Endringer i psykisk helsevernloven byr på store utfordringer

I artikkelen «Store forskjeller i holdninger til tvang blant fagfolk i psykiatrien» (1) belyses forskjellene i fagfolks vurderinger i tvangssituasjoner innen psykisk helsevern (Se tabell 1).

Som seksjonsleder for en psykosepoliklinikk har jeg ansvaret for at behandlingen som gis, er i samsvar med lover, regler og forskrifter og at den bærer preg av høy faglig kvalitet. Min seksjon er et tverrfaglig team hvor flere faggrupper er involvert i behandlingen. Målgruppen vår er alvorlig sinnslidende pasienter med psykoselidelser.

Endringer i loven

Høsten 2017 kom det endringer i psykisk helsevernloven (2). Endringene gikk blant annet ut på at det kom et tilleggsvilkår hvor pasienten måtte mangle samtykkekompetanse for å kunne underlegges tvungent psykisk helsevern. For vår pasientgruppe vil det etter lovverket være ulovlig å tilby hjelp til en pasient med psykoselidelse og manglende samtykkekompetanse der pasienten selv ønsker hjelp.

Pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern, men som samarbeider rundt medisinering, skal også etter lovteksten underlegges tvungent vedtak med medisinering. En pasient som gjenvinner sitt samtykke i gode faser vil ikke kunne være underlagt tvungent psykisk helsevern.

Lovstridig praksis

Gjennom diskusjoner og refleksjoner i egen seksjon ser vi store utfordringer. Et eksempel er blant annet der en psykotisk pasient frivillig ber om hjelp, hvor psykisk helsevernloven slik den nå tolkes, sier at vi skal avstå fra å hjelpe. For å gi det vi vurderer som faglig adekvat behandling må vi bryte norsk lov. På denne måten vil lovverket frata pasienten autonomi og innflytelse i egen behandling noe som igjen strider med god og kvalitativ behandling slik vi vurderer det.

Relasjonen til pasienten – som er en av de avgjørende faktorene for behandling av våre pasienter – blir truet. I artikkelen fremkommer det altså at det er et flertall som velger ulovlige handlingsalternativ i liknende dilemmaer, og gjennom min erfaring fra kliniske dilemmaer skjer dette rundt om ved norske sykehus. Er denne type lovbrudd akseptert? Er det etisk riktig å drive en praksis som bryter med loven?

Viktige spørsmål

Alle mine ansatte er selvstendige polikliniske behandlere. Vi har spesialister som er faglig ansvarlige og som også bærer ansvaret som vedtaksansvarlige. Gjennom vårt kliniske arbeid vil det allikevel være et tett samarbeid på tvers av faggrupper hvor også andre faggrupper involveres i vurderingen av behandlingstilbud og pasientens samtykke. Hvilken rolle tar så vi sykepleiere? Er vi sykepleiere den vedtaksansvarliges nikkedokke?

Jeg opplever en høy grad av engasjement i arbeidet med våre pasienter og et særlig fokus på økt frivillighet og redusert bruk av tvang. Men når lovverket og det juridiske overskygger godt faglig arbeid og gode kliniske vurderinger mener jeg at vi fagfolk fra alle involverte profesjoner må si fra. Vi bør stille spørsmål ved praksisen som utøves og dens kvalitative faglige innhold, men vel så viktig stille spørsmål ved faktorer som påvirker dette.

Referanser

1. Aasland OG, Husum TL, Førde R, Pedersen R. Store forskjeller i holdninger til tvang blant fagfolk i psykiatrien. Tidsskriftet Den norske legeforening. 2018 25. mai. 

2. Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62 (nedlastet 25.01.2019).

Les også Sykepleiens bokasin #isolert. Seks fotografer har utforsket isolat, skjerming og lukkede avdelinger i den norske helsetjenesten.