten fordi de ikke har tid til det som «kommer etter berøringa»: en samtale.

Pasienten på neste rom venter. Det skal være legevisitt, eller medisiner skal blandes og gjøres klare. Kanskje det er rett før vaktskifte slik at sykepleierne må skrive rapporten ferdig. Det gjøres daglig prioriteringer i en travel hverdag, og ofte vinner de praktiske og daglige gjøremålene frem.

Jeg har mange års erfaring som intensivsykepleier og er nå også lærer for fremtidens sykepleiere. Min erfaring er at i dagens helsevesen har sykepleiere generelt mindre tid til enkeltmennesket.

Pasientene er innlagt i kortere tid, slik at det blir mindre tid til å bli kjent med dem. Man skal være så effektive hele tida, og man måles og telles på antall pasienter som er innlagt, behandlet og utskrevet, oftest med et minimum av ansatte.

«Mat og medisiner prioriteres». Det er mantraet når man har det travelt på en sykehusavdeling, og det synes å skje stadig oftere. Min bekymring er hvor medmenneskeligheten blir av i denne travelheten.

Hvert menneske må behandles med respekt

Sykepleierne har en god utdanning hvor vi læres opp til å «se etter» pasientens utfordringer. Ifølge sykepleieprosessen skal man tenke på helheten rundt hver pasient og følge opp med tiltak der man oppdager at det er behov.

Denne typen berøring, som tidligere ble kalt «ikke-nødvendig», kan være helt nødvendig for mange pasienter fordi den kan få frem gode følelser, gi nærhet og trygghet. Hos andre kan berøring ha motsatt effekt; det at noen tar på en, kan vekke dårlige minner og bør dermed unngås.

For å behandle hvert enkelt menneske med respekt må sykepleieren vurdere sin bruk av berøring i hvert møte med pasienten. Det føles godt å få bry seg om hele mennesket, ikke bare det rent fysiske og tekniske som for eksempel en prosedyre for sårstell.

For å kunne hjelpe pasientene våre med mer enn «mat og medisiner» må man også være sammen uten at det er mer eller mindre ubehagelige prosedyrer som skal gjøres.

Det tar tid å bli kjent

Det tar tid å bli kjent med pasienten, det tar tid for pasienten å tørre å vise sin sårbarhet, og det tar tid å ta vare på hverandre og være et medmenneske. Jeg er redd for at enkeltmennesket skal drukne i effektiviteten, og at en som enkeltperson ikke har en egen verdi, men bare blir et tall i «antall pasienter behandlet» – eller for den saks skyld «antall sykepleiere på vakt».

Av og til leser jeg i avisen at pasienter takker for oppholdet på sykehuset og kaller oss sykepleiere for «engler i hvitt». Det gjør meg glad fordi jeg tror de har møtt en sykepleier som hadde tid – eller som tok seg tid – til en prat, behandlet pasienten som et viktig medmenneske og kanskje ga en vennlig og omsorgsfull berøring.

Det er ikke alltid det er så mye som skal til. Det ønsker jeg som medmenneske og intensivsykepleier å kunne gjøre for andre. Min erfaring er at sykepleierne er svært engasjert i sine pasienter. Vi vil dem vel, og vi har kunnskap om og erfaring med å vurdere pasientenes behov for berøring – men har vi tid?